NONA: nettverket for oss som jobber med nettmedier

Archive for juni 2009

Alle snakker om Twitter, jeg har vel strengt talt allerede brukt de fire ordene som tittel på en artikkel, men her er en interessant visualisering av mikrobloggingstjenestens historie til nå:

(laget av Infoshot, funnet på Manolith via en tweet fra Bjørn Bergslien)

the-story-of-twitter

Stikkord:

Hvordan skal nettaviser håndtere et nyhetshungrig publikums appetitt for løpende dekning av nyhetssaker som opprøret i Iran?

Mark Jones, Global Community Redaktør i Reuters, har en så nyttig evaluering av en del av den mer nyskapende dekningen fra Iran-opprøret at jeg har valgt å trekke den fram her istedenfor bra å legge den til delicious bokmerkene våre. Han belyser blant annet livebloggene til The Guardian, The Atlantic og Huffington Post, men konkluderer med at ingen helt har funnet den optimale formen ennå.

Skjønt den beste oppsummeringen jeg har sett til nå av dekningen fra Iran, tror jeg neste må være Dan Wassermans karikatur i Boston Globe (via Sambrook):

TEHRANTWITTERS

Er Twitter rett og slett et mye mer effektivt markedsføringsverkøy enn Facebook, eller er det bare slik i visse sammenhenger?

Flere nylige eksempler har fått meg til å stoppe opp i beundring over hvor fort og effektivt ting spres på Twitter, for ikke å snakke om hvordan mikrobloggingstjenesten også virker svært effektiv når det gjelder å mobilisere folk til faktisk å gjøre noe i det virkelige livet.

Men først to presiseringer: 1) «Markedsføring» på nett fungerer selvsagt bare på nettets premisser, uansett hvilket sosialt medie vi snakker om 2) Twitter og Facebook har selvsagt veldig forskjellig demografisk sammensetning og per i dag når sistnevnte veldig mye bredere enn førstnevnte.

Twitters evne til å mobilisere
Når det er sagt, her er et par eksempler:

Da jeg var på Twitterseminar i London sist måned snakket Suw Charman-Anderson om erfaringene med å bruke sosiale medier til Ada Lovelace-kampanjen. Kort fortalt satte hun seg som mål i januar å få 1000 personer om å blogge om en kvinne i teknologibransjen de beundret 24. mars i år (selv blogget jeg bla. om Dorte Toft).

Hun trodde hun ville slite med å nå det målet, men endte med nesten å doble det – primært takket være Twitter. Det var her ideen om Ada Lovelace Day spredde seg, i all hovedsak gjennom om at folk retvitret det hun skrev på @findingada (det var også slik jeg hørte om konseptet). Charman-Anderson fortalte at hun også ble nødt til å sette opp en Facebook-konto i forbindelse med prosjektet, men hun ble slått av hvor «innadvendt» det populære sosiale nettverket var i sammeligning med Twitter: mange ble medlemmer av Facebooksiden for prosjektet men det virket som om få gjorde noe aktivt utover det.

På en måte ble dette inntrykket også underbygget av mannen hennes, Kevin Anderson, som jeg også intervjuet etter seminaret for Journalisten. Som han forteller i intervjuet ble Twitter et uvurderlig verktøy da han gjorde en ambisiøs reportasjetur fra kyst til kyst i USA i forbindelse med presidentvalget. Men på Facebook fikk han mest beskjeder fra gamle venner om at han måtte ta vare på seg selv og ikke jobbe så mye.

Utrydningstruede drinker
Nå skal jeg villig vekk innrømme at dette innntrykket stemmer veldig godt overens med mine egne følser og tanker om Facebook vs. Twitter. Sistnevnte er uendelig mye mer nyttig for meg i jobbsammenheng, og Facebook-gruppene jeg blir medlem av har jeg stortsett et veldig passivt forhold til.

Den siste var vel Lupec London som er en forening til støtte for utrydningstruede cocktails. Jeg er ikke en gang veldig glad i cocktails, men syntes det var et kult konsept. Kanskje jeg stikker innom en av festene deres hvis jeg mot formodning er i London en gang og kjeder meg (som om det noen gang kommer til å skje).

