NONA: nettverket for oss som jobber med nettmedier

Archive for mai 2009

Vi lever i et stadig mer gjennomsiktig samfunn, så vi kan kanskje bli enige først som sist at «We can’t go on together with suspicious minds»?

Du tror kanskje jeg siterer Elvis, men jeg tenker på Cluetrain Manifesto som siterte Elvis i tese 29 av 95 legendariske teser om hvordan internett forandrer verden. Cluetrain var den første boken jeg leste om nettkultur – og det er fremdeles boken jeg synes beskriver den best – så da jeg snublet over Steve Radicks «Twenty theses for Government 2.0, Cluetrain Style» omtrent samtidig som jeg leste Ingeborgs invitasjon til innspill om ny statlig kommunikasjonspolitikk tenkte jeg at dette må jeg bare blogge litt om.

Selv om Radick er litt mindre ambisiøs med sine tyve teser enn de fire Cluetrain forfatterne, som i en klar parallell til de 95 tesene Martin Luther slo opp på kirkedøren i Wittenberg i 1517 la ut sine 95 teser på nett i 1999, synes jeg han treffer veldig godt.

Tesene han stiller opp er absolutt et godt utgangspunkt for embedsverket, politikere eller andre som virkelige ønsker å forstå hvordan få mest mulig ut av sosiale medier – ikke bare betrakter det som en lettvint måte å bli oppfattet som trendy på.

Jeg skal villig innrømme at jeg ikke har fulgt nøye nok med på departementenes arbeid rundt sosiale medier, jeg satster på å plukke opp Delte Meninger når jeg er i Oslo til uka, men jeg tror paradoksalt nok at det er først nå, i 2009, at Norge får sin Cluetrain-oppvåkning.

Vi har lenge vært sinker når det gjelder sosiale medier her til lands. Riktignok har vi lenge hatt gode bloggere og en aktiv bloggesfære – og det hjalp selvsagt med Obamas profilerte bruk av sosiale medier i fjorårets USA-valgkamp – men jeg tror det er først med Twitter, og saker som WarnerFail, at landets opinionsledere begynner å skjønne at sosiale medier ikke kan overses lenger: at man er nødt til å engasjere seg i samtalen – at det er en samtale, og at det er andre regler her enn i tradisjonell markedsføring (og, ja, jeg tror Twitter synligjør at det er en samtale mye bedre enn Facebook).

Eller er det bare fordi jeg er journalist at jeg tenker sånn, at jeg tror at det er først nå, når journalister og redaktører har begynt å snakke med leserne sine på Twitter, at vi egentlig har gått ombord i the Cluetrain?

CluetrainBirdie
Illustrasjon: Hugh Macleod

For de som ikke har lest Cluetrain (anbefales) er hovedtesen lett oppsummert (i min oversettelse):

En mektig global samtale har begynt. Gjennom Internett oppdager og oppfinner folk måter å dele relevant kunnskap på med svimlende hastighet. Som et direkte resultat av dette blir markedene smartere, og smartere mye kjappere enn de fleste selskaper. Internett setter oss i stand til å snakke sammen uten mellomenn, umediert, på tvers av sosiale og geografiske avstander.

Tre av Cluetrains mange glimrende teser som fremstår som spesielt relevante i lys både av hvor lett det er å tabbe seg ut på nett (som i WarnerFail) og hvor fort nye konsepter oppstår (som Tvitre.no):

89. Vi har reell makt og vi vet det. Hvis du ikke helt ser lyset vil en annen aktør dukke opp som er mer oppmerksom, mer interessant og mer gøyal å leke med

94. For tradisjonelle bedrifter kan nettverksbaserte samtaler virke og høres forvirrende ut. Men vi organiserer oss raskere enn de gjør. Vi har bedre verktøy, flere nye ideer og ingen regler som holder oss tilbake.

