Yippii! Jeg skal til  London på nettkonferanse, lyst til å bli med?

For de som kunne tenke seg både en svipptur til London på nyåret midt i januarsalget og å møte noen av Englands fremste nettmediefolk, anbefaler jeg Journalism.co.uk’s Newsrewired den 14. januar.

For meg, som har en fot både i den engelske og den norske medieverdnen og har et nært forhold til London etter å ha bodd der i mange år, var det en uimotståelig kombinasjon – så jeg har selvsagt kjøpt billett nå, før den engelske momsen går opp fra 15  til 17,5 prosent ved nyttår (totalpris før nyttår: £92).

Siden jeg tar meg selv i å skrive nært opp til reklamespråk her, så bør jeg kanskje si med en gang at jeg har mange nære bånd både til Journalism.co.uk og til England: like før vi etablerte NONA i 2008 arangerte jeg et seminar i Oslo om Hvordan bruke det sosiale nettet hvor de sponset en av foredragsholderene, jeg skriver av og til for de, og i et tildligere liv var jeg presseansvalig for VistBritain i Norge.

Når det er sagt, er jeg imponert over den lineupen Journalism.co.uk har satt sammen for Newsrewired, som også markerer nettstedets 10 års jubileum, og gleder meg til faglig påfyll og å treffe nye og gamle venner.

Det siste nettseminaret jeg var på i London var Twitter-seminaret Media140 som jeg skrev referat fra her, og jeg kommer nok til å skrive noe fra seminaret i Januar også – men er litt usikker på hva. Newsrewired er i samarbeid med blant annet BBC Journalism college, som kommer til å filme det, og jeg er sikker på at det blir en god del livedekning derfra, så jeg må se an litt hva som er interessant å skrive med bakgrunn i det (Coveritlive er en mulighet hvis ingen andre kjører det, men i så tilfelle kommer jeg nok ikke til å simultanoversette).

Nå vet jeg ikke helt hvor fet lommeboka mi kommer til å være i januar, så kanskje blir det budsjetttur hvor jeg kræsjer hos venner og spiser på Weatherspoons, hvis lommeboka ikke er fullt så tynn er laterooms.com, lastminute.com og restplass.no favoritter for å finne grei og rimlig overnatting.

Hvis noen andre kan tenke seg over fra Norge, så er også  Mac-hotellet et godt tips for innbarka Mac-entusiaster, selv om Bermondsey ikke akkurat er rett rundt hjørnet fra City University (mellom Isllington og Clerkenwell) hvor seminaret holdes (og når jeg først skal oppgi bindinger så er det kanskje greit å si at jeg også er tidligere City-student og, for den saks skyld, også håpløst anglofil).

Svergies Radio (SR) er siste medieorgansisasjon i rekken som introduserer strenge regler for journalisters bruk av sosiale medier.

Det virker som Dagbladets Jan Omdahl traff midt i blinken når han sa at hjemmealenefesten for journalister og sosiale medier er over på sist NONA-debatt. Siden den gang har nye retningslinjer for bruk av sosiale medier på så forskjellige kanter av verden som i LA Times og Sveriges Radio skapt debatt, og da jeg gjesteblogget om Twitter Mishaps og Nettiquette for journalists på Journalism.co.uk ble saken retvitret av mediefolk både i USA og Europa.

Du kan lese mer om LA Times’ nye policy her, og du finner en interessant debatt om den i kommentarfeltet på Shannon Pauls boggpost om den. Men amerikanske medier har en så annerledes kultur enn norske, med mye strengere holdninger til omgang med kilder, at jeg synes det er mer interessant å se på de nye retningslinjene til Sveriges Radio.

Den gjelder visstnok bare medarbeiderenes private aktiviteter i sosiale medier, men Sofia Mirjamsdotter er så lite imponert over den at hun, på den veldig lesverdige mediebloggen Same Same But Different,  sier den like godt kunne vært skrevet i 1999. Her er et lite utdrag, les mer i bloggposten hennes:

Riktlinjer för SR-medarbetares publicering på webben: Att publicera
sig på webben oavsett om det handlar om bloggar, på Facebook eller andra
sociala nätverk innebär inget annat än att publicera sig offentligt i
tidningsartiklar, genom föredrag, debatter eller liknande. I förhållande
till Sveriges Radio måste medarbetarna iaktta de regler som gäller i
dessa sammanhang.

