NONA: nettverket for oss som jobber med nettmedier

Archive for juli 2009

Så til en gladnyhet: Dagbladets valgblogger er en genistrek!

Jeg vet ikke helt om jeg bør beklage min voldsomme entusiasme, men det er veldig gøy å se tradisjonelle medier ta sosiale medier i bruk på en måte jeg umidddelbart tenker at «oi, det var smart, så kult!».

For ordens skyld bør jeg kanskje si at jeg er over gjennomsnittet opptatt av redaksjonell utvikling; har skrevet om skjæringspunktet mellom tradisjonelle og sosiale medier både som journalist og blogger i flere år og er ikke fast Dagbladet-leser. Men jeg ble hoppende glad da jeg så at Dabgladet.no har hentet inn tre gamle bloggtravere, som forøvrig er blant mine norske favorittbloggere, til å skrive valgblogger fra forskjellige politiske ståsted.

Mihoe skriver en rødblogg, Bjørn Stærk en blåbloggen og Hjorthen en tvilebloggen – hvis ikke dette er et drømmelag vet ikke jeg. Alle skriver veldig godt, har stor autoritet i den norske bloggesfæren og som gode bloggere hopper de naturligvis inn i kommentarfeltet og fortsetter diskusjonen der. Jeg ville lest de utelukkende fordi de skriver så godt, men siden jeg ikke helt har bestemt meg for hva jeg skal stemme ennå skal jeg lese de litt med det i tankene også.

Et ankepunkt her er selvsagt at majoriteten av Dagbladets lesere ikke opplever den umiddelbare gjenkjenningseffekten jeg gjør når jeg leser disse tre navnene. Men jeg vet av erfaring fra Journalisten.no at saker om eller med bloggere gjerne trekker til seg andre bloggere som er med å heve kvaliteten på debatten i kommentarfeltet selv i nettaviser, og det, kombinert med at disse tre skriver så godt, tror jeg kan være med å gjøre dette til en suksess.

Jeg har vært veldig spent på hvorvidt og hvordan norske nettmedier kommer til å bruke sosiale medier i valgkampdekningen. Personlig synes jeg blogger er et fantastisk redskap for å gå tettere på et saksområde.

Aftenposten har valgprat.no og jeg må innrømme at jeg ikke har utforsket den tjenesten godt nok til nå, men jeg er usikker på om den ikke blir litt for uoversiktelig – tjenester hvor såkalt brukergenerert innhold bare blir sluset inn i nettaviser som gratis innhold blir gjerne det (jeg håper for all del Dagbladet vet å betale valgbloggerne sine).

Det er forsåvidt interessant å se at jeg bare kjenner fire av de 30 mest populære bloggene her godt, jeg trodde jeg hadde ganske grei oversikt men den norske bloggesfæren vokste voldsomt i den senere tid – noe jeg selvsagt er glad for. Allikevel er jeg litt usikker på om dette ikke blir litt for mye å forholde seg til for velgere flest. Jeg vil tro at tjenesten kan være mer nyttig for velgere med sterk partitilhørighet, som leter etter gode blogger fra samme politiske ståsted, enn for folk som mangler den tilhørigheten og ikke helt har bestemt seg for hva de skal stemme ennå.

Jeg tror også at det kan vise seg å være smartere å trekke inn bloggere som ikke selv er politikere, som Dagbladet har gjort, enn å få toppolitikere til å blogge (noe det ofte bare blir kjedelige kronikker om egen fortreffelighet av, skjønt det har også begynt å dukke opp enkelte politikere som skriver gode private blogger – og hurra for det).

Hva tror du?
Igjen, utover den nevnte satsningen til Dagbladet.no har jeg ikke utforsket andre tilsvarende satsninger nok til å trekke for bombastiske konklusjoner så langt.

Les også:

Advertisements

God lokaljournalistikk eller agurkjournalistikk på sitt verste?

