NONA: nettverket for oss som jobber med nettmedier

Bloggerne som dekket finanskrisa bedre enn tradisjonelle medier

Posted on: 07.10.09

Mediene kan lære mye av fjorårets finanskrise: ikke minst av hvordan finansbloggere, både uavhengige og på medienes lønningslister, dekket kræsjet og begivenhetene som ledet opp til det.

Først bør jeg kanskje be om unnskyldning for å trekke frem en bok jeg selv har bidratt til. «Playing Footsie with the FTSE? The Great Crash of 2008 and the crisis in journalism» kom ut forrige uke og er klart fokusert på internasjonale, og spesielt engelske forhold, men bidraget mitt, som sammenholder hvordan finansbloggere dekket krisen med mediedekningen av den, bør gi nyttig innsikt for redaksjoner verden over.

Innsikt for norske redaksjoner?
Kort fortalt er mediene, med svært få unntak, blitt kritisert opp og ned og i mente for ikke å ha forutsett krisen, mens enkelte blogger dekket både årsakene til krisa og hendelsesforløpet rundt den mye mer inngående enn hva tradisjonelle medier klarte (med tradisjonelle medier mener jeg her «gamle medier»).

Hvis vi ser bort fra de uavhengige bloggene er noe av det mest interessante i redaksjonelt øyemed at den bloggeren som helt klart er sterkest knyttet opp mot dekningen av krisa i England er BBCs økonomiredaktør Robert Peston.

Redaktørbloggeren som beveget aksjekurser
Han ble anklaget for å ha så gode kilder at han egenhendig kunne sende bankenes aksjekurser til himmels eller helvete og brukte bloggen sin til «breaking news», til å gå i dybden, og til å vise oss hva som skjedde bak kulissene, på en skala som aldri var blitt gjort før av en i hans posisjon. Med andre ord var bloggen hans en så «vellykket» tema- eller nyhetsbeite blogg at flere, deriblant stortingspolitikere, ba BBC om å stenge bloggen hans fordi den hadde for stor påvirkning (Jeg har skrevet mer om Peston på norsk her).

Jeg trekker også frem en rekke uavhengige bloggere i bidraget mitt som Journalism.co.uk har publisert i sin helhet her (i den grad det mangler enkelte lenker er det fordi artikkelen opprinnelig er skrevet som en akademisk artikkel med fotnoter). Poenget mitt med å trekke frem Peston her er at vi internasjonalt, i alle fall i England og USA, i økende grad ser at tradisjonelle medier knytter til seg «ekspertblogger» som utgjør en viktig del av dekningen deres.

Norske medier henger etter
I en verden hvor ekspertise er mer tilgjengelig enn noen gang tror jeg det er en vei tradisjonelle medier en nødt til å gå for å dekke saksområdene mer utdypende enn hva nyhetshverdagen tillater. Den amerikanske mediebloggeren Jeff Jarvis snakker ofte om at mediene må fokusere på det de gjør best og lenke til resten. Her synes jeg ærlig talt at norske medier ofte kommer kort til på begge fronter: de er hverken flinke nok til å fokusere på det de gjør best eller til å lenke til resten.

Nå skal ikke jeg påstå at engelske medier alltid er så flinke til å lenke, men de, og amerikanske medier, har kommet et godt stykke på vei når det gjelder både å knytte til seg ekspertblogger og la egne reportere skrive tema- eller nyhetsbeite blogger (jeg blogget om noen erfaringer og inntrykk fra et tidlig stadie av dette i engelske medier her). De er absolutt ikke i mål med det, men jeg opplever at norske medier knapt nok har begynt denne prosessen. Jeg er selvsagt klar over at det finnes en og annen slik blogg her i Norge også, men her har norske medier langt igjen.

Hjemlige finansblogger
Når det gjelder norske finansblogger kommer jeg bare på tre interessante som jeg detter innom av og til, nemlig Finans for Folket (Iskwew er drivandes god både på finans og blogging), Are Slettan og Peter Warren. Det er mulig at en og annen av de norske finanskommentatorene jeg til tider leser har lagt banneret blogg på det de skriver, men jeg har i så tilfelle ikke klart å skille det fra en hvilken som helst kronikk eller avisartikkel (jeg tar gjerne imot tips på andre gode norske finansblogger).

