NONA: nettverket for oss som jobber med nettmedier

Archive for april 2009

 

Medlem nr. 100

Medlem nr. 100

Teknisk Ukeblad-sjef Tommy Rudihagen ble NONA-medlem nr. 100, innmeldt kl. 08:34 onsdag 29. april.

På få dager har NONA etablert en bred medlemsmasse fra dagspresse, kringkasting, fagpresse, nettutvikling og frilansere.

Institutt for Journalistikk, VG Multimedia, NRK, ABC Nyheter, Budstikka Media, Fredriksstad Blad, Teknisk Ukeblad og FriFagbevegelse er blant våre nye bedriftsmedlemmer.

Les mer om hvordan du og din arbeidsgiver kan bli en del av NONA!

Reklamer

Så langt denne uken har NRK, VG Multimedia, Idé og produksjonsbyrået Steam, Budstikka og ABC Nyheter meldt seg inn som bedriftsmedlemmer i NONA – og, ja: det er fortsatt bare tirsdag morgen.

Hva skal man si? Utover: så gøy! Vi har med ett kommet ganske langt fra den spede starten for et år siden. Til det første møtet i det som da bare het nettforum inviterte vi 30+ nettentusiaster fra forskjellige redaksjoner og utenfor – journalister, bloggere, nettutviklere, borgerjournalister, akademikere osv – for å få innspill til hva et slikt forum burde fokusere på (referatet er her).

Grunntanken Helge og jeg hadde da vi dro i gang forumet var at frimodig utveksling av ideer og kunnskaper er nøkkelen til medienes vekst og kvalitative utvikling. Vi lever vi i en tid med enorm teknologisk utvikling. Men på grunn av det daglige deadlinerushet, journalistisk kultur som dikterer at kompetanseutveksling med aktører utenfor mediehusets egne vegger oppleves som vanskelig osv, begrenser mediene ofte sine egne muligheter til å utnytte dette.

I tillegg gjorde utsiktene til tøffe effektiviseringstider i fjor høst at vi følte det ekstra viktig å ha et uavhengig forum for kompetanseutveksling og felles inspirasjon, som ikke er knyttet opp mot utsatte budsjettposter, og vi dannet NONA 2. desember i fjor.

Det finnes mange flinke nettfolk her til lands, både i enkelte redaksjoner, og utenfor mediebransjen. Men i sistnevnte bransje blir de lett litt isolerte i egen redaksjon, og møtene vi har hatt så langt har vist at det ligger en enorm verdi bare i å skape et forum hvor man også har muligheten til å gjøre noe så elementært som å snakke sammen – utveksle erfaringer og ideer.

Eller som Dag Otter Johansen skrev da Budstikka meldte seg inn i går: «Jeg ser muligheten her på en enkel måte å stimulere interessen for nettjournalistikk, slik at de som er interesserte – helt uavhengig av hvilken redaksjonell avdeling de jobber i – kan få nødvendig innsikt i den medieutviklingen som pågår.»

Nå snakker jeg mye om mediebransjen her, utgangspunktet mitt i fjor var helt klart at det er de som trenger et slikt forum mest. Jeg tenkte at PR- og markedsføringsbransjen klarer deg selv.

Jeg vet ikke helt hvor jeg tok det fra, for jeg har jo jobbet i PR-bransjen selv, både som presseansvarlig i Visit Britain og som foredragsholder hentet inn for å gi innføringer i sosiale medier, og vet at kunnskap om nye medier er ujevnt fordelt også der.

I Danmark er vår søsterorganisasjon DONA et nettverk for alle som jobber med nettmedier, også mange PR-, Informasjons- og Markedsføringsfolk, og jeg håper NONA kanskje vil favne bredere etter hvert. I skrivende stund drives NONA fortsatt av et interimstyre, og det er fullt mulig styresammensetningen vil se annerledes ut etter vårt første ordinære årsmøte til høsten.

