NONA: nettverket for oss som jobber med nettmedier

Archive for the ‘DetSosialeNettet’ Category

Svergies Radio (SR) er siste medieorgansisasjon i rekken som introduserer strenge regler for journalisters bruk av sosiale medier.

Det virker som Dagbladets Jan Omdahl traff midt i blinken når han sa at hjemmealenefesten for journalister og sosiale medier er over på sist NONA-debatt. Siden den gang har nye retningslinjer for bruk av sosiale medier på så forskjellige kanter av verden som i LA Times og Sveriges Radio skapt debatt, og da jeg gjesteblogget om Twitter Mishaps og Nettiquette for journalists på Journalism.co.uk ble saken retvitret av mediefolk både i USA og Europa.

Du kan lese mer om LA Times’ nye policy her, og du finner en interessant debatt om den i kommentarfeltet på Shannon Pauls boggpost om den. Men amerikanske medier har en så annerledes kultur enn norske, med mye strengere holdninger til omgang med kilder, at jeg synes det er mer interessant å se på de nye retningslinjene til Sveriges Radio.

Den gjelder visstnok bare medarbeiderenes private aktiviteter i sosiale medier, men Sofia Mirjamsdotter er så lite imponert over den at hun, på den veldig lesverdige mediebloggen Same Same But Different,  sier den like godt kunne vært skrevet i 1999. Her er et lite utdrag, les mer i bloggposten hennes:

Riktlinjer för SR-medarbetares publicering på webben: Att publicera
sig på webben oavsett om det handlar om bloggar, på Facebook eller andra
sociala nätverk innebär inget annat än att publicera sig offentligt i
tidningsartiklar, genom föredrag, debatter eller liknande. I förhållande
till Sveriges Radio måste medarbetarna iaktta de regler som gäller i
dessa sammanhang.

Hennes bloggekollega Jerry Silfwer oppsummerer reaksjonene i etterkant slik:

Sveriges Radio hamnade i blåsväder när Sofia Mirjamsdotter publicerade deras policy för sociala medier. Några som kommenterar är PR-konsulterna Brit Stakston och Anders Lundin som är mycket kritiska. Joakim Jardenberg och jag går lite mot strömmen, men i det stora hela är vi nog alla överens om att SR inte träffade rätt i tonalitet och innehåll.

Jeg vet jeg snakker mye om alt journalister har å gavne på å bruke det sosiale nettet bedre, underviser i det til og med, men det kan vise seg heller bortkastede anstrengelser om regjeringen vedtar Datalagringsdirektivet.

Vel, kanskje ikke helt bortkastet, det er aldri bortkastet å tilegne seg kunnskap om teknologi som er i stand til å skape så gjennomgripende endringer, men gravejournalister må kanskje lære seg å jobbe uten alskens teknologiske nyvinner hvis de vil beskytte kildene sine i et slikt scenario.

Datalagringsdirektivet (direktiv 2006/24/EF) pålegger tele- og nettselskap å lagre trafikkdata om borgernes elektroniske kommunikasjon (e-post, sms, telefon, internett) i inntil to år. Det kan få fatale følger både for undersøkende journalisters evne til å beskytte kildene sine og kildenes tiltro til at journalistene er i stand til å gi dem denne beskyttelsen.

Datalagringsdirektivet ble vedtatt av EU 15.mars 2006, men fremdeles har den norske regjeringen ikke offisielt tatt stilling til om direktivet skal gjøres til norsk lov eller ikke. Gjennom EØS-avtalen har Norge en reservasjonsrett, og Carl Christian har tatt initiativ til en bloggestafett for å kreve at regjeringen må si nei til direktivet. Les f.eks hans og NONA-styremedlem Vampus bloggposter for mer bakgrunn og hvem som tar del i stafetten.

Direktivet utfordrer selvsagt alle land som er medlem i enten EU eller EØS. The Guardians teknologiredaktør Charles Arthur skrev en tankevekkende sak om konsevensene for undersøkende journalistikk tidligere i vår hvor han intervjuet fremtredende engelske gravejournalister. Anerkjente David Leigh, en veteran i bransjen, oppfordrer blant annet sine kollegaer til å ta et par skritt tilbake i den teknogiske utviklingen og f.eks bruke brev fremfor e-post. Nå har flere pinlige «e-post-avsløringer» i den senere tid, datalagringsdirektiv eller ikke, vist at e-post er et lite egnet kommunikasjonsmiddel for de som som har noe å skjule, men Arthurs artikkel er morsom og tankevekkedende lesning som anbefales på det sterkeste om du ikke har lest den.