Ølfestival med Twitter-suksess
Men det som virkelig fikk meg til å tenke over hvorvidt Twitter er mer nyttig for markedsføring enn Facebook var erfaringene arrangørene av Wandsworth Common Beer Festival gjorde seg med bruk av sosiale medier. Her har man også en begivenhet som ikke er utpreget elitedominert, eller? Denne nyttige presentasjonen fant jeg via Knut Alberts eminente ølblogg (anbefales for alle øl-entusiaster).

Hva er dine erfaringer med å bruke Twitter vs Facebook i markedsføringsøyemed? Stemmer inntrykkene her, gjelder det bare for visse formål – og i så fall hvilke?

Dommer satte foten ned for lokalreporters Coveritlivedekning av rettssak på grunn av leserkommentarene, men mediene anket og vant.

– Dommen i ankesaken presiserer at det ikke hjemmel i domstolsloven for å regulere hvordan referatadgangen skal brukes og begrunner det litt på samme måte som vi gjorde i klagen vi skrev, sier NRKs advokat Jon Wessel-Aas til NONA.

– Enten så er det referatforbud helt eller delvis. Det er ikke adgang til å begynne å finregulere adgang i forhold til hvordan mediene velger å dekke en rettssak. Jeg skrev en tisiders anke på en liten fillesak, men slike ting utvikler seg så fort, sier Wessel-Aas, med henvisning til hvordan slike saker lett setter presedens.

Han er lettet for dommen og regner ikke med en anke.  NONA slo sporenstreks på tråden til en ferierende Wessel-Aas etter at han tvitret om Coveritlive-seieren.

Oppdatert 15:30: Selv om lagsmannrettens støttet DTs og NRKs lovtolkning, må de allikvel plukke opp regningen for sakskostnadene. Les DTs sak om kjennelsen her, og Lagmannsrettens dom her.

Oppdatert 24/6 10:30: Se også Journalism.co.uk’s intervju med Drammens Tidendes Geir Arne Bore om saken

Hernes’ polemikk i Morgebladet viser at norske medier har mye å lære av bloggere, og at drømmen om å ta betalt for innhold på nett fortsatt mangler forankring i virkeligheten.

Hvem skulle trodd at jeg, som i et tidligere liv har stått på barrikadene og kjempet mot uholdbare elementer i Reform 94, skulle ha noe positivt å si om Gudmund Hernes? Men nå når jeg har lest Morgenblad-kronikken som har vakt slik debatt denne uken, synes jeg faktisk Hernes leverer en god polemikk av noe som er et vedvarende og aktuelt problem: pressens tildels dårlige, tildels inkonsistente siteringsgspraksis.

Som mangeårig blogger er det å kreditere og lenke til kildene mine en selvsagt ting. Som journalist har jeg følt på begrensningene i tiden mange mediebedrifter trodde at å lenke var ensbetydende med å miste lesere – og tillagt organisasjonens lenkepolitikk stor betydning i en jobbsøkersituasjon.

Nå opplever jeg faktisk at norske nettmedier har blitt mye flinkere til å lenke til kildene sine det siste året: vi har sett utspill som dette om behovet for en felles nasjonal lenkepolitikk, og det er kanskje også grunn til å minne om vår søsterorganisasjon, DONA’s, utmerkede lenkemanifest.

Hernes tar riktignok utgangspunkt i papiraviser, men internett gir oss en mer gjennomsiktig medieverden hvor dårlig krediteringspraksis lett avsløres, også i papiraviser, og leserne i større grad forventer å kunne gå rett til kildene. Hvis jeg leser noe interessant vil jeg gjerne finne ut mer, og gjerne dele, ikke bare saken men også hvor de kan lese mer, med andre.

En del av probemet her er også medienes ønske om eksklusivitet, som ofte gir seg merkelige utslag, deriblant til tider underlige ideer om ikke å sitere konkurrenter. Ideer som for omverdenen gjerne fremstår som bisarre og uredelige – noe jeg har beskrevet nærmere her (på engelsk).

Men dårlig siteringspolitikk skaper ikke bare et troverdighetsproblem overfor leserne. På nett skyter man seg også litt i foten når man ikke lenker til kildene sine: man kutter seg selv av fra både samtalen og lenkeøkonomien.