Samtidig har vi allerede en god del individuelle medlemmer som sitter på masse spennende og variert kompetanse – og ikke nødvendigvis jobber i mediebransjen i det hele tatt. Det er også veldig verdifullt. Jeg håper vi kan bidra til å utvide debatten rundt nettfremtiden også om en følge av det. Jeg synes Virrvarr har helt rett når hun sier følgende i sin glimrende bloggpost om nettdebatt:

Når journalister og medievitere snakker om nettdebatten, snakker de egentlig om avisenes kommentarfelter. Og ja, hvordan sørge for et godt kommentarfelt under artiklene i de store avisene er en utfordring, men du kan ikke sette likhetstegn mellom aviskommentarfeltene og nettdebatten som helhet.

Da hopper du bukk over en bloggehær, en twitterskare, to tonn epostlister, Irc-kanaler, forum og små diskusjonssamfunn. Når jeg er vitne til folk som skal diskutere nettdebatten, men som bare snakker om «fæle kommentarer under artikler i Aftenposten», tenker jeg at: «Ok. Du kjenner ikke Internet. Du tar utgangspunkt i det alle som besøker en nettavis ser, ikke noe mer.»

Som mangeårig blogger selv vet jeg at bloggere ofte sitter på mye verdifull kompetanse når det gjelder å bruke det sosiale nettet, en kompetanse som det ikke alltid er intuitivt for journalister og markedsførerer å se verdien i, men som jeg tror vil bli avgjørende for alle som jobber i kommunikasjonsbransjen i tiden fremover.

Oppsummert, for å sitere en kommentar jeg skrev på Jarle Pettersons post «Nettet erklærer papiravisene krig«, hvor tittelen på denne posten, «Netthodene kommer», også er hentet fra:

«Det finnes fantastisk mange muligheter på nett til å forbedre journalistikken og utvide samfunnsdebatten – og det er disse vi ønsker å løfte frem med NONA…

«Det skader vel heller ikke å gå til rette med dinosaurene som motsetter seg alt nytt for enhver pris. Og det er på ingen måte noe utrykk for at papirjournalister ikke er velkommen i NONA, tvert i mot: nettet berører oss all, ikke pga teknologien i seg selv men pga hva den setter oss i stand til å gjøre, uansett om vi researcher en sak for papir, nett eller TV/radio. Men det må være lov å kalle en spade en spade: f.eks når noen så tydelig snakker i store bokstaver om noe de ikke kan, som Hege Skjeie…»

Skjønt det blir selvsagt for snevert å innskrenke nettets muligheter til bare å gjelde journalistikken, vi ser mer og mer at nettet fører til gjennomgripende endringer for alle som har noe å selge og/eller formidle. Det være seg budskap eller nyheter; journalistikk, politikk eller produkter som f.eks musikk

Oppdatert 15:00: Og da har også Fredriksstad Blad, Institutt for Journalistikk (IJ), Espen Andersen og Urke meldt seg inn i NONA. Beklager tidslaps fra innmelding til oppdatering her, men forretningsfører Krumsvik melder innmeldingene fortløpende på Twitter.

«Den britiske medieprofessoren Adrian Monck feller en knusende dom over journalistenes oppblåste selvbilde,» skrev Dagsavisen etter å ha intervjuet Adrian da han var i Norge for å snakke for Institutt for Journalistikk (IJ) og NONA sist torsdag.

Djevelens advokat
Selv oppsummerte jeg Dagsavisen-intervjuet på Twitter med å si at «Avisenes undergang er nær, Monty er bare en siste dagers gribb» [Monty= Mecom-sjef David Montgomery]. Adrian, som jeg har fulgt på nett via blogg/Twitter/Facebook lenge, men aldri møtt før sist uke, hadde i det hele tatt et overraskende dystert syn på mediebransjens fremtid for en som deler så mange bra lenker om nye medier på nett.

Men det var også mitt inntrykk at han nøt rollen som djevelens advokat. Jeg synes alltid der er nyttig å bli utfordret på egne posisjoner, men han var langt mindre pessimistisk i våre private samtaler enn når han sto foran et publikum.

Siden jeg også var ansvarlig for Adrian Moncks Oslo-besøk og alt det praktiske rundt det ene av de to foredragene, hadde jeg ikke anledning til å skrive noe ordentlig referat underveis. Allikevel, fordi det var en dag som ga meg mye å tygge på, tenkte jeg at jeg skulle skrive ned noen av inntrykkene mine her – også fra samtalene våre, siden jeg fulgte Adrian til og fra Fredrikstad.