Magnus Blaker hadde en god gjennomgang av direktivets konsekvenser i Nettavisen i fjor som fortsatt står seg godt. Der sier blant annet Gisle Hannemyr at direktivet vil tvinge de i pressen som er opptatt av kildevern til å benytte de samme alternative teknologier for kommunikasjon som smarte kriminelle allerede har tatt i bruk. Heldigvis har Paul Myers, en av BBCs fremste eksperter på nettresearch, holdt foredrag for norske gravejournalister om hva man kan lære av kriminelle i så måte opptil flere ganger de siste par årene, noe jeg har skrevet mer om her.

Men når Arthur spekulerer om de mest egnede fremkomstmidlene for disse macho-journalistene – utøvere av en type journalistikk de fleste journaliststudenter får innpodet er en journalists høyeste kall i løpet av utdannelsen – er hest eller sykkel mot slutten av den tidligere nevnte artikkelen, må man begynne å lure hvor det skal ende. Kildevernet har ofte blitt utfordret, spesielt i årene etter 9/11, men med datalagringsdirektivet blir gravejournalister kastet et par hundre år tilbake i tid. Et annet moment her er selvsagt faren ved at noen skulle finne en måte å kartlegge og sammenkoble alle de eletroniske sporene vi etterlater oss på nett. For en annen vri på den siste problemstillingen, les også Cory Doctorows klassiske Sci-fi novelle Scroogled (om den ikke allerede er gammelt nytt for deg).

Er Twitter rett og slett et mye mer effektivt markedsføringsverkøy enn Facebook, eller er det bare slik i visse sammenhenger?

Flere nylige eksempler har fått meg til å stoppe opp i beundring over hvor fort og effektivt ting spres på Twitter, for ikke å snakke om hvordan mikrobloggingstjenesten også virker svært effektiv når det gjelder å mobilisere folk til faktisk å gjøre noe i det virkelige livet.

Men først to presiseringer: 1) «Markedsføring» på nett fungerer selvsagt bare på nettets premisser, uansett hvilket sosialt medie vi snakker om 2) Twitter og Facebook har selvsagt veldig forskjellig demografisk sammensetning og per i dag når sistnevnte veldig mye bredere enn førstnevnte.

Twitters evne til å mobilisere
Når det er sagt, her er et par eksempler:

Da jeg var på Twitterseminar i London sist måned snakket Suw Charman-Anderson om erfaringene med å bruke sosiale medier til Ada Lovelace-kampanjen. Kort fortalt satte hun seg som mål i januar å få 1000 personer om å blogge om en kvinne i teknologibransjen de beundret 24. mars i år (selv blogget jeg bla. om Dorte Toft).

Hun trodde hun ville slite med å nå det målet, men endte med nesten å doble det – primært takket være Twitter. Det var her ideen om Ada Lovelace Day spredde seg, i all hovedsak gjennom om at folk retvitret det hun skrev på @findingada (det var også slik jeg hørte om konseptet). Charman-Anderson fortalte at hun også ble nødt til å sette opp en Facebook-konto i forbindelse med prosjektet, men hun ble slått av hvor «innadvendt» det populære sosiale nettverket var i sammeligning med Twitter: mange ble medlemmer av Facebooksiden for prosjektet men det virket som om få gjorde noe aktivt utover det.

På en måte ble dette inntrykket også underbygget av mannen hennes, Kevin Anderson, som jeg også intervjuet etter seminaret for Journalisten. Som han forteller i intervjuet ble Twitter et uvurderlig verktøy da han gjorde en ambisiøs reportasjetur fra kyst til kyst i USA i forbindelse med presidentvalget. Men på Facebook fikk han mest beskjeder fra gamle venner om at han måtte ta vare på seg selv og ikke jobbe så mye.

Utrydningstruede drinker
Nå skal jeg villig vekk innrømme at dette innntrykket stemmer veldig godt overens med mine egne følser og tanker om Facebook vs. Twitter. Sistnevnte er uendelig mye mer nyttig for meg i jobbsammenheng, og Facebook-gruppene jeg blir medlem av har jeg stortsett et veldig passivt forhold til.

Den siste var vel Lupec London som er en forening til støtte for utrydningstruede cocktails. Jeg er ikke en gang veldig glad i cocktails, men syntes det var et kult konsept. Kanskje jeg stikker innom en av festene deres hvis jeg mot formodning er i London en gang og kjeder meg (som om det noen gang kommer til å skje).

Ølfestival med Twitter-suksess
Men det som virkelig fikk meg til å tenke over hvorvidt Twitter er mer nyttig for markedsføring enn Facebook var erfaringene arrangørene av Wandsworth Common Beer Festival gjorde seg med bruk av sosiale medier. Her har man også en begivenhet som ikke er utpreget elitedominert, eller? Denne nyttige presentasjonen fant jeg via Knut Alberts eminente ølblogg (anbefales for alle øl-entusiaster).