Saken om «Bibliotek tvitrer boknyheter» er Twitternytt på lavt nivå, tvitret Harald Klungtveit i går. Nå vet ikke jeg om det lå en underforstått kritikk i den Twitter-oppdateringen, men hadde jeg bodd i Askim ville jeg blitt glad for å lese en slik nyhet i lokalavisas nettutgave (selv om jeg gjerne skulle sett noen lenker i saken).

Nyttige lokalnyheter
Det ville vært nyttig informasjon rett og slett, spesielt for meg som jobber og reiser mye, og leser vanvittig mye medienyheter men av og til ikke får med meg vesentlig lokal informasjon som bibilioteksåpningstider og forurenset drikkevann. Ikke det at jeg ikke leser lokalaviser, men det er mest når jeg har tid, dvs i helger og ferier, skjønt etter den drikkevannskandalen har jeg også begynt å følge Oslo og Larvik kommune på Twitter (nyttig). Men hvor mange av lokalavisens lesere som egentlig ville ha nytte av saken om biblioteket som tvitret boknyheter er en annen sak, kanskje TwitterLocal eller en lignende tjeneste kan gi en indikasjon.

Norske medier og Agurkjournalistikk 2.0
Så tilbake til spørsmålet jeg innledet med: er dette agurkjournalistikk? Nei, ville nok jeg svart, men jeg er interessert i å utforske hvordan innholdet i agurkjournalistikk har endret seg over tid som jeg skrev her. I den posten lovte jeg å komme med mer «lokalnyheter» fra Twitter i løpet av sommeren, men har aventet litt fordi vi er i ferd med å flytte NONA-bloggen fra wordpress.com til .org (og ja, jeg utsetter og utsetter fordi jeg er litt redd for å ødelegge ting på første forsøk, ikke gjort dette før, spørs om jeg ikke må be om litt bistand her fra en bekjent som er ekspert).

I mellomtiden har jo norske medier gjort opptil flere forsøk på Agurkjournalistikk 2.0, med varierende suksess. Denne saken om ulovlig fildeling på db.no som begynte med en Tweet fra meg med lenke til denne posten synes jeg ble veldig godt løst fordi den bygger ut den opprinnelige saken med lenker til og informasjon fra andre artikler – dermed blir den form for merverdijournalistikk.

Twitter: kanskje ikke for sarte sjeler?
Gitt at mediene har fått øynene opp for Twitter som nyhetskilde, har vi jo også sett en og annen prøve å hevde at det de tvitret slett ikke var ment for offentligheten og at bare onde sjeler lenker til det. Sukk, disse bør nok seriøst vurdere å trekke seg tilbake til Facebook – som i det minste er sånn halv-privat. Knut A.G. Hauge har skrevet en god post om hva som skjer når man tror Twitter tilhørere den private sfære (og ikke en gang beskytter oppdateringene sine) her.

Nå anbefaler jeg for ordens skyld ikke at folk beskytter oppdateringene sine, men insisterer man på at Twitter-oppdateringer ikke er offentlig er nå det et en måte å gjøre de mindre offentlige. Visste du forøvrig at du kan generere et kart over hvem du snakker med mest på Twitter bare ved å skrive inn Twitter-navnet ditt her? Mailana er en av tjenestene bygget rundt Twitter jeg har hatt det mest gøy med og jeg har skrevet mer om det i denne posten – tjenesten er ikke helt pålitelige, men gir også også en god indikasjon på hvem som bare snakker med seg selv på Twitter. Riktignok er det flere måneder siden Mailana var en nyhet, men jeg kommer stadig tilbake til siden, mitt oppdaterte Mailana-kart:

MailanaKLkart

Å lese om egne hemmelige forretningsplaner hos en av verdens mest innflytelsesrike teknologiblogger kan neppe ha vært spesielt hyggelig for Twitters sjefer. Historien gir oss likefullt innsikt i brytningstiden journalistikken befinner seg i.

