NONA: nettverket for oss som jobber med nettmedier

Archive for oktober 2009

Du har sikkert hørt det hundrevis av ganger: ikke ha samme passord på alle nettsider. Tenk om noen fikk tak i passordet ditt til WordPress for eksempel, og plutselig hadde de tilgang til hele livet ditt – for passordet var det samme på Gmail og Facebook også?

Greit nok. Så klarer vi kanskje å ha noen ulike passord. Men hva om de passordene blir alt for enkle å gjette? En high school-elev klarte å hacke seg inn i Twitter sin adminkonto ved enkelt å greit å teste tilfeldige ord fra en ordbok opp mot admin-brukernavnet. Hva var passordet? Happiness.

Men hvordan i all verden klare å komme opp med gode, sikre passord, som vi faktisk husker? Her er en trinn for trinn-guide for hvordan jeg selv lager slike passord, stor sett inspirert av ulike tips Lifehacker har kommet med de siste årene.

1. Lag en frase

Det er mange som bruker passord på noe de uansett ikke glemmer navnet til, for eksempel bikkja eller kona. Så la oss si at bikkja heter Fido og kona heter Karianne. I stedet for at passordet er

fido

så kan vi lage følgende frase.

Bikkja mi heter Fido og jeg er gift med Karianne

Hele poenget er at det er en setning som du selv husker, men som helst er unik, altså ikke et ordtak, for eksempel. Passordet lager vi så ved å ta første bokstaven i hvert ord:

Bikkja mi heter Fido og jeg er gift med Karianne blir til

bmhfojegmk

For sikkerhetens skyld er det bedre om hver av ordene helst begynner på ulike bokstaver.Ikke så lett å gjette, men lett å huske!

2. Legg til tall, tegn, store og små bokstaver

Passordene blir enda vanskeligere å gjette om vi i tillegg legger til tall, tegn og store og små bokstaver. Tegn og store og små bokstaver er ganske lett å legge til med den frasen vi har, om vi endrer den litt. Denne gangen så tar vi med første bokstav i hvert ord, og tar hensyn til om det er stor bokstav, og tar også med alle tegn i setningen:

Bikkja mi heter Fido, og jeg er gift med Karianne! blir til

BmhF,ojegmK!

Enda vanskeligere å gjette, særlig for datamaskiner, men forhåpentligvis ikke alt for vanskelig å huske.

For å få inn tall, så er det ofte enklere om vi lager en setning med naturlige tall i, for eksempel

Jeg har tre barn sammen med Karianne! blir til

Jh3bsmK!

3. Gjør passordet unikt for hver nettjeneste

Så, vi har altså funnet et passord som er vanskelig å gjette. Men det hjelper jo fortsatt lite om noen har fått tak i passordet ditt fra én side, og du bruker det samme passordet over alt?

Trikset her er å ta passordet vi allerede har laget, og så bestemme oss for at en liten del av passordet endres avhengig av hvilken side dette er passordet på – men på en måte som vi enkelt husker.

For eksempel: på slutten av passordet vi lager, så lar vi de tre siste tegnene i passordet, alltid være de tre siste tegnene i navnet på siden.

Så om du for eksempel har frasen

Bikkja mi heter Fido, og jeg er gift med Karianne!

og du skal logge deg inn på

Facebook

så blir passordet

BmhF,okmhK!ook

Tilsvarende blir passordene til Gmail, Flickr, Twitter, Spotify og Wordpress følgende:

BmhF,okmhK!ail

BmhF,okmhK!ckr

BmhF,okmhK!ter

BmhF,okmhK!ess

BmhF,okmhK!ify

Dette er veldig kronglete passord, men alt du egnetlig trenger å vite for å huske dem er hva bikkja di heter, hva kona di heter, og hva de tre siste bokstavene i siden er for noe.

Oppdatert: Dette med de tre siste bokstavene er bare et eksempel. Som @eiriksnilsen påpeker: «ville kanskje maskert de tre siste bedre, i tilfelle skurken har ett passord og er kjent med 3-siste-bokstaver-metodikken..»