Kvalitetsjournalistikkens fremtid
Bakgrunnen for utsagnet om journalisters oppblåste selvbilde var Adrians tese om at leserne ofte har helt andre definisjoner av kvalitet enn journalister. Han mente eksempelvis at gratisaviser var den viktigste medieinnovasjonen i moderne tid, noe som burde fortelle oss at ofte holder det å produsere journalistikk som bare er «god nok», noe gratisaviser som f.eks MetroXpress gjør.

Her kom han med forskjellige varianter av en barmetafor, hvor han beskrev journalister som mente leserne bare ville ha de beste årgangene av Bordeaux mens leserne i realiteten foretrakk husets vin. Journalistene vil helst drive undersøkende og dyptpløyende journalistikk, leserne nøyer seg kanskje med kjappe nyheter og gjerne nyheter om «nære ting», som parkeringsbøter og mordersnegler, heller enn de store linjene journalistene hevder seg opptatt av. Tord Nedrelid har liveblogget Adrians tanker rundt kvalitetsbegrepet i endring fra foredraget hans på IJ.

Bør journalister legge terskelen lavere?
Jeg tygger fremdeles litt på de tankene. Jeg synes det er nyttig å ta innover seg at journalisters begrep om kvalitet ofte kan avvike radikalt fra lesernes begrep om det samme – bla. fordi vi «oppdras» i en klart definert journalistisk kultur, og fordi debatten om journalistisk kvalitet og dens fremtid har lett for å bli et ekkokammer.

Men jeg er mer bekymret for at vi driter oss ut overfor leserne våre ved å skrive bombastisk om ting vi åpenbart kan lite om (som Hege Skjeie om Twitter) enn at vi legger terskelen for høyt. Jeg tror lesere verdsetter grundige undersøkelser, som VGs sak om «Kvinner som blir drept av sine menn», men at det produseres altfor mange «liksom avsløringer» som skaper et stort troverdighetsproblem for mediene.

Nå var Adrian svært så hardtslående om mediebransjens fremtid: toget var gått ikke minst fordi mediebransjen i sin tid ble behandlet litt som National Rail i Storbritannia. Man var mer bekymret for moguler og monopoler enn for bransjens overlevelsesdyktighet: man forbød medieselskap å eie f. eks bredebåndsselskap, noe Adrian mente har svekket bransjen for evig og alltid.

Parallellen til National Rail er, grovt oppsummert, at ingen selskap får lov til å drive med alle sider av togdriften i Storbritannia: selskapene som eier tog får ikke lov til å eie skinnene de går på, en tredje part må stå for vedlikehold og regjeringen fastsetter togprisene – noe som har skapt en situasjon med total ansvarsfraskrivelse. Ville Dagbladet hatt andre kår i dag om de også eide infrastruktur som bredebåndsselskap? Jeg kan ha misforstått, men må nok tygge litt mer på akkurat det.

Sparker høytlønnede 50-åringer, ansetter nyutdannede
Allikevel, midt i all denne pessimismen fortalte Adrian meg at, samtidig som mange av vennene hans i 40- og 50-åra får sparken på løpende bånd, får han mange telefonsamtaler fra redaktører som ber om ferske, nyutdannede folk fra City University.

Kostnadskutt i praksis? Erstatt erfarne folk som tjener 500,000+ i året med nyutdannete folk som kanskje får 200,000: helt grønne, men kanskje med en mer oppdatert ferdighetsprofil?

Nå står fagforeningene mye svakere i England enn i Norge, men det er en kjent sak at mediene ofte kvitter seg med høytlønnede journalister i dårlige tider og erstatter de litt senere med yngre folk med andre ferdigheter. Skjer det i Norge også?

Ingen livsforsikring, bare fem ganger årslønn til etterlatte
Nå vet jeg, siden jeg leser bloggen hans, at bakgrunnen for Adrians valg om å forlate en høyt profilert karriere som utenrikskorrespondent og TV-journalist var drapet på en ung journalist han hjalp å komme seg til Irak. Adrian kaller journalistutdannelse sitt «ufullendte prosjekt». Derfor var det veldig interessant å høre ham snakke om arbeidet sitt som krigskorrespondent. Det illustrerte både hvor langt og hvor kort vi er kommet siden han var i felten.