Tirsdag kunngjorde Techcrunch at en hacker hadde kontaktet teknlogibloggen med tilbud om tilgang til hundrevis av konfidensielle dokumenter tihørende Twitter-ansatte. Dokumenter den innflytelsesrike teknologibloggen har begynt å publisere innholdet i, noe mange av bloggens lesere har reagert kraftig på. Noe av det Techcrunch har skrevet om har vært relativt uskyldig, som idiotien i å bruke «Password» som passord, andre ting har vært forretningshemligheter av en slik art at The Guardian sier de ikke lenker til det av juridiske grunner (artikken som gjemmer seg bak siste lenke problematiserer Techcrunchs avgjørelse og reaksjonene den ble møtt med godt.)

Blogger som tvinger journalistikken på nye veier?
Grunnen til at jeg tenkte jeg skulle skrive noen ord om saken her at denne viljen til å strekke, til og med bryte, grensen for det akseptable, til tider lovlige, er ganske typisk for teknologibloggen.

Techcrunch Europes Mike Butcher snakket litt om filosofien bak på London-seminaret jeg dekket her. Det er heller ikke en unik praksis for kommersielle blogger som jobber i grenselandet mellom blogging og journalistikk: de publiserer først, redigerer etterpå – skeptikere vil nok si at de publiserer først og (kanskje) tenker etterpå. Her tenker jeg primært på blogger som Techcrunch, Valleyvag, Gawker osv. Ikke noe nytt her vil du kanskje si, dette er blogger som har tøyet grensene på alle slags måter i mange år, men det er et tankekors i hvilken grad de påvirker journalistikken – tvinger tradisjonelle medier til å operere annerledes.

Hvorfor ikke i Norge?
Jeg innbiller meg at det må ha blitt skrevet masse om akkurat det, uten at jeg kommer på noen åpenbare eksempler akkurat her og nå, men det er uansett en type konkurranse norske medier har sluppet helt å forholde seg til. Vi har sett flere eksempler på denne type «tett-på- en-bransje» blogger i England, jeg er tilbøyelig til å våge meg på en konklusjon om at de private har vært mer suksessrike enn de kommersielle blant de britiske, men i Norge?

Kanskje fordi norsk tross alt er en heller marginal spåkgruppe og norske nisjer rett og slett blir for små. Gawker Medias Nick Denton har uansett en herlig forklaring på hvorfor en brite som ham har valgt å slå seg opp med denne type blogger i USA og ikke England. Men så langt har vel disse amerikanske bloggene kun påvirket norsk media ved å gi nye kilder å klippe og lime fra, til tider veldig gode kilder. Ta for eksempel denne herlige guiden til Blog Nirvana som jeg blogget om for et par år siden, den gang da tradisjonelle medier syntes blogger var enda mer irrelevante enn i dag:

blogging emotional nirvana

…Og for Twitters del ble det vel ikke noen bedre stemning i hovedkvarteret da det jeg antar var en teknisk glitch førte til at et utall profilerte tvitrere som åpenbart ikke er spammere, deriblant Thomas Moen, Anne K Petterøe og flinkepike her i Norge, fikk beskjed om at kontoene deres var suspenderte i går kveld. Jeg kan bare innbille meg strømmen av klager det medførte…

Jeg vet jeg snakker mye om alt journalister har å gavne på å bruke det sosiale nettet bedre, underviser i det til og med, men det kan vise seg heller bortkastede anstrengelser om regjeringen vedtar Datalagringsdirektivet.

Vel, kanskje ikke helt bortkastet, det er aldri bortkastet å tilegne seg kunnskap om teknologi som er i stand til å skape så gjennomgripende endringer, men gravejournalister må kanskje lære seg å jobbe uten alskens teknologiske nyvinner hvis de vil beskytte kildene sine i et slikt scenario.