Om vi fortsatt bruker Facebook og Gmail som eksempel her, så kunne andre varianter vært:

  • Den første og siste bokstaven til siden, plassert først i passordet:
    Gmail og Facebook gir da
    GlBmhF,okmhK! og FkmhF,okmhK!
  • De to første bokstavene i navnet på siden, plassert på hver sin ende av passordet:
    Gmail og Facebook gir da
    GBmhF,okmhK!m og FBmhF,okmhK!k

Det viktigste er at det er en regel som du husker, slik at hvert passord blir forskjellig!

4. Test ditt nye passord og se hvor mye bedre det ble

Passwordmeter.com tester hvor sikre passord er. Her kan vi se hvor sikre de ulike passordene vi har prøvd på har vært:

  • fido
    Score: 6% – Very weak
  • bmhfojegmk
    Score: 8% – Very weak
  • BmhFojegmK
    Score: 36% – Weak
  • BmhF,ojegmK!
    Score: 84% – Very strong
  • Jh3bsmM!
    Score: 66% – Strong
  • BmhF,okmhK!ail
    Score: 64% – Strong

Hvor sikkert er ditt passord? Hva gjør du for å huske passordet ditt?

Advertisements

– Truer det journalisters objektivitet om de engasjerer seg i kommentarfeltet på egne artikler?

Redaktørene i den amerikanske regionalavisa Sacramento Bee liker slett ikke journalister som svarer leserne sine i kommentarfelte, avslørte en undersøkelse av Nick Diakopoulos denne sommeren.

Svekker objektivitet
Diakopoulos er professor med særskilt interesse for datastøttet journalistikk. Da han nylig fikk i oppdrag å se nærmere på kommentarsystemet til Sacramento Bee, en regionalavis i California, avslørte intervjuer med den redaksjonelle ledelsen en sterk uvilje mot at journalister skulle svare på spørsmål fra leserne i kommentarfeltet.

Avisen hadde en policy på at leserne ikke fikk lov til å engasjere seg med lokalsamfunnet. Grunnen de oppga var at dette kunne svekke journalistenes objektivitet, fortalte Nick da han holdt foredrag på NONAs første møte i Bergen sist onsdag.

Dårlig debattklima
Han hadde fått i oppgave å evaluere avisens kommentarsystem på nett fordi de, som så mange andre nettaviser slet med et dårlig debattklima med mange personangrep. Oppdraget, som ikke er sluttført, var å se på måter avisen kunne heve kvaliteten på nettdebatten (et tema vi drøftet inngående i forhold til norske nettaviser på debattmøtet vårt i april).

For undersøkelsen har han gjennomført en undersøkelse med 390 respondenter, intervjuet 19 reportere, redaktører og moderatorer og sett på 52,417 kommentarer. I redaksjonen som sådan var det en utbredt oppfatning at det var muligheten til å kommentere anonymt som skapte det dårlige debattklimaet.

Diakpoulos, som har bakgrunnen sin i IT og ikke journalistikk, nevnte flere forskjellige tekniske virkemidler han så på å ta i bruk for å bedre diskusjonsklimaet f. eks modererings eller overvåkningsverktøy basert på automatisk klassifisering for filtrering/sortering, evaluere kommentarer ut fra objektivitet vs subjektivitet, relevans til artikkelen som ble kommentert, hvor høflig språket er, måter å flagge de som gjentatt misbruker systemet, la redaktørene overvåke hvordan reporterne svarte i kommentarer.

Han jobber for tiden med å utvikle et API og/eller kommentarsystem med åpen kildekode for å integrere disse ideene.

Datastøttet journalistikk

Diakopoulos trakk også frem forskjellige måter vi kan bruke tekniske løsninger til å systematisere, skape mening, se sammenhenger eller kvalitetssikre journalistikken, og ikke minst hvordan datastøttet journalistikk byr på nye presentasjonsformer.