95. Vi begynner å våkne opp og lenke til hverandre. Vi observerer. Men vi venter ikke…

Når vi først er inne på Cluetrain skal det også sies at det tok meg drøyt tre år fra jeg leste boka først til jeg begynte å blogge så smått senhøstes 2005. Dumt å la det gå slik tid, for forståelsen min av sosiale medier var ganske abstrakt før jeg begynte å bruke de aktivt selv. Eller for å sitere en annen delevis Cluetrain inspirert post jeg snublet over nylig: utviklingen på nett går nå så fort at det er bare å kaste seg inn i det eller bli forbigått.

Eller noe sånt, les posten selv her. For å dra en mer tabloid vinkel, kanskje vi bør konkludere med at statsansatte må begynne å leke mer i arbeidstida si?

NB: synes du det ble litt vel mye Cluetrain-misjonering her, ta for all del en titt på Gluetrain😉

Advertisements

Ida Wulff skriver at hun fikk seg en støkk da hun skulle logge seg på bloggen sin i går morges og fikk beskjed om at det kostet en krone per pålogging (via @bjarteb).

Nå vet jeg ikke nok om aldersfordelingen til Blogg.no‘s brukere, men jeg tipper det er mange unge som bruker tjenesten og slett ikke var forberedt, eller spesielt lystne, på å betale for noe de hadde trodd var gratis.

Wulff rapporterer at Blogg.no siden trakk den nye betalingsmodellen tilbake. Jeg nevner det her fordi posten hennes tiltrakk seg en interessant diskusjon om hvorvidt bloggeplattformer bør være gratis i kommentarfeltet. Slik jeg ser det er noe av hovedproblemet med Blogg.no’s forsøk på å ta betalt 1) at det hadde tilbakevirkende kraft og 2) en slags kontantkort ordning, hvor man tar betalt for bruk, fungerer dårlig for en tjeneste brukerne gjerne legger så mange timer bare i å fikle med og får en så sterk eierskapsfølelse til.

Jeg har min personlige blogg Six Apart eide Typepad og betaler en fastpris (ca. 50 kroner i måneden) for det, noe jeg synes er en grei deal. Hadde jeg begynt å blogge i dag ville jeg kanskje valgt WordPress, men gratisversjonen av WordPress (.com) har enkelte begrensninger Typepad ikke har. Generelt synes jeg det er helt greit å betale en fastpris for en bloggeplattform hvis du på forhånd vet at tjenesten koster penger og synes den er verdt det. Jeg synes også det er helt greit at bloggeplattformer tar seg betalt for ekstratjenester og mer avansert funksjonalitet. Men jeg ville fått bakoversveis hvis jeg hadde fått beskjed om at det plutselig kostet penger per WordPress- eller Typepad pålogging – uansett om det bare var per PC eller nettverk jeg brukte til å logge meg på.

Vi var tilstede da Englands medie-Twitterati møttes til diskusjon om hvordan mikrobloggingstjenesten endrer journalistikkens vilkår.

NONA i London: En Twitter-konferanse er ikke helt som andre konferanser. Den mest overdøvende lyden er kanskje den av hundrevis av fingre som taster ivrig på mobiltelefon eller bærbar PC, mens deltagerne tilsynelatende vier vel så mye oppmerksomheten til egne dataskjermer og forsøk på å finne ut hvilke Twitter-venner som er tilstede, som til det som skjer på podiet. Med andre ord er det en overhengende fare for at hele salen sporenstreks ville blitt bortvist fra NJs landsmøte.

PaulBTweet
PaulBTweet2

Den fullbookede Media140 konferansen 20. mai tiltrakk seg nemlig en ikke ubetydelig andel av Londons medietvitrere og kunne skilte med paneldeltagere blant annet fra BBC, The Guardian, Reuters og Techchrunch.

På agendaen stod spørsmål som hvor mye Twitter og mikroblogging ville endre måten nyhetsorganisasjoner finner kilder til nyhetskilder globalt; hvordan sosiale medier og mikroblogging endrer måten lokalmedier finner kilder og rapporterer nyheter – og kan en Twitter-oppdatering på 140 tegn egentlig kalles journalistikk?

Twitter ABC for journalister
Pat Kane åpnet dagen med et nyttig overblikk over hvordan Twitter kan hjelpe tradisjonell journalistikk.