Hva er dine erfaringer med å bruke Twitter vs Facebook i markedsføringsøyemed? Stemmer inntrykkene her, gjelder det bare for visse formål – og i så fall hvilke?

Hernes’ polemikk i Morgebladet viser at norske medier har mye å lære av bloggere, og at drømmen om å ta betalt for innhold på nett fortsatt mangler forankring i virkeligheten.

Hvem skulle trodd at jeg, som i et tidligere liv har stått på barrikadene og kjempet mot uholdbare elementer i Reform 94, skulle ha noe positivt å si om Gudmund Hernes? Men nå når jeg har lest Morgenblad-kronikken som har vakt slik debatt denne uken, synes jeg faktisk Hernes leverer en god polemikk av noe som er et vedvarende og aktuelt problem: pressens tildels dårlige, tildels inkonsistente siteringsgspraksis.

Som mangeårig blogger er det å kreditere og lenke til kildene mine en selvsagt ting. Som journalist har jeg følt på begrensningene i tiden mange mediebedrifter trodde at å lenke var ensbetydende med å miste lesere – og tillagt organisasjonens lenkepolitikk stor betydning i en jobbsøkersituasjon.

Nå opplever jeg faktisk at norske nettmedier har blitt mye flinkere til å lenke til kildene sine det siste året: vi har sett utspill som dette om behovet for en felles nasjonal lenkepolitikk, og det er kanskje også grunn til å minne om vår søsterorganisasjon, DONA’s, utmerkede lenkemanifest.

Hernes tar riktignok utgangspunkt i papiraviser, men internett gir oss en mer gjennomsiktig medieverden hvor dårlig krediteringspraksis lett avsløres, også i papiraviser, og leserne i større grad forventer å kunne gå rett til kildene. Hvis jeg leser noe interessant vil jeg gjerne finne ut mer, og gjerne dele, ikke bare saken men også hvor de kan lese mer, med andre.

En del av probemet her er også medienes ønske om eksklusivitet, som ofte gir seg merkelige utslag, deriblant til tider underlige ideer om ikke å sitere konkurrenter. Ideer som for omverdenen gjerne fremstår som bisarre og uredelige – noe jeg har beskrevet nærmere her (på engelsk).

Men dårlig siteringspolitikk skaper ikke bare et troverdighetsproblem overfor leserne. På nett skyter man seg også litt i foten når man ikke lenker til kildene sine: man kutter seg selv av fra både samtalen og lenkeøkonomien.

Som blogger er jeg bortskjemt med samtaler i hypertekst. Hvis jeg vil informere noen om at jeg har skrevet om dem,  eller invitere dem til samtalen om det jeg drøfter, lenker jeg til bloggen eller nettsiden deres. Så lenge motparten er bevandret i dette nettspråket betyr det at jeg også kan stille konkrete eller generelle spøsmål og få svar – som f.eks her og her og her.

Når det gjelder lenkeøkonomi: de bloggende blant dere vet sikkert av erfaring at jo mer du lenker til andre, jo mer lenker de til deg – og her er det slett ikke sikkert at nettavisenes lenker gir mer trafikk enn bloggernes. Min erfaring, etter at min personlige blogg er blitt lenket opp både av prestisjemedier som The Washington Post og Financial Times, så vel som A-list bloggere som Jeff Jarvis og Dave Winer, er at de sistnevnte gir suverent mer trafikk enn nettaviser – og ofte mer verdifull trafikk i den forstand at det er mye mer sannsynlig at bloggeleserne legger igjen gode kommentarer og/eller blogger om det du har skrevet og tilføyer sine synspunkter.

Sistnevnte understøttes også av Journalisten.no’s erfaringer: saker som omhandler bloggere blir ofte de suverent mest debatterte sakene.

Hvorfor lenking er så viktig og riktig for nettaviser ble godt beskrevet her om dagen av Ryan Sholin, i en artikkel jeg må innrømme at jeg valgte å overse lenge fordi jeg trodde den bare brakte gammelt nytt.