På den ene siden: da han jobbet for CBS forsikret de ikke utenrikskorrespondentene sine, men betalte ut fem ganger årslønnen deres hvis de ble drept. Da er det greit å tenke på at vi etter Carsten Thomassens død i Afghanistan diskuterte, ikke forsikringer av de ansatte korrespondentene, men medias ansvar for frilanserne og stringerne de bruker.

Hvor stor er avstanden fra hotellbalkongen til Twitter?

På den andre siden: Andrew Stroehlein skrev i store bokstaver her forleden om de begredelige konsekvensene av en verden uten utenrikskorrespondenter. Stroehleins beskrivelse av krigsreporteres uvurderlige rolle i «gamle dager» står i skarp kontrast til Adrians utsagn om at, når alt kom til alt, var de ofte ikke var i stand til å forlate hotellrommene sine av forskjellige grunner, blant annet under krigen i tidligere Jugoslavia.

Resultatet var at krigskorrespondentene ofte drakk store mengder vin døgnet rundt og bare rapporterte det de så fra balkongen, også kalt balkongrapportering. Siden jeg har gått på City og er oppflasket på heroiske historier om krigsreportere, og har møtt mange av de, vet jeg at Adrians beskrivelse ikke er fullstendig dekkende. Allikevel, fra å rapportere kriger fra hotellbalkongen til å rapportere fra hva som skrives på Twitter: har vi egentlig ofret så mye – utover alkoholen, hvis det kan kalles et offer?

I tilegg kommer en ny type krigsreporter, den selvlærte multimediareporteren som drar til konfliktområder på egen regning og jobber som frilanser, kanskje delfinansiert av en bokkontrakt. Her brukte Adrian Stephen Grey som eksempel på en som kunne gjøre dette fordi han hadde opparbeidet seg en merkevare (en liten parallell her til dette intervjuet med Paul Bradshaw).

Men er det egentlig så nytt, utover den merkevarebiten? Skal vi tro Phillip Knightely , som skrev First Causualty – a history of war reporting, er det en lang tradisjon for at eventyrlystne skribenter drar til konfliktområder og slår seg opp som krigskorrespondenter, eller?

18-åring skapte furore på twitter, fikk beklagelse fra verdens største plateselskap. Bruker redaktørene sosiale medier, vet de i det hele tatt hva det er? Journalisten streamer hele vårkonferansen til redaktøforeningen og har tatt ut debatten om sosiale medier her.

Se også Ingeborgs liveblog fra seansen her, Evens blogg post som satte det hele i gang, Virrvarrs blogg post, Thomas Moens engelske post som havnet på forsiden av Digg, Pål Joakims sak for Din Side og Pål Hivand om Sosiale Medier og Makt.

Det er det som har flimret forbi meg mens jeg har prøvd å konsentrere meg om andre prosjekter, men jeg er sikker på at vi kommer til å høre mye mer om denne saken…. Hurra for redaktørforningen (NORED) som snudde seg så raskt og fikk plass til en veltalende Even på programmet som beviste nok en gang at sosiale medier er noe de som bruker disse aktivt forklarer best, og som sådan kunne gi redaktørene mange gode leksjoner i sosiale medier…

For ordens skyld bør jeg vel si at jeg har hatt både NORED og Journalisten som kunder.

Torsdag 16. april får vi celebert besøk fra London (som tidligere annonsert på møtekalenderen vår + via mail og Twitter).

Adrian Monck, Head of Journalism and Publishing ved City University, er på snarvisitt til Norge etter påsken og ba spesielt om å få snakke for NONA i den forbindelsen. Monck er tidligere prisvinnende fjernsynsreporter med bakgrunn fra CBS News, ITN and Sky News. Han var blant pionerene i undersøkende journalistikk i News at Ten på ITV og har dekket store nyhetshendelser over hele verden, blant annet konfliktene i Midt-Østen og Bosnia. Han er også medforfatter av boka “Can You Trust the Media” som kom ut i fjor.

Adrian skal snakke om utenriksjournalistikk i den digitale tidsalderen og hva slags ferdigheter som kreves av fremtidens journalister.