Datalagringsdirektivet (direktiv 2006/24/EF) pålegger tele- og nettselskap å lagre trafikkdata om borgernes elektroniske kommunikasjon (e-post, sms, telefon, internett) i inntil to år. Det kan få fatale følger både for undersøkende journalisters evne til å beskytte kildene sine og kildenes tiltro til at journalistene er i stand til å gi dem denne beskyttelsen.

Datalagringsdirektivet ble vedtatt av EU 15.mars 2006, men fremdeles har den norske regjeringen ikke offisielt tatt stilling til om direktivet skal gjøres til norsk lov eller ikke. Gjennom EØS-avtalen har Norge en reservasjonsrett, og Carl Christian har tatt initiativ til en bloggestafett for å kreve at regjeringen må si nei til direktivet. Les f.eks hans og NONA-styremedlem Vampus bloggposter for mer bakgrunn og hvem som tar del i stafetten.

Direktivet utfordrer selvsagt alle land som er medlem i enten EU eller EØS. The Guardians teknologiredaktør Charles Arthur skrev en tankevekkende sak om konsevensene for undersøkende journalistikk tidligere i vår hvor han intervjuet fremtredende engelske gravejournalister. Anerkjente David Leigh, en veteran i bransjen, oppfordrer blant annet sine kollegaer til å ta et par skritt tilbake i den teknogiske utviklingen og f.eks bruke brev fremfor e-post. Nå har flere pinlige «e-post-avsløringer» i den senere tid, datalagringsdirektiv eller ikke, vist at e-post er et lite egnet kommunikasjonsmiddel for de som som har noe å skjule, men Arthurs artikkel er morsom og tankevekkedende lesning som anbefales på det sterkeste om du ikke har lest den.

Magnus Blaker hadde en god gjennomgang av direktivets konsekvenser i Nettavisen i fjor som fortsatt står seg godt. Der sier blant annet Gisle Hannemyr at direktivet vil tvinge de i pressen som er opptatt av kildevern til å benytte de samme alternative teknologier for kommunikasjon som smarte kriminelle allerede har tatt i bruk. Heldigvis har Paul Myers, en av BBCs fremste eksperter på nettresearch, holdt foredrag for norske gravejournalister om hva man kan lære av kriminelle i så måte opptil flere ganger de siste par årene, noe jeg har skrevet mer om her.

Men når Arthur spekulerer om de mest egnede fremkomstmidlene for disse macho-journalistene – utøvere av en type journalistikk de fleste journaliststudenter får innpodet er en journalists høyeste kall i løpet av utdannelsen – er hest eller sykkel mot slutten av den tidligere nevnte artikkelen, må man begynne å lure hvor det skal ende. Kildevernet har ofte blitt utfordret, spesielt i årene etter 9/11, men med datalagringsdirektivet blir gravejournalister kastet et par hundre år tilbake i tid. Et annet moment her er selvsagt faren ved at noen skulle finne en måte å kartlegge og sammenkoble alle de eletroniske sporene vi etterlater oss på nett. For en annen vri på den siste problemstillingen, les også Cory Doctorows klassiske Sci-fi novelle Scroogled (om den ikke allerede er gammelt nytt for deg).

Hva kan vi lære av hvordan popkongens død ble dekket?

Ja, jeg vet at mange klager over at mediene har dekket Michael Jacksons dødsfall opp og ned og i mente – jeg ville kanskje vært enig hvis det ikke var for at jeg stortsett får nyhetene mine via RSS eller Twitter og dermed har filtrert bort svært mye av Jackson-dekningen – men som journalist synes jeg det er spennende å se på hva dekningen forteller oss både om endringer i nyhetsbransjen og i medievaner. Nå er dette en av disse nyhetshendelsene som skaper så mye interesse at dekningen av den også har blitt analysert opp og ned i og i mente – iallefall internasjonalt – så jeg skal ikke dvele ved temaet altfor lenge, bare trekke frem noen av de analysene jeg syntes har vært mest interessante (med fare for at jeg sikkert ikke har lest alt som har vært skrevet om emnet).