1. Nyhetsbeite-/ nisjejournalistikk (innholdssøk, geolocation)
2. Tidlig varsel om nyheter/begivenheter
3. Innhold og reportasje i Sanntid
4. Sporbare kilder til saker og intervjuer
5. Be om hjelp fra publikum
6. Promoteringsverktøy (markedsfør innhold)
7. Ekspertisearkiv

Essensielt kan Twitter hjelpe journalister å spore kilder, øyenvitner og intervjuobjekter. Det er av natur en sosial tjeneste, noe som gir journalister nye muligheter til å følge opp nyheter og berike den klassiske journalistiske prosessen.

Kane, som var en av grunnleggerne av avisen Sunday Herald i Skottland, sa han var spesielt nysgjerrig på hvilke muligheter sosiale medier som Twitter gir til å bevege oss bort fra churnalism.

– Da jeg jobbet i media på slutten av 90-tallet var minst 50 prosent av sakene våre pressemeldinger eller stoff som på andre måter var initiert av PR-folk, sa han.

I forhold til lokaljournalistikk sa Joanna Geary, tidligere utviklingsredaktør i Birmingham Post, at Twitter er en måte å finne lokalesamfunnet ditt på nett og omgåes dem på.

Twitter vil overleve medias atomvinter
Dagens mest hardtslående kommentar kom fra TechChrunch Europes Mike Butcher.

– Twitter er en kakerlakk i medias atomvinter, sa han. Kakerlakker skal som kjent ha overlevd atomprøvesprengninger i Nevada.

Den tidligere journalisten, som i dag er blant drivkreftene bak en av verdens mest profilerte teknologiblogger, forklarte at han møtte litt uforberedt til Media140 fordi han nettopp hadde hjulpet til å få ut en sak av potensielt stor politisk betydning. Saken var basert på en tvitring fra en Twitter-profil som ga seg ut for å tilhøre Nick Brown, regnet som en av Gordon Browns nærmeste rådgivere.

– Tok du deg bryet med å ringe ham for å verifisere historien?, spurte Bill Thompson, journalistikkforeleser ved City University og teknologiskribent.

– Det er faktisk et veldig godt spørsmål, ting skjer så fort nå om dagen, blogger er ikke nødvendigvis der du vil finne all verifiseringen og faktasjekkingen, svarte Butcher. Og i denne saken viste det seg å være fatalt. Nick Browns kontor avviste nemlig i etterkant å ha noe som helst med nevnte Twitter-konto og gjøre, og TechCrunch’ lesere mente teknologibloggen burde lukta lunta lang vei.

Troverdighet eller hastighet?
– Det er et aspekt her av bare å hoppe inn, bli skitten og få ting ut så fort som overhodet mulig på en grei måte. Jeg tror at når alt kommer til alt vil folk som følger meg på Twitter faktasjekke rompa mi, de er mine redaktører, sa Butcher til de fremmøtte på Media140.

Utsagnet ble latterliggjort av Darren Waters, BBCs teknologiredaktør. Han mente at hvis Butcher ba publikummet sitt om å være hans redaktører kunne han jo likesågodt be de skrive alt innholdet også.

– Poenget mitt er at du må tenke på publikum først. Hvis de stoler på at du har 100 prosent rett hele tiden har du ikke råd til å senke standardene, visse publikum vil ikke tolerere dette, sa Waters.

Butcher parerte med at TehchCrunch er en teknologiblogg og har ett helt annet publikum enn BBC. Se også Telegraphs’ Kate Day blogg om Media140: Sannhet vs Hastighet?

Er Twitter journalistikk?
Dagens utsagn om at Twitter ikke må forveksles med journalistikk kom fra nettredaktør i Sky News, Jon Gripton, som riktignok har sørget for at nyhetskanalen har utnevnt sin egen Twitter-korrespondent.

– En historie på 140 tegn er ikke journalistikk, fastslo han til allmenn buing fra salen. Han ble raskt imøtegått av BBCs Darren Waters som mente det absolutt hadde vært en nyhetssak hvis for eksempel Alistair Campbell, Tony Blairs tidligere spindoktor, hadde tvitret at Bair løy om Irak krigen.