Forøvrig blir det interessant å følge med på Jon Jonsson, svenske Din Industris (DI) nyansatte finansblogger – spennende trekk fra DI.se.

6 kommentar to "Bloggerne som dekket finanskrisa bedre enn tradisjonelle medier"

Tusen takk for at du nevner Finans til folket🙂

Noe som preger mediene er at de bruker det samme knippet av kommentatorer og eksperter alle som en. Og det er ingen tvil om at ekspertene har fungert som en ekte saueflokk og sett i samme retning gjennom hele krisen. Dermed vil mediene også gjøre det – siden det er det samme knippet med eksperter de bruker, alle sammen.

Ja, jeg er nok enig i at mediene har ett for å bruke de samme kommentatorene hele tiden. Da jeg var innom BBC hadde de en egen kontaktdatabase med eksperter innenfor alle områder – det er på en måte veldig greit, man slipper å lete opp noen nye å snakke når man er under tidspress, men også veldig begrensende (blir lett at man snakke med de samme hele tiden).

I Norge er det av og til problematisk at vi er et så lite land og at det ofte er få norske analytikere som som spesialiserer seg på et gitt tema, til tider bare 1-3. Men at det er en problemstilling som kan si noe både om at mediene er for oppsatte på at de eneste som kan gi et perspektiv er analytikere, og at de ikke søker bredt nok men lett ender opp med å snakke med de samme hodene hele tiden. En annen vri på det er at hvis man først har etablert seg som en av medienes eksperter ringer gjerne telefonen til alle døgnets tider.

Jeg har skrevet og tenkt en god del om medienes dekning av finanskrisa i et års tid men da jeg satt og jobbet med bokbidraget jeg lenker til her slo det meg at mange av de tingene jeg skrev om i hovedoppgaven min i journalistikk i 2001, om medienes dekning av narkotikapolitikk, er vel så treffende på medienes dekning av finans – dvs det er problemer for mediebransjen generelt og er slett ikke av nyere karakter. Jeg har trukket frem enkelte momenter rundt dette her http://www.journalisten.no/story/58949

Du har veldig mange interessante poenger i artikkelen din som ligger ute på journalism.co.uk. Jeg har lyst til belyse et forhold du ikke kommer nærmere inn på i artikkelen, nemlig mainstreams rolle som forvalter av det bestående.

Mediehus er som regel kontrollert av det man vel kan kalle det økonomiske og politiske establishment, og et establishment vil som regel forsøke å opprettholde status quo. Da er det naturlig at man prioriterer å gi ordet til kommentatorer og «eksperter» som har et positivt syn på status quo og establishmentets håndteringer av ulike utfordringer.

Slik har det vel vært til alle tider. Det som er nytt nå er at de som tidligere ikke slapp til, nå kan opprette blogger og nå tusenvis av lesere. Da blir det fort tydelig, at det ikke nødvendigvis er de etablerte kanaler som har den mest sannferdige nyhetsformidlingen, eller de beste analysene. I finans blir dette kanskje spesielt tydelig da mye av det som diskuteres er lett målbart. Som leser av både mainstream og uavhengige blogger kan jeg sammenligne hva «ekspertene» i mainstream skriver, og hva favorittbloggerne mine skriver, og så gjøre meg opp en selvstendig mening om hvem det er som gir meg den beste nyhetsdekningen, eller den beste analysen.

Selv stoppet jeg å kjøpe aviser for ca 15 år siden, og benytter meg nå i stor grad av uavhengige blogger for å holde meg informert om finans og økonomi. Som mange andre lytter jeg til uavhengige stemmer slik som Peter Schiff og Marc Faber, som er å finne bla. på det interessante borgerjournalistiske nettstedet Financial Sense som publiserer artikler av uavhengige skribenter og har ukentlig webradio. Av norske bloggere har jeg fulgt bla.KRAKK! og Hans Jørgen Lysglimt.