For eksempler kan man bruke IT-løsninger til å avsløre bildemanipulasjon. Når en ekstern bidragsyter, som en frilans- eller borgerjournalist sender inn et bilde, hvordan kan vi sikre oss at det ikke har blitt manipulert?

Vi kan blant annet se på piksel nivået og andre ting for å prøve å stadfeste om bildet har blitt manipulert, forslo han. Utover bildeanalyse, nevnte han også tings om presentasjonsformer, aggregering, summering, kommentarsystemløsninger og kunstig intelligens (AI)

– Vi har gått fra en push kultur til en mer egalitær web 2.0 verden, hvor vi må se på hva vi kan lære av lesernes reaksjoner. Hvordan kan teknologien aggregere, summere og skape mening i alle leserreaksjonene? spurte han.

Som en måte å forbedre leseropplevelsen når man kommenterer på nett forslo han f. eks uformelle videokommentarer til en sak eller debatt som kan samles med Twitter hashtags.

Valgmålinger på Twitter
Diakopoulos trakk også frem et annet prosjekt han nylig hadde jobbet med. Under fjorårets presidentvalgkamp i USA var han med å lage systemer for å aggregere Twitterreaksjoner under en debatt mellom presidentkandidatene. Dette gikk ut på å skrape masse data fra Twitter, og Twittermeldinger tagget #debate08 og #tweetdebate.

De samlet omtrent 3280 tweets og rangerte de etter negative, positive, blandet eller annet. For prosjektet brukte de en tjeneste som heter Mechanical Turk og rangeringsfiltere for å forbedre ting som hastighet, unøyaktighet, kontroll, og kontrollere for skjevhet.

Det en slik ”Twittermeningsmåling” kan gi er et bilde av kandidatenes styrker og svakheter og kontroversielle temaer i debatten, foreslo han og viste oss en kurve hvor positive inntrykk av den ene kandidaten toppet seg når han snakket om et tema han kunne godt, og tilsvarende falt maksimalt når en snakket om et tema hvor han var svak. Tilsvarende kurver mente han å kunne påvise når kandidatene snakket om kontroversielle emner.

Denne målingen hadde dog klare begrensninger, deriblant: forsinkelse (mellom når noe blir sagt og når det blir tvitret), støy, irregulariteter ved utvalget (ikke alle bruker Twitter)

For ordens skyld: Dette er basert på de notatene jeg gjorde meg fra Nicks foredrag på NONAs aller første møte i Bergen 21/10, hvor Nick kunne glede oss med et foredrag fordi han da var i ferd med å avslutte et kort opphold ved Institutt for informasjons- og medievitenskap der som gjesteforeleser.

Nick er også veldig opptatt av mulighetene til å drive journalistikk på bakgrunn av offentlig data, og for spørsmål om det eller spørsmål om de temaene jeg har beskrevet her kan han kontaktes på Nickolas punktum diakopoulos alfakrøll gmail punktum com. Han er @hoenikker på Twitter.

Typewriter close-up by Meredith Harris.

Foto: Meredith Harris CC-BY-NC-ND

Vi har for lengst måttet innse at korrekturleserne tilhører fortiden. Konsekvensene av dét er tydelige nok, i kombinasjon med økt arbeidspress, og det er nok av eksempler på (nett)journalister som skriver feil. Sjekk for eksempel ut Ingeborg Volans eksempler fra hennes gamle blogg Ordlysten.

Lenge leve autokorrekturen

Men skal vi nøye oss med å være forarget over tastefeilene? Det finnes verktøy som kan løse en del av disse problemene (eller la oss kalle en spade for en spade – skrivefeilene). Såkalte teksterstattere.

Mac har TextExpander, og for Windows finnes Texter:

Begge disse programmene fungerer ved at i det øyeblikekt et gitt ord, som er definert som et nøkkelord, skrives, så byttes det ut av en annen tekst. Jeg kan bruke det til for eksempel å skrive signida og så dukker hele signaturen min opp – men det kan også brukes som et globalt autokorrekturprogram som fungerer i alle programmer man bruker; det være seg e-post, nettleser, tekstbehandler, lynmeldinger.

