NONA: nettverket for oss som jobber med nettmedier

Archive for the ‘blogger’ Category

Bør analytikere blogge om faget sitt privat, og kan et slikt privat merkevare komme i konflikt med selskapets merkevare?

Før du avskriver disse spørsmålene med et helt klart ja, eller et helt klart nei, les denne artikkelen, og gjerne kommentarene under, om Forrester Resarch som har lagt ned forbud om at de ansatte blogger om sitt profesjonelle fagområdet på privaten. De står fortsatt fritt til å blogge om ferier, familie og private ting, men fagblogger må skrives under Forrester-banneret.

Jeg synes det er en interessant diskusjon både i forlengelsen av debatten vi kjørte om journalisters bruk av sosiale medier i november, og i forhold til medieutviklingen generelt.

Flere og flere får øynene opp for hvor nyttig en blogg kan være for å bygge seg en identitet på nett, synliggjøre egen ekspertise og delta i diskusjonene rundt eget fagområde. Det er også en problemstilling som står meg nær fordi jeg både skriver en fagblogg om medier og hovedsakelig jobber som mediejournalist.

Nå er jeg frilans, det gjør saken annerledes enn om jeg hadde vært fast ansatt, men jeg har fått noen av mine beste kilder via bloggen min (som de fleste andre kilder har de alle sin agenda, jeg har ikke et ukritisk forhold til de, men setter veldig stor pris på inspillene jeg får via bloggen min). Jeg har også fått de fleste oppdragene og jobbene mine (indirekte) via bloggen min de siste par årene, og kunne ikke tenke meg et liv uten den.

Men jeg ser også at det er potensielle konflikter her som krever at alle som blogger privat om fagområdet de også jobber med evner å gjøre gode redaksjonelle vurderinger i forhold til hva de blogger og ikke blogger om. De fleste, hvis ikke alle, mediebloggerene jeg leser er veldig ryddige og flinke på dette området.

Det blir nok vanskeligere når man beveger seg over på områder som f.eks finans og man har en… eh… markedssensitiv?… rolle i finansbransjen, men det er absolutt sider ved dette som de fleste, selskaper som ansatte som blogger om fagområdet sitt privat, har godt av å tenke gjennom. Igjen: artikkelen og kommentarene i kommentarfeltet dens anbefales på det sterkeste.

Hva tenker du?

Sist oppdatert 20:25, med presisering i tittel og iht at fagblogger må flyttes til Forresters plattform.

Her om dagen snublet jeg over Espen Andersens nye hjem på nettet (anbefales alle som er opptatt av datastøttet journalistikk) og la sporenstreks til siden på bloggerullen vår.

Det minte meg på at det kanskje er på tide å spørre hvilke norske, evnt skandinaviske, blogger om medier, sosiale medier og kommunikasjon som burde vært i bloggerullen vår men ikke er det.

Jeg er veldig klar over at den sikkert har STORE mangler, inkludert blogger som helt åpenbart burde vært med og jeg kanskje til og med abonnerer på i nyhetsleseren min. Eventuelle mangler er utelukkende et resultat av at det har vært et travelt år. Om 2009 var året norske journalister for alvor oppdaget Twitter, dukket det opp mange nye norske blogger om journalistikk og sosiale medier i 2008 – kanskje også en og annen jeg ikke har fått med meg.

Men romjula er jo perfekt til å korrigere slike ting.  Selv om jeg for min del sitter litt begravet i et par skriveprosjekter jeg måtte utsette da jeg ble syk uka før jul er jeg kjempetakknemlig for forslag til blogger om nevnte tema som burde legges til bloggerullen – og lover å legge de til innimellom skriveøktene.

Mediene kan lære mye av fjorårets finanskrise: ikke minst av hvordan finansbloggere, både uavhengige og på medienes lønningslister, dekket kræsjet og begivenhetene som ledet opp til det.

Først bør jeg kanskje be om unnskyldning for å trekke frem en bok jeg selv har bidratt til. «Playing Footsie with the FTSE? The Great Crash of 2008 and the crisis in journalism» kom ut forrige uke og er klart fokusert på internasjonale, og spesielt engelske forhold, men bidraget mitt, som sammenholder hvordan finansbloggere dekket krisen med mediedekningen av den, bør gi nyttig innsikt for redaksjoner verden over.

Innsikt for norske redaksjoner?
Kort fortalt er mediene, med svært få unntak, blitt kritisert opp og ned og i mente for ikke å ha forutsett krisen, mens enkelte blogger dekket både årsakene til krisa og hendelsesforløpet rundt den mye mer inngående enn hva tradisjonelle medier klarte (med tradisjonelle medier mener jeg her «gamle medier»).

Hvis vi ser bort fra de uavhengige bloggene er noe av det mest interessante i redaksjonelt øyemed at den bloggeren som helt klart er sterkest knyttet opp mot dekningen av krisa i England er BBCs økonomiredaktør Robert Peston.

Redaktørbloggeren som beveget aksjekurser
Han ble anklaget for å ha så gode kilder at han egenhendig kunne sende bankenes aksjekurser til himmels eller helvete og brukte bloggen sin til «breaking news», til å gå i dybden, og til å vise oss hva som skjedde bak kulissene, på en skala som aldri var blitt gjort før av en i hans posisjon. Med andre ord var bloggen hans en så «vellykket» tema- eller nyhetsbeite blogg at flere, deriblant stortingspolitikere, ba BBC om å stenge bloggen hans fordi den hadde for stor påvirkning (Jeg har skrevet mer om Peston på norsk her).

Jeg trekker også frem en rekke uavhengige bloggere i bidraget mitt som Journalism.co.uk har publisert i sin helhet her (i den grad det mangler enkelte lenker er det fordi artikkelen opprinnelig er skrevet som en akademisk artikkel med fotnoter). Poenget mitt med å trekke frem Peston her er at vi internasjonalt, i alle fall i England og USA, i økende grad ser at tradisjonelle medier knytter til seg «ekspertblogger» som utgjør en viktig del av dekningen deres.

Norske medier henger etter
I en verden hvor ekspertise er mer tilgjengelig enn noen gang tror jeg det er en vei tradisjonelle medier en nødt til å gå for å dekke saksområdene mer utdypende enn hva nyhetshverdagen tillater. Den amerikanske mediebloggeren Jeff Jarvis snakker ofte om at mediene må fokusere på det de gjør best og lenke til resten. Her synes jeg ærlig talt at norske medier ofte kommer kort til på begge fronter: de er hverken flinke nok til å fokusere på det de gjør best eller til å lenke til resten.

Nå skal ikke jeg påstå at engelske medier alltid er så flinke til å lenke, men de, og amerikanske medier, har kommet et godt stykke på vei når det gjelder både å knytte til seg ekspertblogger og la egne reportere skrive tema- eller nyhetsbeite blogger (jeg blogget om noen erfaringer og inntrykk fra et tidlig stadie av dette i engelske medier her). De er absolutt ikke i mål med det, men jeg opplever at norske medier knapt nok har begynt denne prosessen. Jeg er selvsagt klar over at det finnes en og annen slik blogg her i Norge også, men her har norske medier langt igjen.

Hjemlige finansblogger
Når det gjelder norske finansblogger kommer jeg bare på tre interessante som jeg detter innom av og til, nemlig Finans for Folket (Iskwew er drivandes god både på finans og blogging), Are Slettan og Peter Warren. Det er mulig at en og annen av de norske finanskommentatorene jeg til tider leser har lagt banneret blogg på det de skriver, men jeg har i så tilfelle ikke klart å skille det fra en hvilken som helst kronikk eller avisartikkel (jeg tar gjerne imot tips på andre gode norske finansblogger).

Forøvrig blir det interessant å følge med på Jon Jonsson, svenske Din Industris (DI) nyansatte finansblogger – spennende trekk fra DI.se.

Britiske bloggere er fradømt retten til anonymitet etter at The Times gikk rettens vei for å avsløre identiten til den anonyme politibloggeren NightJack. Bloggere stiller spørsmålstegn ved avisens motiver.

– Siden blogging essensielt er en offentlig, ikke en privat, aktivitet, kan ikke bloggere forvente anonymitet, heter det i dommen som den selvsamme avisen skriver vil drepe anonym blogging.

Mange britiske bloggere er ergelige på The Times for å ha fremprovoserte dommen. Nå kan det reises enkelte gode argumenter mot den Orwell-pris-vinnende NightJack bloggen, som skrev åpenhjertig om det å være politimann – først og fremst at politisakene han beskrev til tross anonymisering kanskje kunne spores – men The Times avslørte også identiten til den populære sexbloggeren Girl With A One Track Mind i 2006.

Den avsløringen manglet fullstendig en forankring i den «i offentlighetenes interesse argumentasjonen» som The Times brukte i NightJack-saken, og nevnte blogger, nå alment kjent som Zoe Margolis, skriver godt om hvordan det opplevdes her.

– Med den nåværende situasjonen i Iran blir vi minnet på behovet for anonymitet på nett for de menneskene som bokstavlig talt risikerer livet sitt for å få ut budskapet. Så denne avgjørende dommen i britisk rett er ekstremt bekymringsfull og en trussel mot vår rett til personvern, skriver Margolis i en kommentar til NighJack-dommen.

Suw Charman-Anderson, en veteran på den britiske bloggescenen, tvitrer: «Det virker som The Times synes at det er en fin sport å oute bloggere, men de beskytter sine egne kilder når det er i deres interesse å gjøre det.» Justin McKeating, som skriver den populære politiske bloggen Chicken Yoghurt, har en lengre argumentasjon i samme gate her.

NighJack-saken er forståelig nok et mye diskutert tema i den britiske bloggesfæren akkurat nå, jeg synes spesielt Paul Bradshaw og Gary Andrews problematiserer saken godt.

Journalism.co.uk har mange gode lenker om den, og Judith har fulgt opp med et par ekstra lenker på sin private blogg. I NightJacks tilfelle er bloggen nå etter det jeg forstår blitt fjernet.

For ordens skyld: Journalism.co.uk er en av mine kunder. Siden jeg har bodd mange år i England og min personlige blogg ble sparket i gang av britiske venner som var tidlige aktører i den britiske bloggesfæren, har jeg også inngående kjennskap til og interesse for det som skjer der, men mener nå at denne saken er interessant også av prinsipielle grunner.

I ”gamle dager” het det seg at å starte et politisk parti var den ”enkle” måten å tiltrekke seg medias oppmerksomhet. I dag holder det visstnok med en Twitter-profil.

Nei, jeg tenker ikke på DNs lørdagsoppslag om Pressekvitter, forbilledlig plukket fra hverandre av Martin Grüner Larsen. Det er snarere IJs seminar om hvorvidt årets valgkamp kan vinnes med sosiale medier jeg har i tankene.

Massemedienes ”sosiale-medier-yndling”?
– Jeg og mange kolleger bruker Twitter bevisst til å nå journalister, som en måte å selge sakene våre på, sa Arbeiderpartiets Hadia Tajik under foredraget sitt i VG Auditoriet fredag – og det slo meg at her ligger kanskje forklaringen på hvorfor jeg følger så få norske politikere på Twitter.

2008-11-25-marketer_0

Hun presisert at det ”få vanlige folk” på Twitter, men nok av journalister, politikere og bloggere der – og at hun alltid var seg bevisst medias potensielle søkelys:

IntervjuTweet

Når det gjaldt de mye omtalte YouTube videoene sine, var Tajik også her mest opptatt av effekten de hadde i tradisjonelle medier:

– Hvis man ser på det i et tradisjonelle medier perspektiv så har jo disse videone åpnet dørene til massemedier som Aftenposten, hos Grosvold, til TV-debatter osv. for en ung og relativt ukjent kvinnelig politiker, sa Tajik.

I rettferdighetens navn trakk hun også frem hvordan mikrobloggingstjenesten ga velgere muligheten til å stille henne til veggs når hun liret av seg vage politiske floskler.

Endrer journalister og politikere
Etter å ha hørt Tajik kunne en kjapp konklusjon på hvordan sosiale medier påvirker journalistikken være at de gir mediene et godt tilfang av lettvinte saker på nyhetsfattige dager.

I tilfellet Twitter forteller engelske journalistvenner meg at det også er bra for nettrafikken – at Twitter rett og slett en trafikkdriver på linje med sex, pupper og porno – så hadde den nå bare vært på nett, kunne DNs sak om Pressekvitter kanskje blitt en real klikkvinner.

Geir Arne Bore, sjefsredaktør i Drammens Tidende, hadde et litt annet perspektiv på det hele. Han startet foredraget sitt med kategorisk å avise både at årets stortingsvalg vinnes i sosiale medier og at sosiale medier utgjør en ukontrollerbar trussel for medier og andre.

VampusTweet copy

Han kom med fem påstander om hvordan sosiale medier preger politikk og media:

1) Sosiale medier gjør det lettere å nå målene våre. Det er viktig for DT og bør være det for politikerne også. Folk skal vite hvem vi er og vi skal gjøre oss tilgjengelige.

2) Sosiale medier forsterker symbiosen mellom politikere og medier: alle kan publisere, men ikke alle har slagkraft.

3) Sosiale medier er viktig tilskudd til de andre kanalene.

4) Kilde til dialog og kildepleie, til informasjon inn og til distribusjon ut

5) Dialogen i sosiale medier vil forandre politikere og journalister: de senker terskelen, gjør at vi kommer nærmere leserne og gir samtale

– Ubegripelig at ikke flere politikere blogger
Heller ikke vår bloggende kunnskapsminister trodde sosiale medier ville avgjøre årets valg.

– God politikk og gode politikere må ligge i bunn. Det er politikken som skal vinne valget. Organisering har alltid spilt en viktig rolle i en vellykket valgkampstrategi, kanal er underordnet, sa han i en god presentasjon med amerikanske overtoner:

SolhjellTweet

– Jeg tror sosiale medier har potensiale til å virke demokratiserende, sa Solhjell, og la til at han syntes det var helt ubegriperlig hvorfor ikke flere norske politikere blogger.

– Det gir deg muligheten til å skrive om hva du er opptatt av, når du vil og på den måten du vil. Blogging er en veldig fin måte for meg å utvide det jeg snakker om. Jeg har mye autoritet på utdanning, men på bloggen kan jeg skrive om andre ting jeg er interessert i også, sa Solhjell, som helt klart er den norske stortingspolitikeren jeg synes bruker sosiale medier mest effektivt.

Jeg skal villig innrømme at jeg ikke følger norske politikerblogger veldig nøye, men Solhjell er en av to-tre toppolitikere jeg synes det er interessant å følge på nett – til tross for at det aldri ville falt meg inn å stemme SV. De andre to er Labours Tom Watson og Moderatarnas Carl Bildt.

Men skal vi tro Solhjells tese om mediefremtiden, bør vi kanskje forberede oss på en ny generasjon politikere som skjønner å bruke sosiale medier for hva de er verdt. Jeg er helt enig i at sosiale medier på sikt vil forme måten vi kommuniserer på, som jeg har blogget om her, men venter i spenning på at flere politikere omsider knekker nettkoden….

HogrimTweet

OysteinTweet

Var dette nyttig? Jeg ville tvitret mer selv underveis hvis det ikke hadde vært for datatrøbbel. Jeg fant ikke andre referater fra seminaret i farta (men slitt med både PC og mobil sist uke så ikke vært mye på nett) og tenkte dermed det var greit å skrive opp mine egne notater og inntrykk her. Jeg har oppsummert det jeg bet meg merke i fra Jodi Williams’ foredrag på engelsk her.

Vi lever i et stadig mer gjennomsiktig samfunn, så vi kan kanskje bli enige først som sist at «We can’t go on together with suspicious minds»?

Du tror kanskje jeg siterer Elvis, men jeg tenker på Cluetrain Manifesto som siterte Elvis i tese 29 av 95 legendariske teser om hvordan internett forandrer verden. Cluetrain var den første boken jeg leste om nettkultur – og det er fremdeles boken jeg synes beskriver den best – så da jeg snublet over Steve Radicks «Twenty theses for Government 2.0, Cluetrain Style» omtrent samtidig som jeg leste Ingeborgs invitasjon til innspill om ny statlig kommunikasjonspolitikk tenkte jeg at dette må jeg bare blogge litt om.

Selv om Radick er litt mindre ambisiøs med sine tyve teser enn de fire Cluetrain forfatterne, som i en klar parallell til de 95 tesene Martin Luther slo opp på kirkedøren i Wittenberg i 1517 la ut sine 95 teser på nett i 1999, synes jeg han treffer veldig godt.

Tesene han stiller opp er absolutt et godt utgangspunkt for embedsverket, politikere eller andre som virkelige ønsker å forstå hvordan få mest mulig ut av sosiale medier – ikke bare betrakter det som en lettvint måte å bli oppfattet som trendy på.

Jeg skal villig innrømme at jeg ikke har fulgt nøye nok med på departementenes arbeid rundt sosiale medier, jeg satster på å plukke opp Delte Meninger når jeg er i Oslo til uka, men jeg tror paradoksalt nok at det er først nå, i 2009, at Norge får sin Cluetrain-oppvåkning.

Vi har lenge vært sinker når det gjelder sosiale medier her til lands. Riktignok har vi lenge hatt gode bloggere og en aktiv bloggesfære – og det hjalp selvsagt med Obamas profilerte bruk av sosiale medier i fjorårets USA-valgkamp – men jeg tror det er først med Twitter, og saker som WarnerFail, at landets opinionsledere begynner å skjønne at sosiale medier ikke kan overses lenger: at man er nødt til å engasjere seg i samtalen – at det er en samtale, og at det er andre regler her enn i tradisjonell markedsføring (og, ja, jeg tror Twitter synligjør at det er en samtale mye bedre enn Facebook).

Eller er det bare fordi jeg er journalist at jeg tenker sånn, at jeg tror at det er først nå, når journalister og redaktører har begynt å snakke med leserne sine på Twitter, at vi egentlig har gått ombord i the Cluetrain?

CluetrainBirdie
Illustrasjon: Hugh Macleod

For de som ikke har lest Cluetrain (anbefales) er hovedtesen lett oppsummert (i min oversettelse):

En mektig global samtale har begynt. Gjennom Internett oppdager og oppfinner folk måter å dele relevant kunnskap på med svimlende hastighet. Som et direkte resultat av dette blir markedene smartere, og smartere mye kjappere enn de fleste selskaper. Internett setter oss i stand til å snakke sammen uten mellomenn, umediert, på tvers av sosiale og geografiske avstander.

Tre av Cluetrains mange glimrende teser som fremstår som spesielt relevante i lys både av hvor lett det er å tabbe seg ut på nett (som i WarnerFail) og hvor fort nye konsepter oppstår (som Tvitre.no):

89. Vi har reell makt og vi vet det. Hvis du ikke helt ser lyset vil en annen aktør dukke opp som er mer oppmerksom, mer interessant og mer gøyal å leke med

94. For tradisjonelle bedrifter kan nettverksbaserte samtaler virke og høres forvirrende ut. Men vi organiserer oss raskere enn de gjør. Vi har bedre verktøy, flere nye ideer og ingen regler som holder oss tilbake.

95. Vi begynner å våkne opp og lenke til hverandre. Vi observerer. Men vi venter ikke…

Når vi først er inne på Cluetrain skal det også sies at det tok meg drøyt tre år fra jeg leste boka først til jeg begynte å blogge så smått senhøstes 2005. Dumt å la det gå slik tid, for forståelsen min av sosiale medier var ganske abstrakt før jeg begynte å bruke de aktivt selv. Eller for å sitere en annen delevis Cluetrain inspirert post jeg snublet over nylig: utviklingen på nett går nå så fort at det er bare å kaste seg inn i det eller bli forbigått.

Eller noe sånt, les posten selv her. For å dra en mer tabloid vinkel, kanskje vi bør konkludere med at statsansatte må begynne å leke mer i arbeidstida si?

NB: synes du det ble litt vel mye Cluetrain-misjonering her, ta for all del en titt på Gluetrain😉

Ida Wulff skriver at hun fikk seg en støkk da hun skulle logge seg på bloggen sin i går morges og fikk beskjed om at det kostet en krone per pålogging (via @bjarteb).

Nå vet jeg ikke nok om aldersfordelingen til Blogg.no‘s brukere, men jeg tipper det er mange unge som bruker tjenesten og slett ikke var forberedt, eller spesielt lystne, på å betale for noe de hadde trodd var gratis.

Wulff rapporterer at Blogg.no siden trakk den nye betalingsmodellen tilbake. Jeg nevner det her fordi posten hennes tiltrakk seg en interessant diskusjon om hvorvidt bloggeplattformer bør være gratis i kommentarfeltet. Slik jeg ser det er noe av hovedproblemet med Blogg.no’s forsøk på å ta betalt 1) at det hadde tilbakevirkende kraft og 2) en slags kontantkort ordning, hvor man tar betalt for bruk, fungerer dårlig for en tjeneste brukerne gjerne legger så mange timer bare i å fikle med og får en så sterk eierskapsfølelse til.

Jeg har min personlige blogg Six Apart eide Typepad og betaler en fastpris (ca. 50 kroner i måneden) for det, noe jeg synes er en grei deal. Hadde jeg begynt å blogge i dag ville jeg kanskje valgt WordPress, men gratisversjonen av WordPress (.com) har enkelte begrensninger Typepad ikke har. Generelt synes jeg det er helt greit å betale en fastpris for en bloggeplattform hvis du på forhånd vet at tjenesten koster penger og synes den er verdt det. Jeg synes også det er helt greit at bloggeplattformer tar seg betalt for ekstratjenester og mer avansert funksjonalitet. Men jeg ville fått bakoversveis hvis jeg hadde fått beskjed om at det plutselig kostet penger per WordPress- eller Typepad pålogging – uansett om det bare var per PC eller nettverk jeg brukte til å logge meg på.


Lest i det siste

Add to Technorati Favorites
april 2017
M T W T F S S
« Feb    
 12
3456789
10111213141516
17181920212223
24252627282930