Som leser av overnevnte blogger kom ikke finanskrisen som noen overraskelse. Det som imidlertid har vært slående, er hvor misledende dekningen i mainstream har vært og alle de forferdelig dårlige rådene som der blir gitt til vanlige mennesker, som har lån til over pipen og sparepenger i aksjefondene som avisenes håndplukkede eksperter fra ulike banker anbefaler. Av og til kan man få inntrykk av at avisenes primære funksjon er å overtale lønnsmottakere til å kjøpe låne/spareprodukter. Mens mange uavhengige økonomibloggere sier man i nedgangstider bør bli gjeldfri og unngå aksjer, er mainstream som salgsplakater å regne – med artikler hver uke om hvordan oppgangen ligger like om hjørnet, og at boligkjøp kan være en smart investering med dagens priser.

Som du er inne på, finner vi nok mye av det samme mønsteret vi ser i mainstreams dekning av finans, også på andre områder. Jeg har stor forståelse for at mange journalister gløder for sitt fag og ønsker å redde mediebedriftene de jobber for, fra fremtidig konkurs. Men jeg tror det er en nesten håpløs oppgave, det blir som om holde liv i platebutikker. Det er ikke liv laga i dagens mediesituasjon. Som Daniel Lyons tror jeg det beste er å la dinosaurene dø ut, og så heller søke å drive god journalistikk på nye måter. I fremtidens mediesituasjon trenger journalistene kanskje mediehusene like lite som leserne.

Anonym: takk for interessant kommentar og tips. Jeg er vel kanskje etter hvert selv blitt en del av establishment, skjønt jeg ikke tenker på meg selv i slike termer innser jeg også at jeg ikke er den beste dommeren på akkurat det. Men jeg må si at fra innsiden ser medienes mange defekter – som skjev og mangelfull dekning eller begrenset kilde- eller ekspertutvalg – veldig lite planlagt ut.

Jeg har aldri møtt en bevisst eller eksplisitt strategi for å opprettholde status quo. Men det jeg har sett og ser mye av er forskjellige former for institusjonelle hindringer og føringer som slår negativt ut på dekningen.

Deriblant: tidpresset som ofte gjør at journalister, til forskjell fra politikere hvis horisont ofte er begrenset til inneværende valgperiode, ikke klarer å tenke lengere enn fra deadline til deadline, noe som sammen med begrensede ressurser er med på å forsterke medienes fokus på begivenheter og nyheter heller en trender og prosess; journalistisk ideologi som dikterer hva som oppfattes som troverdige saker og vinklinger; redaktører som ofte har sine kjepphester i form av saker og vinklinger de liker og de ikke liker (som igjen påvirker dekningen) osv osv

Utover det kan selvsagt kunnskapsnivået blant journalister når det gjelder saksområdet de dekker og nærhet til PR-bransjen spille inn (kombinert med tidspress). Jeg har faktisk opplevd å bli anmodet til å skrive positivt om annonsører da jeg jobbet i en engelsk avis, en situasjon jeg fant en redelig vei ut av, men jeg vet ikke om lignende forhold her i Norge.

Dette er selvsagt ikke nye utfordringer, jeg tror man glatt kunne påpekte de samme tingene for ti år siden – jeg vet at enkelte gjorde nettopp det – finanskrisa avdekket bare hvor akutt det er å løse disse og hvor store de strukturelle endringene er.

Når det gjelder dette med å drive god journalistikk på nye måter, jeg antar at du mener utenfor tradisjonelle mediers rammer, gjenstår spørsmålet om hvordan finansiere det. Jeg vet at mange blogger i USA og England har skapt seg en grei, unntaksvis veldig god, inntekt fra annonser på bloggene sine, men hvor mange klarer det i Norge? Enkelte glamourbloggere hevder de tjener gode penger på annonser også her, men finnes det et stort nok marked for temablogger eller nye journalistiske satsninger innenfor f.eks finans her til lands – og hvorfor har vi ikke sett slike blomstre opp og ta av her?

Iskew og Anonym: sjekk også Peter Wilbys bidrag til den samme boka som Journalism.co.uk publiserte i går: http://www.journalism.co.uk/5/articles/536070.php

Bidraget går i møte med den kritikken av finansjournalistikk dere tar opp her og tar et skarpt oppgjør med medienes dekning av finans som sådan. Wilby ser nok saken gjennom ideologiske briller og er godt forankret til venstre i det politiske landskapet, men utifra den tiden jeg jobbet som økonomijournalist i London synes jeg han har mange viktige og riktige innspill – selv om jeg også er uenig med ham i ett og annet (som at økonomijournalister er spesielt kapitalistiske: det er ikke min erfaring).