Tid for dugnadsarbeid?

Ikke bare det.. Man kan lage lister med slike nøkkelord som det kan abonnere spå.

Hva om alle norske nettaviser gikk sammen og lagde den ultimate autokorrekturlista?

ellre, elelr, eler = eller.

Ah. Hvis du legger sammen alle de sekundene, til alle de journalistene i Norge som gjør den skrivefeilen, i løpet av noen år, jeg tror det blir noen sekunder til sammen. Og litt færre hissige mail om hvor talentløse nettavisjournalister er (Jeg har vært der selv. Og jeg vet hvordan eller staves.)

Hva er innvendingene?

Jo, skrekk og gru, tenk om folk glemmer hvordan man skriver rett? Det er jo som at man skulle mene at vi skulle avskaffe kalkulatoren fordi folk glemmer å regne. Det var noen som hevdet det og, men det stadiet er vi forbi. Den generelle enighet synes å være at det viktige er å ha en konseptuell forståelse av hvordan et regnestykke utføres, altså hvorfor svaret blir riktig, heller enn at det avkreves at man skal klare å gjennomføre utregningen på stående fot.

Det samme tror jeg vi skal tenke om rettskrivning. Det viktigste er at journalistene behersker det norske språket godt, og er presise, ikke hvor gode de er til å treffe knappene på tastaturet.

Tastaturet er ikke laget for å skrive på!

Som en påminnelse: dagens plassering av knappene på tastaturet er ikke optimal for at folk skal kunne skrive raskest mulig, hverken på engelsk eller norsk, siterer fra kjære Wikipedia om skrivemaskinen:

The QWERTY layout is not the most efficient layout possible, since it requires a touch-typist to move his or her fingers between rows to type the most common letters. […] The most likely explanation is that the QWERTY arrangement was designed to reduce the likelihood of internal clashing by placing commonly used combinations of letters farther from each other inside the machine.[11][12] This allowed the user to type faster without jamming.

De økende mengdene offentlig data som blir gjort tilgjengelige gir stor muligheter for både økt brukerinvolvering og nye måter å drive journalistikk på, skriver Nicholas Diakopoulos i en artikkel for nettmagasinet Vox Publica

Skattelistejournalistikk

Det er vel en viss fare for at den mest kjente formen for «datastøttet» journalistikk i Norge er skattelistejournlistikken. Hvert år rundt denne tiden på året gjør nettavisene mer eller mindre kreativ journalisttikk rundt skattelistene når de slippes,  men det innebærer heldigvis så mye mer. F. eks kan vi lese mye interessant om samfunnsutviklingen ut av levekårsdata, ut av å sammenstille skattedata med levekårsdata.

Ikke all offentlig data er fritt tilgjengelig i Norge selvsagt, en del former for data koster dyrt og er bare tilgjengelig i formater det er kronglete å lage journalistikk på, men mulighetene er der. NRK Brennpunkts Maktdatabase er et annet kjent norsk eksempel på datastøttet journalistikk.

Systematisk Twitterjournalistikk

På onsdag kan du møte Nick på NONA-møte i Bergen hvor han skal snakke litt om de prosjektene han har jobbet med, som ikke bare involverer offentlig data men også prosjekter basert på ting som data man kan hente ut og systematisere til spennende sammenstillinger fra Twitter.

Vi skal møtes etter jobb onsdag førstkommende, 21 oktober, 17:00 på Institutt for informasjons- og medievitenskap i Bergen, Fosswinckelsgate 6, i 5. etasje (instituttet er dessvere låst på denne tiden, så det vil være folk tilstede klokken fem som åpner opp, hvis du mot formodning er sen ring tlf nr på døra).

Møtet er åpnet for alle interesserte, men si gjerne fra via Twitter @netthoder eller på mail til netthoder alfrakrøll gmail dot com hvis du kommer. Vel Møtt!

Siden årsmøtet vårt valgte nytt NONA-styre forrige måned har vi i det nye styret selvsagt snakket litt om hvilke temaer vi bør ta opp på NONA-møtene fremover. Her er noen av de temaene vi har snakket om så langt, men vi tar gjerne i mot flere ideer og innspill.