– La oss ikke bli distrahert av plattformen, sa Waters, som mente det var mye lettere å finne de viktige folkene å følge på Twitter når man er nisjejournalist som han selv.

Bill Thompson, som så ut til å nyte rollen som politisk ukorrekt i møte med et publikum med en betydelig andel teknologievangelister, gikk i rette med tanken om at Twitter bare var et slags nyhetsbyrå a la Reuters. Han sa det ikke handlet om Twitter som sådan men om nyheter i sanntid, og sammenlignet for sikkerhets skyld journalister som så tjenensten som noe som bare var der for å tjene deres behov med parasitter.

Parasitter, kjendiser eller parasittiske kjendiser?
Ergo faller vel kanskje journalistikkforeleser Paul Bradshaws tanke om at journalister i dag også er ansvarlige for å spre sakene sine på nett, og å organisere brukere til å dekke begivenheter for dem, under «parasitt-banneret». Du kan lese mer om Bradshaws tanker om hvordan journalister bør bruke nettet i dette intervjuet jeg gjorde med han tidligere i vår.

– Jeg lurer på om ikke BBC journalister, som Robert Peston (les mer om ham her), kommer til å operere mer som rockestjerner i fremtiden. Nettutviklingen har kastet opp folk som er veldig flinke til å operere i dette miljøet [på nett]. Jeg tror vi begynner å nærme oss det punktet hvor en redaktør vil se på jobbsøkere og tenke at «ok, denne personen har en blogg, mens denne ikke har det og ikke egentlig skjønner hva som skjer», sa Mike Butcher.

Vi er vel kanskje ikke helt der i Norge ennå? Som jeg ser det, begynte blogging først å ta av blant norske journalister i fjor, og Twitter har bare tatt av siden ca. årsskiftet, men hvem vet? For min del ga i alle fall Media140 mye å tenke på, for ikke å snakke om at det var hyggelig å møte mange Twitter-venner for første gang i det virkelige livet. De var ikke alltid helt som jeg hadde trodd de var, skjønt absolutt like hyggelige i det virkelige livet som på nett. Men det er nesten en post i seg selv….

I panelet på bildet: Joanna Geary, Christian Payne, Paul Bradshaw, Simon Grice

I panelet på bildet: Joanna Geary, Christian Payne, Paul Bradshaw, Simon Grice

Popularitet har sin pris. Etter hvert som stadig flere nordmenn gir seg Twittersfæren i vold, tenkte jeg det var greit å si noe om hva slags retningslinjer vi følger på Twitter, for ikke å snakke om: hva er dine retningslinjer?

@Netthoder følger i utgangspunktet alle personer som forteller oss hvem de er tilbake. Det vil si at vi ikke følger produkter, partier, åpenbare spammere eller folk som ser ut som spammere. Vi er et nettverk for folk som er interessert i og/eller jobber med nettmedier, og er utelukkende opptatt av samtalen om disse. Hvis du har et kjempespennende nettprodukt å selge, send oss heller en pressemelding eller en e-post.

Fortell hvem du er
Bilde og bio er førsteinntrykket du gir på Twitter. Profilen din bør fortelle leseren hva du tvitrer om og gjerne lenke til blogg eller nettside for de som vil vite mer om deg. Siden Twitter gir deg en unik mulighet til å drive nettverksbygging med ukjente, med folk du har lyst til å bli kjent med, så skyter du deg selv i foten ved bare å oppgi navnet ditt.

For min egen del er det mye mer sannsynlig at jeg vil følge «Stine», som oppgir at hun er blogger og netthue og dyrker livets gode sider, enn «Stine Olsen», som verken har giddet å fylle ut bio eller laste opp bilde. Jeg har også opplevd at jeg har latt være å følge folk tilbake som jeg ville ha fulgt umiddelbart hadde det ikke vært fordi jeg ikke skjønte hvem de var siden de brukte et nic og ikke hadde lastet opp bilde.