Tid og Sted: 18:00 hos Norsk Journalistlag (NJ), Torggt 5 (Torg gata Atrium), 4. etasje (ring på nede). Vi holder vann/kaffe/te – kjøp med annen drikke om ønskelig fra matbutikken tversover gata. Det vil bli mulighet til å kjøpe Pizza: ta med kontanter (vi bestiller takeaway). Som vanlig varer den ‘formelle’ delen en time eller to, og de som ønsker det fortsetter diskusjonen på byen etterpå

Dette er et åpent møte, men pga plasshensyn må jeg vite hvem som kommer. Mail til netthoder at gmail dot com evnt undertegnede, eller DM enten @netthoder eller @kristinelowe

At bloggere ikke har makt er en myte de som nekter å ta innover seg medieutviklingen gjerne gjemmer seg bak: helgens store politiske skandale i Storbritannia er nok et eksempel på at de tar feil.

Gordon Browns rådgiver måtte gå av, melder NTB denne helgen, men saken sier ingenting om at det var en blogger som stod bak avsløringen som felte ham. Saken som førte til rådgiver Damian McBrides avgang kan også leses som en fascinerende innføring i politiske bloggeres makt i Storbritannia for de som ikke er kjent med dette (denne artikkelen i The Gurdian anbefales, sjekk også lenkene i denne posten på min personlige blogg).

Bloggeren som spilte en avgjørende rolle i denne historien, Guido Fawkes, regnes som en av Storbritannias mest innflytelsesrike politiske bloggere, og hevder selv at hans avsløringer også førte til Peter Hains og John Prescotts fall – sistnevnte er nok et godt eksempel på en sak som fikk mye oppmerksomhet selv i Norge, men hvor norske medier ikke berørte Guidos rolle i saksforløpet til tross for at den ble beskrevet som avgjørende av britisk presse.

Det sier kanskje noe om mitt fokus når jeg er mest opptatt av at det var en blogger som drev frem disse sakene, men jeg synes det er en fryktelig god illustrasjon på medieutviklingen – og på hvordan bloggere jobber frem saker på en helt annen måte enn journalister.

Kort oppsummert: Nisjebloggere har ikke nødvendigvis politiske agendaer, men som politisk blogger har Guido en sterk politisk agenda med alt han gjør (det enkleste er å kalle ham libertarianer, men han lar seg ikke så lett plassere). Som andre populære nisjeblogger får han ufattelig mange tips fra leserne sine og jobber etter bloggernes etikette om kreditering og gjennomsiktighet (krediter alltid kildene og oppgi alltid bindingene dine) – og han er som en hund som ikke gir seg når han får teften av noe han kan leske seg på (for hans del: saker som kan bli ammunisjon mot politikere – først og fremst venstrepolitikere, men mannen har lite til overs for politikere av de fleste striper).

Han er med andre ord et godt eksempel på det Huffington Posts Arianna Huffington bare halvt på spøk beskriver som den sentrale forskjellen mellom bloggere og journalister: De førstnevnte lider av Obsessive Compulsive Disorder (OCD), de sistnevnte av Attention Deficient Disorder (ADD). I Guidos tilfelle er, slik jeg forstår det, bloggen hans også hans hovedbeskjeftigelse. Med rundt 250,000 lesere sist jeg sjekket, tjener han en del på bloggannonser, men så vidt meg bekjent har han muligheten til å blogge på «fulltid» fordi han har lagt seg opp penger fra en karriere i finansindustrien.

Så kan vi selvsagt spørre oss hvorfor politisk blogging har vært så lite agendasettende i Norge, men det er en helt annen diskusjon. Olav Anders Øvrebø har gjort noen interessante undersøkelser om blasfemipragrafen og politisk blogging i Norge, så vel som politisk blogging i Sverige hvor de politiske bloggerne står mye sterkere enn her til lands.

Mer lenker til bakgrunn om Guido på min personlige blogg. Nå skal det også det sies at jeg har ganske god kjennskap til politisk blogging i Storbritannia fordi venner av meg var involvert i Samizdata, som gjerne regnes som politiske bloggers «stamfar» i landet, fra starten i 2001 – et miljø Guido har vært tilknyttet uten at jeg tror jeg har møtt ham – og fordi jeg har mange av mine formende erfaringer både som journalist og blogger fra årene jeg bodde og jobbet i London.