I utgangspunktet er dette månedlige, uformelle etter-jobben møter, hvor vi enten inviterer en innleder som innleder kort om et tema eller setter opp en debatt. Neste møte er som kjent denne uka i Bergen (om datatstøtettet journalistikk), men vi satser på nytt møte i Oslo i siste halvdel av november.

Forslag til møtetemaer:

* Hva skal finansiere journalistikken

* Integrasjonshelvete

* Vi planlegger som tidligere nevnt en tverrfaglig kampanje for å frigjøre offentlig data. Hvem bør vi kontakte/dra med?

* Journalistutdannelsen utdanner ikke folk med riktig kompetanse, utdatert i forhold til behovene i bransjen

* Derfor hater de oss: møte med de som hater nettjournalister

* Begrenser nyhetskriteriene journalistikken? Er de godt nok
tilpasset dagens medievirkelighet med alle de valgmulighetene og
mulighetene til å gå rett til ekspertene som nå finnes?

* PFU og nett

* Å jobbe best mulig i blandede team: journalister, programmerere, designere osv

* Hvis jeg fikk bestemme

* Produktutvikling /interaksjonsdesign

* Invitere Eirik Hafver

* Programmerere i journalistikken

* Market fair 20/20, NONA markedsdag

* Hvordan bør man være tilstede på sosiale medier

*Utviklingssjefene: er de bestillere eller redaktørerer?

21 oktober (17:00) er det duket for første NONA-møte i Bergen.

Nick Diakopoulos forsker på hvordan datateknologi kan brukes for å tilrettelegge for journalistisk virksomhet, og har tatt doktorgrad innen feltet Computational Journalism — datastøttet journalistikk — ved Georgia Institute of Technology. For tiden er han gjesteforeleser ved Institutt for informasjons- og medievitenskap ved Universitetet i Bergen og stiller opp på NONA-møte 21. oktober for å snakke om prosjektene han jobber og har jobbet med. Dette er åpne møter men gi oss beskjed om du kommer slik at vi vet hvor stort rom vi trenger (f.eks DM oss på Twitter til @Netthoder eller mail til netthoder at gmail dot com). Vi skal være på Institutt for informasjons- og medievitenskap, Fosswinckelsgate 6, i 5. etasje (instituttet er dessvere låst på denne tiden, så det vil være folk tilstede klokken fem som åpner opp, hvis du mot formodning er sen ring tlf nr på døra).

Nettmagasinet Vox Publica har intervjuet Nick her. Offentlig data er selvsagt et uvurderlig kildegrunnlag for spennede prosjekter innen datastøttet journalistikk, og frigjøring av disse er fremdeles et omdiskutert tema.

Vox Publica med egen blogg om offentlig data
Etter at Olav Anders Øvrebø snakket om sitt prosjekt med å kartlegge status for frigjøring av offentlig data på NONA-møtet i august har Vox Publica nå dratt i gang en egen blogg om temaet.

For de som er opptatt av nettjournalistikkens fremtid er det bare å legge til bloggen til nyhetsleseren med en gang: vi etterlyste nylig om det ikke var på tide med en norsk versjon av data.gov – britene er allerede godt på vei til å få data.co.uk som Olav Anders skriver her og TheDexterousWeb er begeistret for beta-versjonen av den Drupal-baserte løsningen.

Sjekk også den australske regjeringens Government 2.0 Taskforce og konkurransen MashupAustralia her – nok et eksempel til inspirasjon for den norske regjerin

Mediene kan lære mye av fjorårets finanskrise: ikke minst av hvordan finansbloggere, både uavhengige og på medienes lønningslister, dekket kræsjet og begivenhetene som ledet opp til det.

Først bør jeg kanskje be om unnskyldning for å trekke frem en bok jeg selv har bidratt til. «Playing Footsie with the FTSE? The Great Crash of 2008 and the crisis in journalism» kom ut forrige uke og er klart fokusert på internasjonale, og spesielt engelske forhold, men bidraget mitt, som sammenholder hvordan finansbloggere dekket krisen med mediedekningen av den, bør gi nyttig innsikt for redaksjoner verden over.