Jack Lail har en interessant og morsom post hvor han bla lenker til Danny Doyers gode kronologi over hvilke aktører som skrev om dødsfallet først (via Anders Hofseth på Twitter). Nå skal jeg ikke prøve å påstå at mine egne medievaner, eller medievanene til Lails lesere, er representative for befolkningen som helhet, men det er også interessant å se på resultatene av den uformelle leserundersøkelsen han har laget over hvor folk leste om Jaksons dødsfall først (for min del var jeg takknemlig over å være på vei til å holde en workshop om sosiale medier da jeg så noen tvitre om saken i morgentimene den dagen).

Kampanje skriver i dag at popstjernens dødsfall har gitt gode resultater for papiravisene til VG og Dagbladet, mens The Guardians leserredaktør skriver at de hadde en god trafikkøkning på nett i kjølevann av saken – til tross for at Jackson døde på et særdeles ubeleilig tidspunkt for britiske papiraviser.

Mark Lawson reiser noen betimelige sprøsmål i Chronicle of a Death Oversold. The Daily Mail’s How Michael Jackson’s death shut down Twitter, brought chaos to Google… and ‘killed off’ Jeff Goldblum er en av de sakene jeg har sett delt mest på Twitter, men en av favorittformuleringene mine kommer fra tidligere redaktør for Daily Telegraph Online, Richard Burton (som jeg for ordens skyld har jobbet for en kort periode). Det er er gøy å se en som har jobbet i bransjen så lenge, og underviser i faget, gå gjennom kronologien i dekningen, jeg likte spesielt følgende observasjon: By this time the Telegraph were rewriting the style book on attribution with an intro that announced he was dead, according to showbiz site TMZ, the LA Times, AP, the BBC and PA. Back well covered then, chaps…

Hvis du ikke har fått det med deg via @Netthoder på Twitter så har vi altså kommet oss på Facebook også.

Jeg satte opp Facebooksiden vår mest som et mulig sted vi kan de litt mer halv-private, eller i det minste litt mer i dybden samtalene, men tenkte ikke å gå ut med det før vi fikk oss en slikk ettertraktet vanity url. Det har vi altså ikke fått ennå siden Facebook hevet lista fra 25 til 100 fans, og det virker som om store deler av landets Netthoder er på ferie om dagen. I alle fall har aktiviteten dabbet av i den norske Twittersfæren, færre leser blogger, færre blogger, flere er på fisketur, men det er kanskje det overveldende sommerværet vi skal skylde på? Uansett, du finner oss her på Facebook.

Forøvrig spurte Herdis Moldøen på Twitter om vi ikke hadde vurdert et alternativ for denne type samtaler. Jeg vet at f.eks Origo er kjent for å ha gode diskusjonsfora, jeg har skrevet om det bla her (på engelsk). Men jeg tenkte som så at Facebook var enkelt fordi «alle» er der fra før og det også gir andre skandinaver, bla fra vår danske søsterorganisasjon DONA, mulighet til å følge oss der – men er alltid åpen for andre innspill.

Det viser seg at det er utrolig hvor mye man kan både kan få til med, og skrive om, en tjeneste som begrenser seg til 140 tegns oppdateringer.

Jeg lovte at vi skulle komme på banen med agurkjournalistikk 2.0 denne måneden, som kjapt forklart dyrker disiplinens hyperlokale røtter, men definerer det «geografiske» dekningsområdet i form av nærhet i nettsamfunn.

Hyperlokal Twitterjournalistikk
I klarspråk: saker med utspring i hva netthoder, det være seg journalister, bloggere, utviklere, PR-folk eller andre, skriver på Twitter. Og nei, det er bare sånn halvveis ment på spøk, det ligger mer enn et snev av alvor i konseptet.