Som blogger er jeg bortskjemt med samtaler i hypertekst. Hvis jeg vil informere noen om at jeg har skrevet om dem,  eller invitere dem til samtalen om det jeg drøfter, lenker jeg til bloggen eller nettsiden deres. Så lenge motparten er bevandret i dette nettspråket betyr det at jeg også kan stille konkrete eller generelle spøsmål og få svar – som f.eks her og her og her.

Når det gjelder lenkeøkonomi: de bloggende blant dere vet sikkert av erfaring at jo mer du lenker til andre, jo mer lenker de til deg – og her er det slett ikke sikkert at nettavisenes lenker gir mer trafikk enn bloggernes. Min erfaring, etter at min personlige blogg er blitt lenket opp både av prestisjemedier som The Washington Post og Financial Times, så vel som A-list bloggere som Jeff Jarvis og Dave Winer, er at de sistnevnte gir suverent mer trafikk enn nettaviser – og ofte mer verdifull trafikk i den forstand at det er mye mer sannsynlig at bloggeleserne legger igjen gode kommentarer og/eller blogger om det du har skrevet og tilføyer sine synspunkter.

Sistnevnte understøttes også av Journalisten.no’s erfaringer: saker som omhandler bloggere blir ofte de suverent mest debatterte sakene.

Hvorfor lenking er så viktig og riktig for nettaviser ble godt beskrevet her om dagen av Ryan Sholin, i en artikkel jeg må innrømme at jeg valgte å overse lenge fordi jeg trodde den bare brakte gammelt nytt.

Det var ikke tilfelle, Sholin bygger videre på eksisterende argumenter og gir fem grunner til hvorfor lenking er essensielt for nettaviser: 1) Fordi vi skylder leserne våre å gi dem all den informasjonen vi har tilgjengelig 2) Fordi å lenke til kilder viser at du er en borger av nettet, ikke bare et produkt nettet 3) Fordi det er den beste måten å koble oss direkte opp mot nettsamfunnet i byen vår 4) Fordi vi på ingen måte vet alt, men vi vet stortsett hvor vi skal finne ut det vi ikke vet 5) Fordi det gjør jobben din enklere (les hele posten for å få de fulle argumentene)

Og når vi først snakker om lenkeøkonomi, må jeg innrømme at Hernes’ kronikk også minte meg på medienes utfordringer på forretningssiden. Jeff Jarvis har en mye referert tese om at mediene må fokusere på det de gjør best og lenke til resten.

Her feiler flere norske, som utenlandske, medier ofte på begge sider av spekteret: de er verken flinke til å lenke til det de ikke er best på selv eller rendyrke det de faktisk er best på, men prøver forgjeves å strekke over alt – med det resultat at hovedinntrykket blir middelmådighet.

Og middelmådighet er et ganske dårlig grunnlag for å kreve betalt for innhold på nett, som plutselig er blitt slik en forførende ide igjen for en kriserammet mediebransje. Eller for å spinne videre på dette glimrende argumentet fra Chris Anderson: å ta betalt for resirkulerte nyheter, eller for eksklusive nyheter du vet vil bli resirkulert andre steder, er neppe noen god forretningsmodell (min formulering, les hele argumentasjonen her).

Les også:

Britiske bloggere er fradømt retten til anonymitet etter at The Times gikk rettens vei for å avsløre identiten til den anonyme politibloggeren NightJack. Bloggere stiller spørsmålstegn ved avisens motiver.

– Siden blogging essensielt er en offentlig, ikke en privat, aktivitet, kan ikke bloggere forvente anonymitet, heter det i dommen som den selvsamme avisen skriver vil drepe anonym blogging.

Mange britiske bloggere er ergelige på The Times for å ha fremprovoserte dommen. Nå kan det reises enkelte gode argumenter mot den Orwell-pris-vinnende NightJack bloggen, som skrev åpenhjertig om det å være politimann – først og fremst at politisakene han beskrev til tross anonymisering kanskje kunne spores – men The Times avslørte også identiten til den populære sexbloggeren Girl With A One Track Mind i 2006.

Den avsløringen manglet fullstendig en forankring i den «i offentlighetenes interesse argumentasjonen» som The Times brukte i NightJack-saken, og nevnte blogger, nå alment kjent som Zoe Margolis, skriver godt om hvordan det opplevdes her.