Det var ikke tilfelle, Sholin bygger videre på eksisterende argumenter og gir fem grunner til hvorfor lenking er essensielt for nettaviser: 1) Fordi vi skylder leserne våre å gi dem all den informasjonen vi har tilgjengelig 2) Fordi å lenke til kilder viser at du er en borger av nettet, ikke bare et produkt nettet 3) Fordi det er den beste måten å koble oss direkte opp mot nettsamfunnet i byen vår 4) Fordi vi på ingen måte vet alt, men vi vet stortsett hvor vi skal finne ut det vi ikke vet 5) Fordi det gjør jobben din enklere (les hele posten for å få de fulle argumentene)

Og når vi først snakker om lenkeøkonomi, må jeg innrømme at Hernes’ kronikk også minte meg på medienes utfordringer på forretningssiden. Jeff Jarvis har en mye referert tese om at mediene må fokusere på det de gjør best og lenke til resten.

Her feiler flere norske, som utenlandske, medier ofte på begge sider av spekteret: de er verken flinke til å lenke til det de ikke er best på selv eller rendyrke det de faktisk er best på, men prøver forgjeves å strekke over alt – med det resultat at hovedinntrykket blir middelmådighet.

Og middelmådighet er et ganske dårlig grunnlag for å kreve betalt for innhold på nett, som plutselig er blitt slik en forførende ide igjen for en kriserammet mediebransje. Eller for å spinne videre på dette glimrende argumentet fra Chris Anderson: å ta betalt for resirkulerte nyheter, eller for eksklusive nyheter du vet vil bli resirkulert andre steder, er neppe noen god forretningsmodell (min formulering, les hele argumentasjonen her).

Les også:

Vi lever i et stadig mer gjennomsiktig samfunn, så vi kan kanskje bli enige først som sist at «We can’t go on together with suspicious minds»?

Du tror kanskje jeg siterer Elvis, men jeg tenker på Cluetrain Manifesto som siterte Elvis i tese 29 av 95 legendariske teser om hvordan internett forandrer verden. Cluetrain var den første boken jeg leste om nettkultur – og det er fremdeles boken jeg synes beskriver den best – så da jeg snublet over Steve Radicks «Twenty theses for Government 2.0, Cluetrain Style» omtrent samtidig som jeg leste Ingeborgs invitasjon til innspill om ny statlig kommunikasjonspolitikk tenkte jeg at dette må jeg bare blogge litt om.

Selv om Radick er litt mindre ambisiøs med sine tyve teser enn de fire Cluetrain forfatterne, som i en klar parallell til de 95 tesene Martin Luther slo opp på kirkedøren i Wittenberg i 1517 la ut sine 95 teser på nett i 1999, synes jeg han treffer veldig godt.

Tesene han stiller opp er absolutt et godt utgangspunkt for embedsverket, politikere eller andre som virkelige ønsker å forstå hvordan få mest mulig ut av sosiale medier – ikke bare betrakter det som en lettvint måte å bli oppfattet som trendy på.

Jeg skal villig innrømme at jeg ikke har fulgt nøye nok med på departementenes arbeid rundt sosiale medier, jeg satster på å plukke opp Delte Meninger når jeg er i Oslo til uka, men jeg tror paradoksalt nok at det er først nå, i 2009, at Norge får sin Cluetrain-oppvåkning.

Vi har lenge vært sinker når det gjelder sosiale medier her til lands. Riktignok har vi lenge hatt gode bloggere og en aktiv bloggesfære – og det hjalp selvsagt med Obamas profilerte bruk av sosiale medier i fjorårets USA-valgkamp – men jeg tror det er først med Twitter, og saker som WarnerFail, at landets opinionsledere begynner å skjønne at sosiale medier ikke kan overses lenger: at man er nødt til å engasjere seg i samtalen – at det er en samtale, og at det er andre regler her enn i tradisjonell markedsføring (og, ja, jeg tror Twitter synligjør at det er en samtale mye bedre enn Facebook).

Eller er det bare fordi jeg er journalist at jeg tenker sånn, at jeg tror at det er først nå, når journalister og redaktører har begynt å snakke med leserne sine på Twitter, at vi egentlig har gått ombord i the Cluetrain?

CluetrainBirdie
Illustrasjon: Hugh Macleod

For de som ikke har lest Cluetrain (anbefales) er hovedtesen lett oppsummert (i min oversettelse):

En mektig global samtale har begynt. Gjennom Internett oppdager og oppfinner folk måter å dele relevant kunnskap på med svimlende hastighet. Som et direkte resultat av dette blir markedene smartere, og smartere mye kjappere enn de fleste selskaper. Internett setter oss i stand til å snakke sammen uten mellomenn, umediert, på tvers av sosiale og geografiske avstander.