For den første formelle posten under banneret tenkte jeg at jeg skulle trekke frem to spennende «Twitter-bøker» fra lokalsamfunnet vårt på nett: en fanget opp via den norske twittersfæren, den andre via vår danske søsterorganisasjon DONA.

Twitter for distribusjon, blogg for bakgrunn
Den første er sikkert mange av dere godt kjent med allerede, men jeg må si jeg er imponert hvor hvordan Vrangest, aka Kristin Oudmayer, bruker sosiale medier for å sette sammen Den store Mobbeboka for voksne, og har klart å engasjere mange kjente bloggere til å skrive sterke bidrag så langt. Jeg hadde egentlig tenkt å retvitre meldingen hennes om Drammens Tidendes intervju med henne i går, men fant ut at jeg hadde lyst til å bruke litt mer enn 140 tegn på saken. Nå vet jeg at jeg skrev i forrige post at også jeg kommer fra Lier, men jeg kjenner ikke Vrangest annet enn fra nett.

Saken er at det jeg syntes det var interessant å se hvordan hun brukte Twitter til å spre nyheten om DT-intervjuet til leserne sine i går, bloggen til å utdype det hun sa i intervjuet og Twitter til å formidle at hun hadde blogget om bakgrunnshistorien. Dette burde egentlig være helt grunnleggende byggestener i hvordan drive god PR i sosiale medier, men jeg lurer ofte på om det er noe vi som bruker sosiale medier mye tar for gitt – og noe mange PR- og markedsføringsfolk ennå ikke har fått øynene opp for verdien av selv i 2009.

Dessuten synes jeg det å publisere konseptet eller grunntanken på nett og be om hjelp til å fylle det er en veldig interessant måte å sette sammen en bok på. Forsåvidt har forskjellige varianter å «crowdsource» bøker på blitt brukt før, som f.eks da Chris Anderson la ut Long Tail som kladd og involverte leserne i redigeringen og oppbygningen av boken, men det er fint å endelig se et hjemlig eksempel – det første i sitt slag i Norge så vidt meg bekjent.

(det bør vel nevnes at NONA-styrmedlem Heidi har lekt med samme sjanger, men jeg må innrømme at jeg er litt usikker på kronologien her, tror den er i favør av Vrangest, men det er uansett to vidt forskjellige prosjekter).

100 sider om hvordan bruke 140 tegn optimalt
Den andre boken jeg tenkte jeg skulle trekke frem fant jeg via Kim Elmose, formann i DONA, vår danske søsterorganisasjon. Han blogger om at danskene faktisk kan se frem til en hel bok om Twitter neste måned: “Twitter – massekommunikation på 140 tegn“.

De 100 sidene kommer inn på:

* Hva er Twitter og hvorfor snakker alle om det?
* For virksomheter, private, politikere og foreninger
* Hvordan får man mest ut af Twitter?
* Slik kommer man i gang med at Twitter

Journalistikk eller blogging?
Så kan vi selvsagt diskutere om det er rettferdig å kalle denne sjangeren jeg skriver i her for journalistikk overhodet. En engelsk blogger og journalist sa en gang noe sånt som at det som gjorde det til journalistikk var når man plukket opp telefonrøret og begynte å stille spørsmål. I så tilfelle er nok denne posten først og fremst et eksempel på agurkblogging, mens den om Coveritlive og Drammens Tidende med god samvittighet kan kalles journalistikk:-)

Eller? Hva tror du? Jeg tror uansett det er litt for lett å sittende fast i nedarvede tankesett om hvordan ting skal gjøres, tankesett som ikke alltid går like godt i hop med en verden i stadig endring – og hadde dette vært en nettavis ville jeg garanterte ikke stått fritt til å leke med sjangere på samme måte.


Lest i det siste

Add to Technorati Favorites
juli 2009
M T W T F S S
« Jun   Aug »
 12345
6789101112
13141516171819
20212223242526
2728293031