– Med den nåværende situasjonen i Iran blir vi minnet på behovet for anonymitet på nett for de menneskene som bokstavlig talt risikerer livet sitt for å få ut budskapet. Så denne avgjørende dommen i britisk rett er ekstremt bekymringsfull og en trussel mot vår rett til personvern, skriver Margolis i en kommentar til NighJack-dommen.

Suw Charman-Anderson, en veteran på den britiske bloggescenen, tvitrer: «Det virker som The Times synes at det er en fin sport å oute bloggere, men de beskytter sine egne kilder når det er i deres interesse å gjøre det.» Justin McKeating, som skriver den populære politiske bloggen Chicken Yoghurt, har en lengre argumentasjon i samme gate her.

NighJack-saken er forståelig nok et mye diskutert tema i den britiske bloggesfæren akkurat nå, jeg synes spesielt Paul Bradshaw og Gary Andrews problematiserer saken godt.

Journalism.co.uk har mange gode lenker om den, og Judith har fulgt opp med et par ekstra lenker på sin private blogg. I NightJacks tilfelle er bloggen nå etter det jeg forstår blitt fjernet.

For ordens skyld: Journalism.co.uk er en av mine kunder. Siden jeg har bodd mange år i England og min personlige blogg ble sparket i gang av britiske venner som var tidlige aktører i den britiske bloggesfæren, har jeg også inngående kjennskap til og interesse for det som skjer der, men mener nå at denne saken er interessant også av prinsipielle grunner.

CNN får på pukkelen får ikke å ha fulgt med på Twitter – det er måten iranerer kommuniserer med omverdnen på under krisen som nå utspiller seg, hevdes det.

«Jeg vet jeg har skravlet mye om Twitter, og jeg har sagt til noen av dere at det snart vil komme en revolusjon eller et statskupp som lanseres via Twitter. Det skjer nå i Iran,» skriver valgekspert Antoine Clarke i en mail (gjengitt her), og viser til denne artikkelen fra ReadWriteWeb:

“The western world’s most feared government is shaking with insurrection in the streets after a contested election and the leading name in news, CNN, is shockingly absent from the story. Twitter, meanwhile, is how Iranians are communicating with the outside world. It’s the best place to follow events going on in that country and CNN’s failure to engage with the story is one of the hottest topics of conversation there.”

New York Times har en lignende sak her. Selv har jeg utelukkende fulgt presidentvalgkampen og det som nå ser ut som et statskupp via Twitter.

Det ligger ikke noen bevisst nedvurdering av andre medier i det, bare at jeg har hatt mye datatrøbbel i det siste og sitter og jobber med helt andre ting på en liten PC hvor det er veldig greit å kjøre Twitter i bakgrunnen.

Spesielt nyttig har det vært å følge ABCs Jim Sciutto, som blant annet pekte meg til denne gode analysen av det som skjer, og BBC Global News’ direktør Richard Sambrook som har tvitret mange gode lenker fra forskjellige vinkler.

Sambrook har en interessant analyse av Twitter som nyhetskilde fra Iran de siste to dagene på sin personlige blogg. Her konkluderer han med at det er mye rykter ute og går, men for de som har god kunnskap om både det å bruke sosiale medier og situasjonen i Iran er Twitter en mye bedre nyhetskilde enn de store TV-kanalene.

BBC har også en interessant artikkel om noen av de ivrigste Iran-tvitrerne her. Den britiske politiske bloggeren Matt Wardman samlet tidlig Twitter-feeden fra Iran ved hjelp av Coveritlive her. Jeg har også sett mange anbefale å følge Change for Iran og forskjellige iranske studenter på Twitter for informasjon om det som skjer der nå. Hendelsesforløpet i Iran og hvordan kunnskap om det som skjer stadig har blitt bygget ut, bygger kanskje også opp under Mark Drapeauls tese om at Twitter ikke egentlig er en plattform for samtale, men ligner mer på en wiki som Wikipedia?

IranProtest
Bildet, med tittelen «Vi skriver Mousavi, de leser Ahmadinejad», er hentet fra John McNabs Flickr-konto og gjenpublisert her under en CC-Some-Rights-Reserved-lisens. Flere sterke bilder fra Iran (disse med All Rights Reserved) her.


Lest i det siste

Add to Technorati Favorites
juni 2009
M T W T F S S
« May   Jul »
1234567
891011121314
15161718192021
22232425262728
2930