Innsikt for norske redaksjoner?
Kort fortalt er mediene, med svært få unntak, blitt kritisert opp og ned og i mente for ikke å ha forutsett krisen, mens enkelte blogger dekket både årsakene til krisa og hendelsesforløpet rundt den mye mer inngående enn hva tradisjonelle medier klarte (med tradisjonelle medier mener jeg her «gamle medier»).

Hvis vi ser bort fra de uavhengige bloggene er noe av det mest interessante i redaksjonelt øyemed at den bloggeren som helt klart er sterkest knyttet opp mot dekningen av krisa i England er BBCs økonomiredaktør Robert Peston.

Redaktørbloggeren som beveget aksjekurser
Han ble anklaget for å ha så gode kilder at han egenhendig kunne sende bankenes aksjekurser til himmels eller helvete og brukte bloggen sin til «breaking news», til å gå i dybden, og til å vise oss hva som skjedde bak kulissene, på en skala som aldri var blitt gjort før av en i hans posisjon. Med andre ord var bloggen hans en så «vellykket» tema- eller nyhetsbeite blogg at flere, deriblant stortingspolitikere, ba BBC om å stenge bloggen hans fordi den hadde for stor påvirkning (Jeg har skrevet mer om Peston på norsk her).

Jeg trekker også frem en rekke uavhengige bloggere i bidraget mitt som Journalism.co.uk har publisert i sin helhet her (i den grad det mangler enkelte lenker er det fordi artikkelen opprinnelig er skrevet som en akademisk artikkel med fotnoter). Poenget mitt med å trekke frem Peston her er at vi internasjonalt, i alle fall i England og USA, i økende grad ser at tradisjonelle medier knytter til seg «ekspertblogger» som utgjør en viktig del av dekningen deres.

Norske medier henger etter
I en verden hvor ekspertise er mer tilgjengelig enn noen gang tror jeg det er en vei tradisjonelle medier en nødt til å gå for å dekke saksområdene mer utdypende enn hva nyhetshverdagen tillater. Den amerikanske mediebloggeren Jeff Jarvis snakker ofte om at mediene må fokusere på det de gjør best og lenke til resten. Her synes jeg ærlig talt at norske medier ofte kommer kort til på begge fronter: de er hverken flinke nok til å fokusere på det de gjør best eller til å lenke til resten.

Nå skal ikke jeg påstå at engelske medier alltid er så flinke til å lenke, men de, og amerikanske medier, har kommet et godt stykke på vei når det gjelder både å knytte til seg ekspertblogger og la egne reportere skrive tema- eller nyhetsbeite blogger (jeg blogget om noen erfaringer og inntrykk fra et tidlig stadie av dette i engelske medier her). De er absolutt ikke i mål med det, men jeg opplever at norske medier knapt nok har begynt denne prosessen. Jeg er selvsagt klar over at det finnes en og annen slik blogg her i Norge også, men her har norske medier langt igjen.

Hjemlige finansblogger
Når det gjelder norske finansblogger kommer jeg bare på tre interessante som jeg detter innom av og til, nemlig Finans for Folket (Iskwew er drivandes god både på finans og blogging), Are Slettan og Peter Warren. Det er mulig at en og annen av de norske finanskommentatorene jeg til tider leser har lagt banneret blogg på det de skriver, men jeg har i så tilfelle ikke klart å skille det fra en hvilken som helst kronikk eller avisartikkel (jeg tar gjerne imot tips på andre gode norske finansblogger).

Forøvrig blir det interessant å følge med på Jon Jonsson, svenske Din Industris (DI) nyansatte finansblogger – spennende trekk fra DI.se.


Lest i det siste

Add to Technorati Favorites
oktober 2009
M T W T F S S
« Sep   Nov »
 1234
567891011
12131415161718
19202122232425
262728293031