– Hva med de som ikke har en kul jobb å legge til i bio’n? spurte Bharfot her om dagen. For meg handler sosiale medier om relevans, muligheten til å skape nettverk rundt temaer jeg er interessert i. Siden jeg er over gjennomsnittet opptatt av sosiale medier er det mye mer relevant for meg å følge en god blogger, som Bharfot, enn direktøren i Fred Olsen.

Som andre sosiale medier gir Twitter deg også muligheten til å projisere den siden av deg du ønsker å bruke mer av. Det finnes mange suksesshistorier om folk som har blogget seg til bokkontrakter og kule jobber, men du tiltrekker deg det du projiserer. Derfor er det ingen grunn til å bli overrasket hvis du tiltrekker deg andre fedre som heier på Brann om det er det du vektlegger i Twitter profilen din.

Popularitetskonkurranse?
Igjen, popularitet har sin pris. Etter hvert som Twitter har tatt av kom også popularitetskonkurransene, som den mellom @aplusk og @cnnbrk, og vi fikk en inflasjon i kjendiser, markedsførere og selvutnevnte «sosiale medier eksperter» som går over stokk og stein for å få flest mulig følgere på kortest mulig tid. Dermed kom også diverse applikasjoner for å få til dette, og plagsom følg-avfølg-følg oppførsel, som blant annet Labours nå avskjedigede «bloggeguru» plaget mange med. Jeg bruker jevnlig Friendorfollow for å kvitte meg med slike, hva gjør du?

Det finnes mange jeg følger og vil fortsette å følge uansett om de følger meg tilbake, men lakmustesten er hvor relevante de er i forhold til mine interesser. Anne K Petterøe sa her forleden på Twitter at hun skulle ønske det fantes en måte å skjule antall følgere, noe jeg må innrømme at jeg stusset litt på der og da. For meg forteller nemlig forholdet mellom antall følgere og antall du følger mye om hvordan du bruker Twitter: følger du bare en hånfull gir det ofte en god indikasjon på at du bruker det som en markedsføringsplattform, og følger du svimlende antall mennesker er det ofte en indikasjon på en spammer.

Men så leste jeg denne posten av Christine Lu og skjønte plutselig logikken i hvorfor det kunne være en idé å skjule antall følgere.

Min personlige Bloomberg
Nå skal det også sies at det aldri ville falt meg inn å automatisk følge alle folk tilbake som Christine Lu gjorde. For meg er noe av kjerneverdien i sosiale medier at vi har beveget oss fra masse- til nisjemedier, og muligheten det gir til å skape relevante nettverk.

Twitter er som min personlige Bloomberg, der får jeg strøm av relevante nyheter fra mitt fagfelt hver dag. Ergo har jeg et litt annet formular for hvem jeg følger tilbake fra min personlige Twitter konto, essensielt følger jeg alle personer som forteller meg hvem de er og skriver om ting som er relevante for meg.

Hvis hovedfokuset i Twitter-profilen din er på amming og småbarn, på frimerker eller fotball, så kan det godt være en interessant profil men den er ikke relevant for meg – det er ikke der jeg er i livet eller der jeg har hovedfokus (dessuten: jeg får mye mail, sitter til tider begravet i store prosjekter, dype tanker og/eller løper rundt meg selv, så av og til tar det tid før jeg får gått gjennom nye følgere).

Personlig følger jeg også enkelte produkter som er relevante for meg, som Escenic, Drupal og Six Apart, og en del relevante medier med ikke altfor overveldende output som Journalisten og Kampanje, men igjen er det relevans som er lakmustesten.

På min personlige konto tvitrer jeg primært på engelsk fordi jeg har kunder og venner i mange land etter å ha bodd i utlandet lenge, primært i England, men med kortere opphold i California og Nederland. Jeg elsker også hvordan sosiale medier gjør verden mindre: innen min bransje, media, er utfordringene mye de samme, i alle fall i den vestlige verden (og trusler mot ytringsfrihet er en global utfordring), så i skrivende stund er feeden fra de jeg følger en salig blanding av norsk, svensk, dansk, engelsk, nederlandsk, fransk og tysk. Jeg skal ikke påstå at jeg kan de siste tre språkene flytende, men jeg får med meg essensen.