Takk for svar Kristine. Du har helt sikkert rett i at de utfordringene du nevner fra en journalists hverdag, kan være et handicap i forhold til mange bloggere som ikke har så mange begrensninger når det gjelder utformingen av stoffet sitt. Men jeg tror altså at mediehusenes samfunnsposisjon er et forhold som gir uavhengige bloggere en fordel når det gjelder å speile nye trender.

Jeg hevder ikke at man i redaksjonsmøter sitter å diskuterer vinklinger for å best ivareta status quo og gutteklubben greis interesser. Men journalister som har arbeidsforhold i et mediehus er ikke frie og selvstendige. De er båndlagt av ulike retningslinjer arbeidsgiveren gir, og vet at skriver man noe som redaktøren eller eierne av avisen virkelig ikke liker, så er det ikke sikkert man har en jobb lengre etter neste oppsigelsesrunde.

Mediehusene er ikke ideelle organisasjoner slik som røde kors og frelsesarmeen, vi snakker om helt vanlige kommersielle foretak hvor det er eiernes interesser som er viktigst. Og eierne kan i mange tilfeller ha større interesse av å være på god fot med finansnæringen som er store annonsører, eller staten som deler ut pressestøtte, enn å øke aksjeutbyttet med 2 øre ekstra. Å tro at dette sammensurium av interessekonflikter ikke påvirker det redaksjonelle innholdet vil være naivt, derfor er det vel heller ikke mange utenfor pressekretser som lenger anser den etablerte pressen for å være fri og uavhengig i ordets tradisjonelle betydning.

Uavhengige bloggere på den annen side, er veldig ofte nettop det. Fie og uavhengige. Og da sier det seg selv at det blir mye lettere å påpeke systemfeil, og å si at keiseren ikke har klær på.

Det jeg her påpeker tror jeg ikke er noe som kan rettes på, det er bare en observasjon av hvordan ting forholder seg. Som platebutikker, tror jeg mediehusene nok har sett sin storhetstid, og det er kanskje like greit. Det vil fortsatt lages god musikk, og god journalistikk, det er jeg overbevist om. Men som deg tror jeg det ser mørkt ut for nysatsninger. Finanskrisen er jo ikke over, den har kanskje bare så vidt begynnt. Og når vi ikke bunnen før om 5 – 10 år vil annonsemarkedet ikke se lyst ut på svært lenge.

Fordelen med journalistikk i ny former er imidlertid at det kan foregå nesten helt uten utgifter, ny teknologi gjør det mulig å jobbe fra hjemmekontor og man kan få et godt videokamera til intervjuer for 10.000 kroner. Financial Sense benytter seg av webradio, og radiovertene befinner seg ofte på forskjellige steder selv om det høres ut som de er i samme studio. Ved å tenke fullstendig nytt er jeg overbevisst om at at noen av de som mister jobben i omstillingsprosessen mediehusene kommer til å gjennomgå de neste ti årene, vil klare å etablere bloggkollektiver og lignende som på sikt kan bære seg selv økonomisk. Inntektene må ikke komme fra annonser, man kan ta betalt for nyhetsbrev slik mange av skribentene på Financial Sense gjør, eller satse på donasjoner.

Leste akkurat fort gjennom Peter Wilbys artikkel og synes han gir en veldig god analyse. Jeg oppfattet den ikke som spesielt ideologisk, mer som et forsøk på å plassere økonomijournalistikk i en sosiologisk kontekst, noe som vel også er mitt poeng. Det er mitt inntrykk at i Storbritannia er denne type selvransakende fagkritikk veldig vanlig i mange akademiske disipliner. Man setter sin egen posisjon i en historisk og samfunnsmessig kontekst, og forsøker å avdekke de iboende svakhetene ved sitt eget fag. Kanskje krever det lange akademiske tradisjoner slik som Storbritannia har for å utvikle så stor grad av intellektuell trygghet og ureddhet.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

Lest i det siste

Add to Technorati Favorites
oktober 2009
M T W T F S S
« Sep   Nov »
 1234
567891011
12131415161718
19202122232425
262728293031  
%d bloggers like this: