NONA: nettverket for oss som jobber med nettmedier

Forfatter arkiv

Yippii! Jeg skal til  London på nettkonferanse, lyst til å bli med?

For de som kunne tenke seg både en svipptur til London på nyåret midt i januarsalget og å møte noen av Englands fremste nettmediefolk, anbefaler jeg Journalism.co.uk’s Newsrewired den 14. januar.

For meg, som har en fot både i den engelske og den norske medieverdnen og har et nært forhold til London etter å ha bodd der i mange år, var det en uimotståelig kombinasjon – så jeg har selvsagt kjøpt billett nå, før den engelske momsen går opp fra 15  til 17,5 prosent ved nyttår (totalpris før nyttår: £92).

Siden jeg tar meg selv i å skrive nært opp til reklamespråk her, så bør jeg kanskje si med en gang at jeg har mange nære bånd både til Journalism.co.uk og til England: like før vi etablerte NONA i 2008 arangerte jeg et seminar i Oslo om Hvordan bruke det sosiale nettet hvor de sponset en av foredragsholderene, jeg skriver av og til for de, og i et tildligere liv var jeg presseansvalig for VistBritain i Norge.

Når det er sagt, er jeg imponert over den lineupen Journalism.co.uk har satt sammen for Newsrewired, som også markerer nettstedets 10 års jubileum, og gleder meg til faglig påfyll og å treffe nye og gamle venner.

Det siste nettseminaret jeg var på i London var Twitter-seminaret Media140 som jeg skrev referat fra her, og jeg kommer nok til å skrive noe fra seminaret i Januar også – men er litt usikker på hva. Newsrewired er i samarbeid med blant annet BBC Journalism college, som kommer til å filme det, og jeg er sikker på at det blir en god del livedekning derfra, så jeg må se an litt hva som er interessant å skrive med bakgrunn i det (Coveritlive er en mulighet hvis ingen andre kjører det, men i så tilfelle kommer jeg nok ikke til å simultanoversette).

Nå vet jeg ikke helt hvor fet lommeboka mi kommer til å være i januar, så kanskje blir det budsjetttur hvor jeg kræsjer hos venner og spiser på Weatherspoons, hvis lommeboka ikke er fullt så tynn er laterooms.com, lastminute.com og restplass.no favoritter for å finne grei og rimlig overnatting.

Hvis noen andre kan tenke seg over fra Norge, så er også  Mac-hotellet et godt tips for innbarka Mac-entusiaster, selv om Bermondsey ikke akkurat er rett rundt hjørnet fra City University (mellom Isllington og Clerkenwell) hvor seminaret holdes (og når jeg først skal oppgi bindinger så er det kanskje greit å si at jeg også er tidligere City-student og, for den saks skyld, også håpløst anglofil).

Reklamer

Svergies Radio (SR) er siste medieorgansisasjon i rekken som introduserer strenge regler for journalisters bruk av sosiale medier.

Det virker som Dagbladets Jan Omdahl traff midt i blinken når han sa at hjemmealenefesten for journalister og sosiale medier er over på sist NONA-debatt. Siden den gang har nye retningslinjer for bruk av sosiale medier på så forskjellige kanter av verden som i LA Times og Sveriges Radio skapt debatt, og da jeg gjesteblogget om Twitter Mishaps og Nettiquette for journalists på Journalism.co.uk ble saken retvitret av mediefolk både i USA og Europa.

Du kan lese mer om LA Times’ nye policy her, og du finner en interessant debatt om den i kommentarfeltet på Shannon Pauls boggpost om den. Men amerikanske medier har en så annerledes kultur enn norske, med mye strengere holdninger til omgang med kilder, at jeg synes det er mer interessant å se på de nye retningslinjene til Sveriges Radio.

Den gjelder visstnok bare medarbeiderenes private aktiviteter i sosiale medier, men Sofia Mirjamsdotter er så lite imponert over den at hun, på den veldig lesverdige mediebloggen Same Same But Different,  sier den like godt kunne vært skrevet i 1999. Her er et lite utdrag, les mer i bloggposten hennes:

Riktlinjer för SR-medarbetares publicering på webben: Att publicera
sig på webben oavsett om det handlar om bloggar, på Facebook eller andra
sociala nätverk innebär inget annat än att publicera sig offentligt i
tidningsartiklar, genom föredrag, debatter eller liknande. I förhållande
till Sveriges Radio måste medarbetarna iaktta de regler som gäller i
dessa sammanhang.

Hennes bloggekollega Jerry Silfwer oppsummerer reaksjonene i etterkant slik:

Sveriges Radio hamnade i blåsväder när Sofia Mirjamsdotter publicerade deras policy för sociala medier. Några som kommenterar är PR-konsulterna Brit Stakston och Anders Lundin som är mycket kritiska. Joakim Jardenberg och jag går lite mot strömmen, men i det stora hela är vi nog alla överens om att SR inte träffade rätt i tonalitet och innehåll.

Onsdag denne uken inviterte vi til debattmøte i VG-auditoriet og spurte: Trenger vi regler for journalisters bruk av sosiale medier? Her følger video og notater fra debatten for de som ikke fikk den med dere (se også lenker til bloggposter om debatten i forrige post)

Bakgrunn: Aftenposten er i ferd med å utarbeide regler for journalisters bruk av sosiale medier og det ryktes at både Dagbladet og NRK tenker i samme baner. Internasjonalt varierer innfallsvinklene fra Bloomberg som forbyr journalistene sine å skrive personlige blogger, og Washington Post som vil mikrostyre sine journalisters bruk av sosiale medier, til fullstendig laissez-faire i andre mediehus.

Jeg håper at vi får på plass en mer permanent løsning for å filme møtene våre til neste år, i mellomtiden var en av de som ofte er på møtene våre så snill å stille opp og filme dette på sparket. Det er litt dårlig lyd på deler av opptaket, spesielt på spørsmål fra salen, så jeg har også skrevet inn mine notater under videosekvensene (det er fire av disse, du finner alle videosekvensene her).

Notater (Merk: disse er bare lettere redigert for klarhet og sammenheng og mest å regne som et transkript av det jeg bet meg merke i):

– I Aftenposten er vi grunnleggende positive til at journalistene deltar i sosiale medier, men dette må skje med faglig integritet, sa John Sandvand, digital strateg i Aftenposten. Han har oppsummert innlegget sitt på engelsk her.

– Akkurat nå er dette med å bruke sosiale medier i NRK, litt en frisone og det er overlatt til de forskjellige redaksjonene å bestemme hvordan de vil bruke dem… Det er veldig typisk at de som ikke bruker sosiale medier eller er nybegynner er veldig problematiserende og vil ha regler, mens de som har brukt dette mye gjerne er i den andre enden av skalaen, sa NRK rådgiver og NONA-styremedlem Nina Nordbø. Du finner bloggen hennes her

Hjemmealenefesten er over

– Det er kanskje mediebransjens minste problem at vi mangler regler for sosiale medier. Samtidig er et av våre største problemer er at vi er en del av en tradisjon for enveiskommunikasjon som gjør at vi er dårlig rustet til å ta denne arenaen i bruk, sa sjefsredaktør i VG Nett og NONA-styremedlem Espen Egil Hansen.

Han mente det var viktig at vi lærer oss å ta i bruk denne arenaen, og gjør feilene våre nå mens det ennå er lov. Hansen presiserte også at når det gjelder etikk har VG Nett strenge regler for hva de kan gjøre og ikke, og han kunne ikke skjønne at de trenger flere regler enn disse.

Jan Omdahl, teknologi- og internettkommentator i Dagbladet, ga uttrykk for at han syntes Dagbladets journalister var veldig tidlig ute og prøvd seg frem på sosiale medier.

– Men nå kommer medielederne og skal ha regler. Det er som om hjemme alene festen er over: nå kommer foreldrene og nå skal det bli regler, sa han.

Fra enveis- til flerveiskommunikasjon ikke uproblematisk

Omdahl mente allikevel at det er riktig å se at det er en del problemstilinger som er litt nye med sosiale medier.

– Selv om jeg som bruker synes at vi bare kan fortsette som vi gjør ser jeg jo at vi kan tjene på en bevisstgjøring her. Skal jeg svare når jeg får Twitter-hendvendelser om at vi har brukt fem forskjelllige vinklinger på den sex-podcasten til NRK? Skal jeg gå tjenesteveien eller skal jeg svare på det der og da? Er det riktig at jeg skal mene noe om den famøse Kongoforsiden vår på Twitter eller ikke?

Hanne Kirkenes, vaktsjef og journalist i ABC Nyheter sa det ikke er redaktørene som har kommet og skulle lage regler, men journalistene som har etterspurt det.

– Jeg erfarer at journalistene våre er veldig delt: de som tar dette veldig naturlig og de som synes at journalister ikke skal være på sosiale medier i det hele tatt. Men vi har valgt å prøve oss frem, vi har hatt og har debatter om dette internt og har et par retningslinjer [for bruk av sosiale medier].

Reduserer Twitter meningsmangfoldet?

Henrik Steen trakk frem Bjørgulv Braanens kommentar i Klassekampen nylig, som Steen for øvrig har skrevet en god bloggpost om (riktignok på Facebook). Nå fikk ikke jeg helt med meg ordlyden i hva Steen sa, men han trakk frem noe av det sammen som han sa på Facebook, sånn ca:

”Braanen uttrykker skepsis til at den daglige «samtalen» mellom forskjellige mediefolk på sosiale nettverk kan bidra til en kollegialisering av kommentatorsjiktet i mediene og en konform «feltplassering» hos den enkelte politiske… Nå lever Braanen i en verden (eller nasjon?) der det fremdeles gjelder publisering kun én gang i døgnet. Men sosiale medier har kommet for å bli, i hvert fall på noenlunde samme måte som i sin tid telegrafen, telefon, teleks, telegraf, radio og fjernsyn.”

Det ble kommentert en del rundt dette, og VG-sjef Hansen sa at det er klart en tendens til at man på Twitter om helst følger folk med samme faglige bakgrunn – men det er jo slik journalister alltid har vært, før hadde vi Tostrup hvor vi møttes for å snakke sammen.

E24s kommentator Elin Ørjasæter sa seg enig med Hansen i at meningsutveksling og dannelse på Twitter er utrolig morsomt, men presiserte at til forskjell fra f. eks Tostrup skjer dette i full åpenhet og er en fullstendig åpen prosess. Hun mente man kunne velge å være bevisst på hvem man valgte å snakke med på Twitter.

– De jeg har brukt mest tid på Twitter er nok uføretrygdede personer, sa hun og la til at det er veldig givende og viktig og å være bevisst på dette.

Løse kanoner på dekk

– Jeg mener vi er journalister hele døgnet. Når det gjelder reglene vi har i VG går de på hvordan du blir oppfattet, ikke nødvendigvis på hva du gjør, og så er det jo mye enklere for Elin som tross alt er en kommentator og ikke nyhetsjournalist, sa Hansen.

Fra salen: – Som NRK-journalist kan jeg ikke være medlem av Bellona og skrive om miljøer, det går på min troverdighet og jeg er journalist hele døgnet.

Jan Omdahl sa han ikke trodde det var noen mediestrategiske grunner til at man får disse reglene. Det er heller fordi i slike organisasjoner liker man ikke løse kanoner på dekk, noe som ofte assosieres med sosiale medier.

– Det er mange som er redde, som kommer som fagpersoner til et miljø hvor det er amatørene som er eksperter. Det handler om kontroll; de føler seg uvel i et slikt miljø, sa Nordbø.

Ny journalistrolle

Hansen mente det vokser frem en ny journalistrolle.

– Vi har hatt er klart skille mellom rapporterende og kommenterende. Nå kommer bloggerne i midten, og det er nytt innenfor norsk tradisjon. Jan Omdahl kunne f. eks gå ut i dag og være journalist som skrev om teknologi og ha et klart ståsted til datalagringsdirektivet og fortsatt ha troverdighet som journalist. Jeg tror at journalistene mer og mer blir merkevarer og det er noen som blir mer kjent enn andre, sa han.

Sandvand sa også han trodde vi kommer til å se mer og mer at enkeltjournalister bygger seg opp en merkevare og et stort nettverk av lesere: sosial kapital rett og slett.

Ida Aalen påpekte at bloggere lett kommer i konflikt med journalistenes objektivitetsideal. Som eksempel brukte hun hvordan både hun og Even Sandvold ble trukket inn som vikarer i VG Nett i sommer og som blogger hadde f. eks Sandvold veldig klare synspunkter på fildeling og musikkbransjen men skrev allikevel om teknologi.

– Jeg ansatte Ida og Even fordi de er flinke og fordi jeg ønsker å utfordre redaksjonen min. Jeg tror at hvis du skal mene noe som journalist så skal det være åpent og tydeliggjort for leserne. Jeg tror vi kan gå mye lengre i å være personlig på profilene til VG-journalister, og vi vil få flere faktorer fra sosiale medier etter hvert, sa Hansen.

Har du bare litt Twitter-dilla, eller er du helt hekta?

Det er merkelig hvordan de samme diskusjonene gjentar seg hver gang et nytt sosialt medie virkelig tar av. Sist uke observerte jeg en Twitter – diskusjon mellom blant annet Per Edgar Kokkvold og Boa Hjellestad om hva som egentlig kjennetegner Twitteravhengighet. I den forbindelse tenkte jeg at det kanskje var på sin plass å børste støv av en gammel klassiker når det gjelder å identifisere et «dysfunksjonelt» forhold til sosiale medier:

10 tegn på Twitteravhengighet

10. Du sjekker antall Twitterfølgere OFTE. Av og til står du opp midt på natta for å ta en titt.

9. Kjæresten din mistenker at du har en affære med Twitter. Selv når du er alene med din utvalgte tar du deg selv i å tenke på hva som skjer på Twitter akkurat nå…

8. Du “mental-tvitrere” mens du kjører eller sitter på toget, og av og til når du er alene i dusjen.

7. Du filtrerer alt gjennom Twitterskriving. Du kan ikke se på en film, et teaterstykke, lese en artikkel eller dele et fint øyeblikk med barnet ditt uten å tenke på om det er tvitreverdig.

6. Du lider av “Twitter-misunnelse” når en annen tvitrer tvitrer om noe saftig før du gjør det. Du lider av ”retweet-misunnelse” når nevnte tvitrer blir retvitret et stort antall ganger – den dusten!

5. Du “massetvitrer” 10 eller flere meldinger på rappen — bare for å føle deg skyldig og tom etterpå.

4. Du droppet alle de virkelige vennene dine for Twittervenner, fordi, vel, “de forstår.”

3. Du tenker, “Jeg kan slutte når som helst.”

2. Lunsjtimen din har blir Twittertimen. Du har et par Twittermeldinger i bakhånda i tilfelle du trenger dem i løpet av dagen.

1. Fem minutter etter at du har møtt en interessant person, spør du, “Så – er du på Twitter?”

Denne tipunktslista er en lettere omskrevet versjon a denne bloggposten fra den legendariske bloggen Bloggers Anonymous. Siden nevnte blogg ikke har blitt oppdatert siden 2006, må vi anta at bloggeren bak har lykkes i bryte med sin tidligere mare.

For ordens skyld så er det selvsagt mer enn et snev av alvor i en slik liste. Jeg kan identifisere meg med opptil flere av punktene på lista både i forhold til Twitter og blogging, men jeg tror også at hvor hekta man er går litt i perioder og en følelse som grenser mot avhengighet er mest nærliggende i en periode like etter at man først har fått øynene opp for det hele.

Hva tror du?

Les også: 10 tips for managing social media burnout

Stikkord:

– Truer det journalisters objektivitet om de engasjerer seg i kommentarfeltet på egne artikler?

Redaktørene i den amerikanske regionalavisa Sacramento Bee liker slett ikke journalister som svarer leserne sine i kommentarfelte, avslørte en undersøkelse av Nick Diakopoulos denne sommeren.

Svekker objektivitet
Diakopoulos er professor med særskilt interesse for datastøttet journalistikk. Da han nylig fikk i oppdrag å se nærmere på kommentarsystemet til Sacramento Bee, en regionalavis i California, avslørte intervjuer med den redaksjonelle ledelsen en sterk uvilje mot at journalister skulle svare på spørsmål fra leserne i kommentarfeltet.

Avisen hadde en policy på at leserne ikke fikk lov til å engasjere seg med lokalsamfunnet. Grunnen de oppga var at dette kunne svekke journalistenes objektivitet, fortalte Nick da han holdt foredrag på NONAs første møte i Bergen sist onsdag.

Dårlig debattklima
Han hadde fått i oppgave å evaluere avisens kommentarsystem på nett fordi de, som så mange andre nettaviser slet med et dårlig debattklima med mange personangrep. Oppdraget, som ikke er sluttført, var å se på måter avisen kunne heve kvaliteten på nettdebatten (et tema vi drøftet inngående i forhold til norske nettaviser på debattmøtet vårt i april).

For undersøkelsen har han gjennomført en undersøkelse med 390 respondenter, intervjuet 19 reportere, redaktører og moderatorer og sett på 52,417 kommentarer. I redaksjonen som sådan var det en utbredt oppfatning at det var muligheten til å kommentere anonymt som skapte det dårlige debattklimaet.

Diakpoulos, som har bakgrunnen sin i IT og ikke journalistikk, nevnte flere forskjellige tekniske virkemidler han så på å ta i bruk for å bedre diskusjonsklimaet f. eks modererings eller overvåkningsverktøy basert på automatisk klassifisering for filtrering/sortering, evaluere kommentarer ut fra objektivitet vs subjektivitet, relevans til artikkelen som ble kommentert, hvor høflig språket er, måter å flagge de som gjentatt misbruker systemet, la redaktørene overvåke hvordan reporterne svarte i kommentarer.

Han jobber for tiden med å utvikle et API og/eller kommentarsystem med åpen kildekode for å integrere disse ideene.

Datastøttet journalistikk

Diakopoulos trakk også frem forskjellige måter vi kan bruke tekniske løsninger til å systematisere, skape mening, se sammenhenger eller kvalitetssikre journalistikken, og ikke minst hvordan datastøttet journalistikk byr på nye presentasjonsformer.

For eksempler kan man bruke IT-løsninger til å avsløre bildemanipulasjon. Når en ekstern bidragsyter, som en frilans- eller borgerjournalist sender inn et bilde, hvordan kan vi sikre oss at det ikke har blitt manipulert?

Vi kan blant annet se på piksel nivået og andre ting for å prøve å stadfeste om bildet har blitt manipulert, forslo han. Utover bildeanalyse, nevnte han også tings om presentasjonsformer, aggregering, summering, kommentarsystemløsninger og kunstig intelligens (AI)

– Vi har gått fra en push kultur til en mer egalitær web 2.0 verden, hvor vi må se på hva vi kan lære av lesernes reaksjoner. Hvordan kan teknologien aggregere, summere og skape mening i alle leserreaksjonene? spurte han.

Som en måte å forbedre leseropplevelsen når man kommenterer på nett forslo han f. eks uformelle videokommentarer til en sak eller debatt som kan samles med Twitter hashtags.

Valgmålinger på Twitter
Diakopoulos trakk også frem et annet prosjekt han nylig hadde jobbet med. Under fjorårets presidentvalgkamp i USA var han med å lage systemer for å aggregere Twitterreaksjoner under en debatt mellom presidentkandidatene. Dette gikk ut på å skrape masse data fra Twitter, og Twittermeldinger tagget #debate08 og #tweetdebate.

De samlet omtrent 3280 tweets og rangerte de etter negative, positive, blandet eller annet. For prosjektet brukte de en tjeneste som heter Mechanical Turk og rangeringsfiltere for å forbedre ting som hastighet, unøyaktighet, kontroll, og kontrollere for skjevhet.

Det en slik ”Twittermeningsmåling” kan gi er et bilde av kandidatenes styrker og svakheter og kontroversielle temaer i debatten, foreslo han og viste oss en kurve hvor positive inntrykk av den ene kandidaten toppet seg når han snakket om et tema han kunne godt, og tilsvarende falt maksimalt når en snakket om et tema hvor han var svak. Tilsvarende kurver mente han å kunne påvise når kandidatene snakket om kontroversielle emner.

Denne målingen hadde dog klare begrensninger, deriblant: forsinkelse (mellom når noe blir sagt og når det blir tvitret), støy, irregulariteter ved utvalget (ikke alle bruker Twitter)

For ordens skyld: Dette er basert på de notatene jeg gjorde meg fra Nicks foredrag på NONAs aller første møte i Bergen 21/10, hvor Nick kunne glede oss med et foredrag fordi han da var i ferd med å avslutte et kort opphold ved Institutt for informasjons- og medievitenskap der som gjesteforeleser.

Nick er også veldig opptatt av mulighetene til å drive journalistikk på bakgrunn av offentlig data, og for spørsmål om det eller spørsmål om de temaene jeg har beskrevet her kan han kontaktes på Nickolas punktum diakopoulos alfakrøll gmail punktum com. Han er @hoenikker på Twitter.

Mediene kan lære mye av fjorårets finanskrise: ikke minst av hvordan finansbloggere, både uavhengige og på medienes lønningslister, dekket kræsjet og begivenhetene som ledet opp til det.

Først bør jeg kanskje be om unnskyldning for å trekke frem en bok jeg selv har bidratt til. «Playing Footsie with the FTSE? The Great Crash of 2008 and the crisis in journalism» kom ut forrige uke og er klart fokusert på internasjonale, og spesielt engelske forhold, men bidraget mitt, som sammenholder hvordan finansbloggere dekket krisen med mediedekningen av den, bør gi nyttig innsikt for redaksjoner verden over.

Innsikt for norske redaksjoner?
Kort fortalt er mediene, med svært få unntak, blitt kritisert opp og ned og i mente for ikke å ha forutsett krisen, mens enkelte blogger dekket både årsakene til krisa og hendelsesforløpet rundt den mye mer inngående enn hva tradisjonelle medier klarte (med tradisjonelle medier mener jeg her «gamle medier»).

Hvis vi ser bort fra de uavhengige bloggene er noe av det mest interessante i redaksjonelt øyemed at den bloggeren som helt klart er sterkest knyttet opp mot dekningen av krisa i England er BBCs økonomiredaktør Robert Peston.

Redaktørbloggeren som beveget aksjekurser
Han ble anklaget for å ha så gode kilder at han egenhendig kunne sende bankenes aksjekurser til himmels eller helvete og brukte bloggen sin til «breaking news», til å gå i dybden, og til å vise oss hva som skjedde bak kulissene, på en skala som aldri var blitt gjort før av en i hans posisjon. Med andre ord var bloggen hans en så «vellykket» tema- eller nyhetsbeite blogg at flere, deriblant stortingspolitikere, ba BBC om å stenge bloggen hans fordi den hadde for stor påvirkning (Jeg har skrevet mer om Peston på norsk her).

Jeg trekker også frem en rekke uavhengige bloggere i bidraget mitt som Journalism.co.uk har publisert i sin helhet her (i den grad det mangler enkelte lenker er det fordi artikkelen opprinnelig er skrevet som en akademisk artikkel med fotnoter). Poenget mitt med å trekke frem Peston her er at vi internasjonalt, i alle fall i England og USA, i økende grad ser at tradisjonelle medier knytter til seg «ekspertblogger» som utgjør en viktig del av dekningen deres.

Norske medier henger etter
I en verden hvor ekspertise er mer tilgjengelig enn noen gang tror jeg det er en vei tradisjonelle medier en nødt til å gå for å dekke saksområdene mer utdypende enn hva nyhetshverdagen tillater. Den amerikanske mediebloggeren Jeff Jarvis snakker ofte om at mediene må fokusere på det de gjør best og lenke til resten. Her synes jeg ærlig talt at norske medier ofte kommer kort til på begge fronter: de er hverken flinke nok til å fokusere på det de gjør best eller til å lenke til resten.

Nå skal ikke jeg påstå at engelske medier alltid er så flinke til å lenke, men de, og amerikanske medier, har kommet et godt stykke på vei når det gjelder både å knytte til seg ekspertblogger og la egne reportere skrive tema- eller nyhetsbeite blogger (jeg blogget om noen erfaringer og inntrykk fra et tidlig stadie av dette i engelske medier her). De er absolutt ikke i mål med det, men jeg opplever at norske medier knapt nok har begynt denne prosessen. Jeg er selvsagt klar over at det finnes en og annen slik blogg her i Norge også, men her har norske medier langt igjen.

Hjemlige finansblogger
Når det gjelder norske finansblogger kommer jeg bare på tre interessante som jeg detter innom av og til, nemlig Finans for Folket (Iskwew er drivandes god både på finans og blogging), Are Slettan og Peter Warren. Det er mulig at en og annen av de norske finanskommentatorene jeg til tider leser har lagt banneret blogg på det de skriver, men jeg har i så tilfelle ikke klart å skille det fra en hvilken som helst kronikk eller avisartikkel (jeg tar gjerne imot tips på andre gode norske finansblogger).

Forøvrig blir det interessant å følge med på Jon Jonsson, svenske Din Industris (DI) nyansatte finansblogger – spennende trekk fra DI.se.

I dag lanseres den nye tjeneste Twingly Channels, her kan hvem som helst skape en kanal og fylle den med materiale fra medier, blogger og mikroblogger.

Tjenesten, som fremdeles er i beta, skal gjøre det enklere både å holde oversikt over temaer, men også å dele og anbefale innhold. Jeg har testet ut tjenesten litt og satt sammen en kanal som heter Journalistikk og Medier.

Mens jeg satt og tenkte på hva slags innhold den burde inneholde må jeg innrømme at jeg møtte meg selv litt i døra. Fordi jeg har kunder i flere land, og følger medieutviklingen inngående spesielt i Skandinavia og England, valgte jeg ut feeds på bakgrunn av det. Jeg er også opptatt av at vi lever i en global verden hvor mange av utfordingene mediebransjen står ovenfor er de samme, i alle fall i den vestlige verden, og hvor det er vanskelig å se mediebransjen isolert fra det som skaper rammebetingelsene til bransjen (dvs teknologisk utvikling, politiske avgjørelser, forretningsutvikling og økonomi).

Et av mine favorittsitater er av New York Times-spaltisten Thomas L. Friedman som sier at «I en verden hvor vi alle er så mye mer sammenknyttet, er evnen til å lese forbindelsene, og koble sammen punktene, den virkelige verdien en journalist tilfører. Hvis du ikke ser sammenhengene, ser du ikke verden.» M.a.o syne jeg det er vanskelig å avgrense hva som bør være med i god kanal om journalistikk og medier, både i forhold til språk, nasjonaliet og tematikk.

Svenske Mindpart og Same Same But Different (SSBD) har valgt en litt annen løsning for sin kanal om Medier och journalistik og fokusert spesifikt på den svenske mediedebatten. NRKbeta har satt sammen en egen kanal om om teknologi, som NRKbeta har vi også fått 100 invitasjoner til beta-versjonen av Twingly Channels – legg igjen en kommentar eller send oss en DM på @Netthoder om du vil ha en invitasjon.

Feedene som ligger i kanalen journalistikk og medier er bare en sped begynnelse, så kom gjerne med innspill på andre feeds som bør med eller fokus for kanalen som sådan.

Jeg må også rette en stor takk til Joanna Geary og Times Online produktsjef Dan Leonard som lagde en egen media feed fra The Times på rappen etter at jeg etterlyste den via min personlige blogg (og fikk støtte av en engelsk kollega) .


Lest i det siste

Add to Technorati Favorites
juli 2019
M T O T F L S
« feb    
1234567
891011121314
15161718192021
22232425262728
293031  
Reklamer