Og hva nå?
Det skal også sies at jeg ikke helt har løst alle sidene ved å følge eller ikke følge folk. Jeg prøver å få med meg det meste av det som skrives, og i skrivende stund er det mange norske jeg leser via @netthoder som jeg ikke har fulgt tilbake via @KristineLowe fordi det blir dobbelt opp.

Jeg kunne bare lagt til alle og brukt grupperinger i Tweetdeck for å filtrere ut slik at jeg ikke leser dobbelt, men ettersom jeg følger ganske mange synes jeg det blir litt kludrete (dessuten vurderer jeg å gå tilbake til Twhirl for å gjøre det enklere å bytte mellom profiler, men da mister jeg grupperingene i Tweetdeck). Jeg er heller ikke så glad i filtre fordi jeg mister mye av det jeg har lyst til å få med meg når jeg bruker dem. Paul Bradshaw ville bare sagt at jeg ikke har stilt inn filtrene godt nok, men å fikle med sånt blir liksom alltid skjøvet frem til etter neste deadline…

En del av meg tenker at jeg kanskje bør ha en norsk Twitter konto også, men å følge med på tre kontoer blir liksom litt mye, og med @netthoder, @kristinelowe (og @twournalist for livetvitring) kan jeg ikke se for meg at jeg kommer til å rekke over nok en Twitter-konto på fritiden. Med andre ord har jeg ikke helt landet på hvordan jeg skal organisere det hele, sukk, men tar gjerne i mot innspill.

Uansett, Twitter for meg er gøy, nyttig og dessuten langt mer fagrelevant og mye mindre forpliktende enn Facebook. Oterhals om gjengjeldelsesforpliktelser i forskjellige sosiale nettverk er også verdt å lese i denne sammenhengen.

Hvem følger du, og hva gjør du får å få med deg det viktigste eller det meste?

Ble skutt i ansiktet i MC oppgjør, tvitret om dramaet fra ambulansen.

Digitalsjefen i Liverpool Echo og Liverpool Daily Post, Alison Gow, har fått enda større tiltro til Twitters nytteverdi for journalister etter at en skuddskadet kollega brukte mikrobloggingstjenesten til å informerer venner og kjente om den dramatiske hendelsen fra sykebåra (følg lenke for full post).

Snakk om å skape egne overskifter, skriver Alison på sin personlige blogg, etter at historien naturlig nok ble dagens toppsak i Echos nettutgave.

TwitterShoot

Jeg er litt lei meg for at jeg ikke fikk med meg Dorte Tofts fordrag under helgens Mediedager i Bergen.

Jeg synes hun står for noe av den mest nyskapende nettjournalistikken i Skandinavia i dag, og måten hun brukte bloggen sin til det som endte i den spektakulære avsløringen av Stein Bagger og IT Factory skandalen, viser virkelig bloggens potensiale som et verktøy i journalistikkens tjeneste. Derfor valgte jeg også å skrive om arbeidet hennes på Ada Lovelace Day i mars – og oppdaget til min glede i etterkant at Trine Maria Kristensen og Kim Bach også gjorde det.

Via Kim Elmose, leder i vår danske søsterorganisasjon DONA, ser jeg nå at Toft har lagt ut ut fire podcast intervjuer med blant annet Stein Bagger i forbindelse med IT Factory boken Bedrag, som hun har skrevet sammen med Henrik Tüchsen.

«La det være en enkel inspirasjon til andre journalister om hvordan nettet – her trenger du ikke en blogg – kan brukes til dokumentasjon, som ikke bare er skriftelig. Det her [podcastintervjuene] gir et godt inntrykk av – klarere enn atskillige artikler – hvor veltalende og selvsikker Stein Bagger kunne lyde, selv når han var presset,» skriver Kim.

Les også danske Journalistens glimrende featuresak om Dorte Tofts sjansespill.


Lest i det siste

Add to Technorati Favorites
mai 2009
M T W T F S S
« Apr   Jun »
 123
45678910
11121314151617
18192021222324
25262728293031