Hennes bloggekollega Jerry Silfwer oppsummerer reaksjonene i etterkant slik:

Sveriges Radio hamnade i blåsväder när Sofia Mirjamsdotter publicerade deras policy för sociala medier. Några som kommenterar är PR-konsulterna Brit Stakston och Anders Lundin som är mycket kritiska. Joakim Jardenberg och jag går lite mot strömmen, men i det stora hela är vi nog alla överens om att SR inte träffade rätt i tonalitet och innehåll.

Onsdag denne uken inviterte vi til debattmøte i VG-auditoriet og spurte: Trenger vi regler for journalisters bruk av sosiale medier? Her følger video og notater fra debatten for de som ikke fikk den med dere (se også lenker til bloggposter om debatten i forrige post)

Bakgrunn: Aftenposten er i ferd med å utarbeide regler for journalisters bruk av sosiale medier og det ryktes at både Dagbladet og NRK tenker i samme baner. Internasjonalt varierer innfallsvinklene fra Bloomberg som forbyr journalistene sine å skrive personlige blogger, og Washington Post som vil mikrostyre sine journalisters bruk av sosiale medier, til fullstendig laissez-faire i andre mediehus.

Jeg håper at vi får på plass en mer permanent løsning for å filme møtene våre til neste år, i mellomtiden var en av de som ofte er på møtene våre så snill å stille opp og filme dette på sparket. Det er litt dårlig lyd på deler av opptaket, spesielt på spørsmål fra salen, så jeg har også skrevet inn mine notater under videosekvensene (det er fire av disse, du finner alle videosekvensene her).

Notater (Merk: disse er bare lettere redigert for klarhet og sammenheng og mest å regne som et transkript av det jeg bet meg merke i):

- I Aftenposten er vi grunnleggende positive til at journalistene deltar i sosiale medier, men dette må skje med faglig integritet, sa John Sandvand, digital strateg i Aftenposten. Han har oppsummert innlegget sitt på engelsk her.

- Akkurat nå er dette med å bruke sosiale medier i NRK, litt en frisone og det er overlatt til de forskjellige redaksjonene å bestemme hvordan de vil bruke dem… Det er veldig typisk at de som ikke bruker sosiale medier eller er nybegynner er veldig problematiserende og vil ha regler, mens de som har brukt dette mye gjerne er i den andre enden av skalaen, sa NRK rådgiver og NONA-styremedlem Nina Nordbø. Du finner bloggen hennes her. 

- Hjemmealenefesten er over

- Det er kanskje mediebransjens minste problem at vi mangler regler for sosiale medier. Samtidig er et av våre største problemer er at vi er en del av en tradisjon for enveiskommunikasjon som gjør at vi er dårlig rustet til å ta denne arenaen i bruk, sa sjefsredaktør i VG Nett og NONA-styremedlem Espen Egil Hansen.

Han mente det var viktig at vi lærer oss å ta i bruk denne arenaen, og gjør feilene våre nå mens det ennå er lov. Hansen presiserte også at når det gjelder etikk har VG Nett strenge regler for hva de kan gjøre og ikke, og han kunne ikke skjønne at de trenger flere regler enn disse.

Jan Omdahl, teknologi- og internettkommentator i Dagbladet, ga uttrykk for at han syntes Dagbladets journalister var veldig tidlig ute og prøvd seg frem på sosiale medier.

- Men nå kommer medielederne og skal ha regler. Det er som om hjemme alene festen er over: nå kommer foreldrene og nå skal det bli regler, sa han.

Fra enveis- til flerveiskommunikasjon ikke uproblematisk

Omdahl mente allikevel at det er riktig å se at det er en del problemstilinger som er litt nye med sosiale medier.

- Selv om jeg som bruker synes at vi bare kan fortsette som vi gjør ser jeg jo at vi kan tjene på en bevisstgjøring her. Skal jeg svare når jeg får Twitter-hendvendelser om at vi har brukt fem forskjelllige vinklinger på den sex-podcasten til NRK? Skal jeg gå tjenesteveien eller skal jeg svare på det der og da? Er det riktig at jeg skal mene noe om den famøse Kongoforsiden vår på Twitter eller ikke?

Hanne Kirkenes, vaktsjef og journalist i ABC Nyheter sa det ikke er redaktørene som har kommet og skulle lage regler, men journalistene som har etterspurt det.

- Jeg erfarer at journalistene våre er veldig delt: de som tar dette veldig naturlig og de som synes at journalister ikke skal være på sosiale medier i det hele tatt. Men vi har valgt å prøve oss frem, vi har hatt og har debatter om dette internt og har et par retningslinjer [for bruk av sosiale medier].

Reduserer Twitter meningsmangfoldet?

Henrik Steen trakk frem Bjørgulv Braanens kommentar i Klassekampen nylig, som Steen for øvrig har skrevet en god bloggpost om (riktignok på Facebook). Nå fikk ikke jeg helt med meg ordlyden i hva Steen sa, men han trakk frem noe av det sammen som han sa på Facebook, sånn ca:

”Braanen uttrykker skepsis til at den daglige «samtalen» mellom forskjellige mediefolk på sosiale nettverk kan bidra til en kollegialisering av kommentatorsjiktet i mediene og en konform «feltplassering» hos den enkelte politiske… Nå lever Braanen i en verden (eller nasjon?) der det fremdeles gjelder publisering kun én gang i døgnet. Men sosiale medier har kommet for å bli, i hvert fall på noenlunde samme måte som i sin tid telegrafen, telefon, teleks, telegraf, radio og fjernsyn.”

Det ble kommentert en del rundt dette, og VG-sjef Hansen sa at det er klart en tendens til at man på Twitter om helst følger folk med samme faglige bakgrunn – men det er jo slik journalister alltid har vært, før hadde vi Tostrup hvor vi møttes for å snakke sammen.

E24s kommentator Elin Ørjasæter sa seg enig med Hansen i at meningsutveksling og dannelse på Twitter er utrolig morsomt, men presiserte at til forskjell fra f. eks Tostrup skjer dette i full åpenhet og er en fullstendig åpen prosess. Hun mente man kunne velge å være bevisst på hvem man valgte å snakke med på Twitter.

- De jeg har brukt mest tid på Twitter er nok uføretrygdede personer, sa hun og la til at det er veldig givende og viktig og å være bevisst på dette.

Løse kanoner på dekk

- Jeg mener vi er journalister hele døgnet. Når det gjelder reglene vi har i VG går de på hvordan du blir oppfattet, ikke nødvendigvis på hva du gjør, og så er det jo mye enklere for Elin som tross alt er en kommentator og ikke nyhetsjournalist, sa Hansen.

Fra salen: – Som NRK-journalist kan jeg ikke være medlem av Bellona og skrive om miljøer, det går på min troverdighet og jeg er journalist hele døgnet.

Jan Omdahl sa han ikke trodde det var noen mediestrategiske grunner til at man får disse reglene. Det er heller fordi i slike organisasjoner liker man ikke løse kanoner på dekk, noe som ofte assosieres med sosiale medier.

- Det er mange som er redde, som kommer som fagpersoner til et miljø hvor det er amatørene som er eksperter. Det handler om kontroll; de føler seg uvel i et slikt miljø, sa Nordbø.

Ny journalistrolle

Hansen mente det vokser frem en ny journalistrolle.

– Vi har hatt er klart skille mellom rapporterende og kommenterende. Nå kommer bloggerne i midten, og det er nytt innenfor norsk tradisjon. Jan Omdahl kunne f. eks gå ut i dag og være journalist som skrev om teknologi og ha et klart ståsted til datalagringsdirektivet og fortsatt ha troverdighet som journalist. Jeg tror at journalistene mer og mer blir merkevarer og det er noen som blir mer kjent enn andre, sa han.

Sandvand sa også han trodde vi kommer til å se mer og mer at enkeltjournalister bygger seg opp en merkevare og et stort nettverk av lesere: sosial kapital rett og slett.

Ida Aalen påpekte at bloggere lett kommer i konflikt med journalistenes objektivitetsideal. Som eksempel brukte hun hvordan både hun og Even Sandvold ble trukket inn som vikarer i VG Nett i sommer og som blogger hadde f. eks Sandvold veldig klare synspunkter på fildeling og musikkbransjen men skrev allikevel om teknologi.

- Jeg ansatte Ida og Even fordi de er flinke og fordi jeg ønsker å utfordre redaksjonen min. Jeg tror at hvis du skal mene noe som journalist så skal det være åpent og tydeliggjort for leserne. Jeg tror vi kan gå mye lengre i å være personlig på profilene til VG-journalister, og vi vil få flere faktorer fra sosiale medier etter hvert, sa Hansen.

Strålende oppmøte i VG-audiotoriet på sist NONA-møte. Debatten ble sporadisk twitret under taggen #nona. Møtet ble også filmet, og videoen er visstnok på vei ut på nettet.

Christoph Schmitz har laget en fin oppummering av hva som skjedde på møtet på Edda Media sin blogg. Og Frøken Makeløs har blogget om journalistene som skrøt hemningsløst av bloggerne på møtet.

Har du bare litt Twitter-dilla, eller er du helt hekta?

Det er merkelig hvordan de samme diskusjonene gjentar seg hver gang et nytt sosialt medie virkelig tar av. Sist uke observerte jeg en Twitter – diskusjon mellom blant annet Per Edgar Kokkvold og Boa Hjellestad om hva som egentlig kjennetegner Twitteravhengighet. I den forbindelse tenkte jeg at det kanskje var på sin plass å børste støv av en gammel klassiker når det gjelder å identifisere et “dysfunksjonelt” forhold til sosiale medier:

10 tegn på Twitteravhengighet

10. Du sjekker antall Twitterfølgere OFTE. Av og til står du opp midt på natta for å ta en titt.

9. Kjæresten din mistenker at du har en affære med Twitter. Selv når du er alene med din utvalgte tar du deg selv i å tenke på hva som skjer på Twitter akkurat nå…

8. Du “mental-tvitrere” mens du kjører eller sitter på toget, og av og til når du er alene i dusjen.

7. Du filtrerer alt gjennom Twitterskriving. Du kan ikke se på en film, et teaterstykke, lese en artikkel eller dele et fint øyeblikk med barnet ditt uten å tenke på om det er tvitreverdig.

6. Du lider av “Twitter-misunnelse” når en annen tvitrer tvitrer om noe saftig før du gjør det. Du lider av ”retweet-misunnelse” når nevnte tvitrer blir retvitret et stort antall ganger – den dusten!

5. Du “massetvitrer” 10 eller flere meldinger på rappen — bare for å føle deg skyldig og tom etterpå.

4. Du droppet alle de virkelige vennene dine for Twittervenner, fordi, vel, “de forstår.”

3. Du tenker, “Jeg kan slutte når som helst.”

2. Lunsjtimen din har blir Twittertimen. Du har et par Twittermeldinger i bakhånda i tilfelle du trenger dem i løpet av dagen.

1. Fem minutter etter at du har møtt en interessant person, spør du, “Så – er du på Twitter?”

Denne tipunktslista er en lettere omskrevet versjon a denne bloggposten fra den legendariske bloggen Bloggers Anonymous. Siden nevnte blogg ikke har blitt oppdatert siden 2006, må vi anta at bloggeren bak har lykkes i bryte med sin tidligere mare.

For ordens skyld så er det selvsagt mer enn et snev av alvor i en slik liste. Jeg kan identifisere meg med opptil flere av punktene på lista både i forhold til Twitter og blogging, men jeg tror også at hvor hekta man er går litt i perioder og en følelse som grenser mot avhengighet er mest nærliggende i en periode like etter at man først har fått øynene opp for det hele.

Hva tror du?

Les også: 10 tips for managing social media burnout

NONA-møte 18/11: Vi inviterer til debatt om hvorvidt vi trenger regler for journalisters opptreden i sosiale medier kl 17:00 i VG auditoriet (VG bygningen i Akersgata).

Debattmøtet har også egen Facebook-event.

Debatten om hvorvidt vi trenger regler for journalisters bruk av sosiale medier går høyt og lavt om dagen. Flere mediehus har eller er i ferd med å lage regler og retningslinjer for dette, noe vi vil få høre mer om under debatten.

Vi har invitert et knippe folk fra forskjellige mediehus og forskjellige redaksjonelle roller for å innlede til debatt om dette.

Til panelet har vi fått med oss Jan Omdahl, internett- og teknologikommentator i  Dagbladet, Espen Egil Hansen, sjefsredaktør VG Nett, John Einar Sandvand, digital strateg Aftenposten, Nina Nordbø, sosiale medier rådgiver i NRK og Hanne L Kirkenes, vaktsjef i ABC Nyheter. Debattleder er Nettbys Rune Røsten.

Vi har ikke tenkt å bruke så veldig mye mer enn to timer til den formelle delen av debatten, men den går videre på Stopp Pressen etterpå for de som er interesserte i det.

Du har sikkert hørt det hundrevis av ganger: ikke ha samme passord på alle nettsider. Tenk om noen fikk tak i passordet ditt til WordPress for eksempel, og plutselig hadde de tilgang til hele livet ditt – for passordet var det samme på Gmail og Facebook også?

Greit nok. Så klarer vi kanskje å ha noen ulike passord. Men hva om de passordene blir alt for enkle å gjette? En high school-elev klarte å hacke seg inn i Twitter sin adminkonto ved enkelt å greit å teste tilfeldige ord fra en ordbok opp mot admin-brukernavnet. Hva var passordet? Happiness.

Men hvordan i all verden klare å komme opp med gode, sikre passord, som vi faktisk husker? Her er en trinn for trinn-guide for hvordan jeg selv lager slike passord, stor sett inspirert av ulike tips Lifehacker har kommet med de siste årene.

1. Lag en frase

Det er mange som bruker passord på noe de uansett ikke glemmer navnet til, for eksempel bikkja eller kona. Så la oss si at bikkja heter Fido og kona heter Karianne. I stedet for at passordet er

fido

så kan vi lage følgende frase.

Bikkja mi heter Fido og jeg er gift med Karianne

Hele poenget er at det er en setning som du selv husker, men som helst er unik, altså ikke et ordtak, for eksempel. Passordet lager vi så ved å ta første bokstaven i hvert ord:

Bikkja mi heter Fido og jeg er gift med Karianne blir til

bmhfojegmk

For sikkerhetens skyld er det bedre om hver av ordene helst begynner på ulike bokstaver.Ikke så lett å gjette, men lett å huske!

2. Legg til tall, tegn, store og små bokstaver

Passordene blir enda vanskeligere å gjette om vi i tillegg legger til tall, tegn og store og små bokstaver. Tegn og store og små bokstaver er ganske lett å legge til med den frasen vi har, om vi endrer den litt. Denne gangen så tar vi med første bokstav i hvert ord, og tar hensyn til om det er stor bokstav, og tar også med alle tegn i setningen:

Bikkja mi heter Fido, og jeg er gift med Karianne! blir til

BmhF,ojegmK!

Enda vanskeligere å gjette, særlig for datamaskiner, men forhåpentligvis ikke alt for vanskelig å huske.

For å få inn tall, så er det ofte enklere om vi lager en setning med naturlige tall i, for eksempel

Jeg har tre barn sammen med Karianne! blir til

Jh3bsmK!

3. Gjør passordet unikt for hver nettjeneste

Så, vi har altså funnet et passord som er vanskelig å gjette. Men det hjelper jo fortsatt lite om noen har fått tak i passordet ditt fra én side, og du bruker det samme passordet over alt?

Trikset her er å ta passordet vi allerede har laget, og så bestemme oss for at en liten del av passordet endres avhengig av hvilken side dette er passordet på – men på en måte som vi enkelt husker.

For eksempel: på slutten av passordet vi lager, så lar vi de tre siste tegnene i passordet, alltid være de tre siste tegnene i navnet på siden.

Så om du for eksempel har frasen

Bikkja mi heter Fido, og jeg er gift med Karianne!

og du skal logge deg inn på

Facebook

så blir passordet

BmhF,okmhK!ook

Tilsvarende blir passordene til Gmail, Flickr, Twitter, Spotify og Wordpress følgende:

BmhF,okmhK!ail

BmhF,okmhK!ckr

BmhF,okmhK!ter

BmhF,okmhK!ess

BmhF,okmhK!ify

Dette er veldig kronglete passord, men alt du egnetlig trenger å vite for å huske dem er hva bikkja di heter, hva kona di heter, og hva de tre siste bokstavene i siden er for noe.

Oppdatert: Dette med de tre siste bokstavene er bare et eksempel. Som @eiriksnilsen påpeker: “ville kanskje maskert de tre siste bedre, i tilfelle skurken har ett passord og er kjent med 3-siste-bokstaver-metodikken..”

Om vi fortsatt bruker Facebook og Gmail som eksempel her, så kunne andre varianter vært:

• Den første og siste bokstaven til siden, plassert først i passordet:
  Gmail og Facebook gir da
  GlBmhF,okmhK! og FkmhF,okmhK!
• De to første bokstavene i navnet på siden, plassert på hver sin ende av passordet:
  Gmail og Facebook gir da
  GBmhF,okmhK!m og FBmhF,okmhK!k

Det viktigste er at det er en regel som du husker, slik at hvert passord blir forskjellig!

4. Test ditt nye passord og se hvor mye bedre det ble

Passwordmeter.com tester hvor sikre passord er. Her kan vi se hvor sikre de ulike passordene vi har prøvd på har vært:

• fido
  Score: 6% – Very weak
• bmhfojegmk
  Score: 8% – Very weak
• BmhFojegmK
  Score: 36% – Weak
• BmhF,ojegmK!
  Score: 84% – Very strong
• Jh3bsmM!
  Score: 66% – Strong
• BmhF,okmhK!ail
  Score: 64% – Strong

Hvor sikkert er ditt passord? Hva gjør du for å huske passordet ditt?

- Truer det journalisters objektivitet om de engasjerer seg i kommentarfeltet på egne artikler?

Redaktørene i den amerikanske regionalavisa Sacramento Bee liker slett ikke journalister som svarer leserne sine i kommentarfelte, avslørte en undersøkelse av Nick Diakopoulos denne sommeren.

Svekker objektivitet
Diakopoulos er professor med særskilt interesse for datastøttet journalistikk. Da han nylig fikk i oppdrag å se nærmere på kommentarsystemet til Sacramento Bee, en regionalavis i California, avslørte intervjuer med den redaksjonelle ledelsen en sterk uvilje mot at journalister skulle svare på spørsmål fra leserne i kommentarfeltet.

Avisen hadde en policy på at leserne ikke fikk lov til å engasjere seg med lokalsamfunnet. Grunnen de oppga var at dette kunne svekke journalistenes objektivitet, fortalte Nick da han holdt foredrag på NONAs første møte i Bergen sist onsdag.

Dårlig debattklima
Han hadde fått i oppgave å evaluere avisens kommentarsystem på nett fordi de, som så mange andre nettaviser slet med et dårlig debattklima med mange personangrep. Oppdraget, som ikke er sluttført, var å se på måter avisen kunne heve kvaliteten på nettdebatten (et tema vi drøftet inngående i forhold til norske nettaviser på debattmøtet vårt i april).

For undersøkelsen har han gjennomført en undersøkelse med 390 respondenter, intervjuet 19 reportere, redaktører og moderatorer og sett på 52,417 kommentarer. I redaksjonen som sådan var det en utbredt oppfatning at det var muligheten til å kommentere anonymt som skapte det dårlige debattklimaet.

Diakpoulos, som har bakgrunnen sin i IT og ikke journalistikk, nevnte flere forskjellige tekniske virkemidler han så på å ta i bruk for å bedre diskusjonsklimaet f. eks modererings eller overvåkningsverktøy basert på automatisk klassifisering for filtrering/sortering, evaluere kommentarer ut fra objektivitet vs subjektivitet, relevans til artikkelen som ble kommentert, hvor høflig språket er, måter å flagge de som gjentatt misbruker systemet, la redaktørene overvåke hvordan reporterne svarte i kommentarer.

Han jobber for tiden med å utvikle et API og/eller kommentarsystem med åpen kildekode for å integrere disse ideene.

Datastøttet journalistikk
Diakopoulos trakk også frem forskjellige måter vi kan bruke tekniske løsninger til å systematisere, skape mening, se sammenhenger eller kvalitetssikre journalistikken, og ikke minst hvordan datastøttet journalistikk byr på nye presentasjonsformer.

For eksempler kan man bruke IT-løsninger til å avsløre bildemanipulasjon. Når en ekstern bidragsyter, som en frilans- eller borgerjournalist sender inn et bilde, hvordan kan vi sikre oss at det ikke har blitt manipulert?

Vi kan blant annet se på piksel nivået og andre ting for å prøve å stadfeste om bildet har blitt manipulert, forslo han. Utover bildeanalyse, nevnte han også tings om presentasjonsformer, aggregering, summering, kommentarsystemløsninger og kunstig intelligens (AI)

- Vi har gått fra en push kultur til en mer egalitær web 2.0 verden, hvor vi må se på hva vi kan lære av lesernes reaksjoner. Hvordan kan teknologien aggregere, summere og skape mening i alle leserreaksjonene? spurte han.

Som en måte å forbedre leseropplevelsen når man kommenterer på nett forslo han f. eks uformelle videokommentarer til en sak eller debatt som kan samles med Twitter hashtags.

Valgmålinger på Twitter
Diakopoulos trakk også frem et annet prosjekt han nylig hadde jobbet med. Under fjorårets presidentvalgkamp i USA var han med å lage systemer for å aggregere Twitterreaksjoner under en debatt mellom presidentkandidatene. Dette gikk ut på å skrape masse data fra Twitter, og Twittermeldinger tagget #debate08 og #tweetdebate.

De samlet omtrent 3280 tweets og rangerte de etter negative, positive, blandet eller annet. For prosjektet brukte de en tjeneste som heter Mechanical Turk og rangeringsfiltere for å forbedre ting som hastighet, unøyaktighet, kontroll, og kontrollere for skjevhet.

Det en slik ”Twittermeningsmåling” kan gi er et bilde av kandidatenes styrker og svakheter og kontroversielle temaer i debatten, foreslo han og viste oss en kurve hvor positive inntrykk av den ene kandidaten toppet seg når han snakket om et tema han kunne godt, og tilsvarende falt maksimalt når en snakket om et tema hvor han var svak. Tilsvarende kurver mente han å kunne påvise når kandidatene snakket om kontroversielle emner.

Denne målingen hadde dog klare begrensninger, deriblant: forsinkelse (mellom når noe blir sagt og når det blir tvitret), støy, irregulariteter ved utvalget (ikke alle bruker Twitter)

For ordens skyld: Dette er basert på de notatene jeg gjorde meg fra Nicks foredrag på NONAs aller første møte i Bergen 21/10, hvor Nick kunne glede oss med et foredrag fordi han da var i ferd med å avslutte et kort opphold ved Institutt for informasjons- og medievitenskap der som gjesteforeleser.

Nick er også veldig opptatt av mulighetene til å drive journalistikk på bakgrunn av offentlig data, og for spørsmål om det eller spørsmål om de temaene jeg har beskrevet her kan han kontaktes på Nickolas punktum diakopoulos alfakrøll gmail punktum com. Han er @hoenikker på Twitter.

Foto: Meredith Harris CC-BY-NC-ND

Vi har for lengst måttet innse at korrekturleserne tilhører fortiden. Konsekvensene av dét er tydelige nok, i kombinasjon med økt arbeidspress, og det er nok av eksempler på (nett)journalister som skriver feil. Sjekk for eksempel ut Ingeborg Volans eksempler fra hennes gamle blogg Ordlysten.

Lenge leve autokorrekturen

Men skal vi nøye oss med å være forarget over tastefeilene? Det finnes verktøy som kan løse en del av disse problemene (eller la oss kalle en spade for en spade – skrivefeilene). Såkalte teksterstattere.

Mac har TextExpander, og for Windows finnes Texter:

Begge disse programmene fungerer ved at i det øyeblikekt et gitt ord, som er definert som et nøkkelord, skrives, så byttes det ut av en annen tekst. Jeg kan bruke det til for eksempel å skrive signida og så dukker hele signaturen min opp – men det kan også brukes som et globalt autokorrekturprogram som fungerer i alle programmer man bruker; det være seg e-post, nettleser, tekstbehandler, lynmeldinger.

Tid for dugnadsarbeid?

Ikke bare det.. Man kan lage lister med slike nøkkelord som det kan abonnere spå.

Hva om alle norske nettaviser gikk sammen og lagde den ultimate autokorrekturlista?

ellre, elelr, eler = eller.

Ah. Hvis du legger sammen alle de sekundene, til alle de journalistene i Norge som gjør den skrivefeilen, i løpet av noen år, jeg tror det blir noen sekunder til sammen. Og litt færre hissige mail om hvor talentløse nettavisjournalister er (Jeg har vært der selv. Og jeg vet hvordan eller staves.)

Hva er innvendingene?

Jo, skrekk og gru, tenk om folk glemmer hvordan man skriver rett? Det er jo som at man skulle mene at vi skulle avskaffe kalkulatoren fordi folk glemmer å regne. Det var noen som hevdet det og, men det stadiet er vi forbi. Den generelle enighet synes å være at det viktige er å ha en konseptuell forståelse av hvordan et regnestykke utføres, altså hvorfor svaret blir riktig, heller enn at det avkreves at man skal klare å gjennomføre utregningen på stående fot.

Det samme tror jeg vi skal tenke om rettskrivning. Det viktigste er at journalistene behersker det norske språket godt, og er presise, ikke hvor gode de er til å treffe knappene på tastaturet.

Tastaturet er ikke laget for å skrive på!

Som en påminnelse: dagens plassering av knappene på tastaturet er ikke optimal for at folk skal kunne skrive raskest mulig, hverken på engelsk eller norsk, siterer fra kjære Wikipedia om skrivemaskinen:

The QWERTY layout is not the most efficient layout possible, since it requires a touch-typist to move his or her fingers between rows to type the most common letters. [...] The most likely explanation is that the QWERTY arrangement was designed to reduce the likelihood of internal clashing by placing commonly used combinations of letters farther from each other inside the machine.^[11][12] This allowed the user to type faster without jamming.

De økende mengdene offentlig data som blir gjort tilgjengelige gir stor muligheter for både økt brukerinvolvering og nye måter å drive journalistikk på, skriver Nicholas Diakopoulos i en artikkel for nettmagasinet Vox Publica

Skattelistejournalistikk

Det er vel en viss fare for at den mest kjente formen for “datastøttet” journalistikk i Norge er skattelistejournlistikken. Hvert år rundt denne tiden på året gjør nettavisene mer eller mindre kreativ journalisttikk rundt skattelistene når de slippes,  men det innebærer heldigvis så mye mer. F. eks kan vi lese mye interessant om samfunnsutviklingen ut av levekårsdata, ut av å sammenstille skattedata med levekårsdata.

Ikke all offentlig data er fritt tilgjengelig i Norge selvsagt, en del former for data koster dyrt og er bare tilgjengelig i formater det er kronglete å lage journalistikk på, men mulighetene er der. NRK Brennpunkts Maktdatabase er et annet kjent norsk eksempel på datastøttet journalistikk.

Systematisk Twitterjournalistikk

På onsdag kan du møte Nick på NONA-møte i Bergen hvor han skal snakke litt om de prosjektene han har jobbet med, som ikke bare involverer offentlig data men også prosjekter basert på ting som data man kan hente ut og systematisere til spennende sammenstillinger fra Twitter.

Vi skal møtes etter jobb onsdag førstkommende, 21 oktober, 17:00 på Institutt for informasjons- og medievitenskap i Bergen, Fosswinckelsgate 6, i 5. etasje (instituttet er dessvere låst på denne tiden, så det vil være folk tilstede klokken fem som åpner opp, hvis du mot formodning er sen ring tlf nr på døra).

Møtet er åpnet for alle interesserte, men si gjerne fra via Twitter @netthoder eller på mail til netthoder alfrakrøll gmail dot com hvis du kommer. Vel Møtt!