Oppdatert 17:05: Forøvrig er jeg ikke fremmed for at helgens «skandale» i Westminster er en storm i en tekopp, men det intressante her er at det er en tekopp Labour selv har servert sine motstandere ved å legge opp en pinlig dårlig bloggestrategi og tilknytte seg feil folk, noe Guardian beskriver godt Og ja, jeg har også en liten høne å plukke med Derek Draper, som har vært sentral i utformingen av den strategien, fordi han har drevet og fulgt, avfulgt og fulgt meg (og andre) på Twitter i noe som fremsto som en dårlig skjult strategi for å skaffe seg flest mulig «venner» kjappest mulig – en annen særdeles lite gjennomtenkt nettstrategi.

Her er noen kjappe nyhetsoppdateringer:

Medlemskap: Da Journalistens Helge Øgrim og undertegnede tok initiativet til å skape et forum for å gjøre diskusjonen blant Norges netthoder livligere, faktisk sånn omtrent på denne tiden i fjor, mener jeg å huske at vi ikke hadde en konkret organisasjonsmodell i hodet – bare en tanke om at det var sterkt behov for et slikt forum.

Målet var å skape en plattform for å utveksle erfaringer og ideer, hente inn foredragsholdere for inspirasjon og bygge opp en verktøykasse på nett. Siden den gang har det blitt klart at det er viktigere enn noen gang å skape et forum for dette, et forum som ikke risikerer å bli nok en salderingspost på et eller annet budsjett – og vi valgte å opprette NONA som en uavhengig organisasjon i desember i fjor. Vi har fått mange spørsmål om medlemskap, og Arne Krumsvik, forretningsfører i interimsstyret vårt, har nå lagt opp en medlemsmodell for oss her etter modell av danske DONA.

Delicious: Det skrives veldig mye spennende og bra om det som skjer i kommunikasjonsbransjen om dagen, og når jeg skriver kommunikasjonsbransjen tenker jeg på skjæringspunktet mellom medier, PR, markedsføring, utdanning, politikk og sosiale medier. Ikke minst blogges det mye bra om dette her til lands for tiden, og siden NONA skal være en nettverksorganisasjon vil vi gjerne løfte frem det beste av dette og bidra til å skape en bredere debatt.

Jeg leker med å skape en mer dynamisk bloggroll, og tar dessuten gjerne imot tips om mediebloggere som ikke står på blogrollen ennå, men i mellomtiden kommer vi til å bruke bokmerkingstjenesten Delicious aktivt. Vi er Netthoder på delicious: følg oss gjerne, og tips om gode lenker mottas med takk. Den eminente Colin Meek, som blogger her, snakket blant annet om hvor nyttig Delicious kan være som et journalistisk redskap på seminaret vårt i oktober 2008:

Twitter: Til nå har vi brukt våre personlige Twitter profiler til å si fra om nye NONA poster og møter. Men jeg ser mer og mer at det kan være nyttig å ha et sted hvor vi bare snakker om NONA relaterte ting og har derfor opprettet en egen Twitter profil for NONA: Netthoder.

Alle vi som sitter i NONAs interimsstyre kvitrer mye om nettmedier til daglig, dog med forskjellige innfallsvinkler, men når man følger veldig mange på Twitter kan det være greit å rendyrke Twitterprofilene slik at de som ikke følger oss på grunn av NONA slipper å høre endeløse NONA-diskusjoner – tror jeg. Jeg vurderer til og med å sette opp en autofeed fra NONA-bloggen og eventuelt fra Delicious profilen vår til Twitter siden volumet ikke vil bli så stort, men jeg er usikker. Jeg vet mange ikke er så begeistret for slike autofeeder, hva synes du?

Møtekalender: Jeg har flyttet møtekalenderen vår opp til under bloggbanneret for å gjøre den mer synlig. Her finner du siste nytt om møtene våre. Forløpig er dette bare en WordPress side siden det er en enkel og fleksibel løsning, men tar gjerne i mot tips om smartere løsning.

Mail eller DM oss på netthoder at gmail dot com / @netthoder eller meg personlig på @kristinelowe


Lest i det siste

Add to Technorati Favorites
april 2009
M T O T F L S
« mar   mai »
 12345
6789101112
13141516171819
20212223242526
27282930