Tre av Cluetrains mange glimrende teser som fremstår som spesielt relevante i lys både av hvor lett det er å tabbe seg ut på nett (som i WarnerFail) og hvor fort nye konsepter oppstår (som Tvitre.no):

89. Vi har reell makt og vi vet det. Hvis du ikke helt ser lyset vil en annen aktør dukke opp som er mer oppmerksom, mer interessant og mer gøyal å leke med

94. For tradisjonelle bedrifter kan nettverksbaserte samtaler virke og høres forvirrende ut. Men vi organiserer oss raskere enn de gjør. Vi har bedre verktøy, flere nye ideer og ingen regler som holder oss tilbake.

95. Vi begynner å våkne opp og lenke til hverandre. Vi observerer. Men vi venter ikke…

Når vi først er inne på Cluetrain skal det også sies at det tok meg drøyt tre år fra jeg leste boka først til jeg begynte å blogge så smått senhøstes 2005. Dumt å la det gå slik tid, for forståelsen min av sosiale medier var ganske abstrakt før jeg begynte å bruke de aktivt selv. Eller for å sitere en annen delevis Cluetrain inspirert post jeg snublet over nylig: utviklingen på nett går nå så fort at det er bare å kaste seg inn i det eller bli forbigått.

Eller noe sånt, les posten selv her. For å dra en mer tabloid vinkel, kanskje vi bør konkludere med at statsansatte må begynne å leke mer i arbeidstida si?

NB: synes du det ble litt vel mye Cluetrain-misjonering her, ta for all del en titt på Gluetrain😉

18-åring skapte furore på twitter, fikk beklagelse fra verdens største plateselskap. Bruker redaktørene sosiale medier, vet de i det hele tatt hva det er? Journalisten streamer hele vårkonferansen til redaktøforeningen og har tatt ut debatten om sosiale medier her.

Se også Ingeborgs liveblog fra seansen her, Evens blogg post som satte det hele i gang, Virrvarrs blogg post, Thomas Moens engelske post som havnet på forsiden av Digg, Pål Joakims sak for Din Side og Pål Hivand om Sosiale Medier og Makt.

Det er det som har flimret forbi meg mens jeg har prøvd å konsentrere meg om andre prosjekter, men jeg er sikker på at vi kommer til å høre mye mer om denne saken…. Hurra for redaktørforningen (NORED) som snudde seg så raskt og fikk plass til en veltalende Even på programmet som beviste nok en gang at sosiale medier er noe de som bruker disse aktivt forklarer best, og som sådan kunne gi redaktørene mange gode leksjoner i sosiale medier…

For ordens skyld bør jeg vel si at jeg har hatt både NORED og Journalisten som kunder.

Henrik Alexandersson og Sofia Mirjamsdotter, aka Hax og Mymlan, var på Sveriges tilsvar til Skup, Grävande Journalisters Konferens, helgen som var og snakket om hvordan bruke bloggen i det journalistiske arbeidet.

Det forbauser meg til stadighet, som også Ingeborg nylig var inne på her, at ikke flere norske medier har fått øynene opp for hvor verdifull en blogg kan være som et journalistisk redskap. Det var blant annet derfor, for å illustrere noen som har hatt suksess med å bruke bloggen i journalistikkens tjeneste, at jeg sist uke skrev om den danske bloggeren og journalisten Dorte ToftAda Lovelace Day. I etterkant oppdaget jeg til min overraskelse, og glede, at jeg slett ikke var den eneste som hadde skrevet om Dorte den dagen. Hvis du ikke er kjent med denne saken har danske Journalisten en god artikkel, som også problematiserer bloggen som journalistisk verktøy, her.

Selv har jeg aldri prøvd meg på å bruke bloggen min til de helt store avsløringene, men jeg får mange gode tips via den og har unektelig et annet forhold til leserne mine som blogger enn som journalist. Fordi jeg har blogget om Mecom på engelsk siden våren 2006, og tidlig ble en mye sitert kilde på selskapet, får jeg bla. alltid tips når det skjer noe i viktig i et Mecom land (og av og til påpakning hvis jeg ikke har skrevet om det:-) ). Bloggen min har også vært et uvurderlig redskap for distribuerte samtaler, en rolle jeg antar mikrobloggingstjenesten Twitter til en viss grad vil kunne overta. Men nok om det, her er Hax og Mymlan – førstnevnte en profilert politisk blogger, som for ordens skyld også er en gammel bekjent av meg, og sistnevnte en profilert medieblogger som også skriver for den glimrende bloggen Same Same but Different– om bloggen som journalistisk verktøy (les også Hax om hva gamlemediene kan lære av bloggerne ):

Oppdatert 23:00: Se også Dave Winer: «How investigative research happens in the blogosphere»


Lest i det siste

Add to Technorati Favorites
april 2017
M T W T F S S
« Feb    
 12
3456789
10111213141516
17181920212223
24252627282930