NONA: nettverket for oss som jobber med nettmedier

Archive for the ‘Nettdebatt’ Category

Norsk PEN og Norsk Journalistlag inviterer til debattmøte om debatt på nett (!) på Litteraturhuset førstkommende mandag. Bør bli interessant, blant annet er NONA-styremedlem Vampus i panelet.

For dem som ikke har mulighet til å være til stede, tenker jeg å liveblogge. Så følg livebloggen her mandag fra klokka 17.00!
Lenke til livebloggen

Reklamer

Tidligere denne måneden skrev jeg et innlegg på min blogg der jeg gikk hardt ut og sa at «Sitatsjekk er for pingler«. 

Det ble skrevet etter en voksende frustrasjon over at stadig flere kilder krever sitatsjekk for selv den minste lille fillesak, og det kommer nok av at absolutt alle PR-folk gir sine kunder rådet om å alltid kreve sitatsjekk.

Jeg mener at det rådet er galt. Ikke bare for meg som journalist, men også for kildene.

For det første har ikke en kilde rett til å trekke sine sitater, de har bare rett til å få korrigere eventuelle feil. Det er en viktig rett, og det er dessverre behov for det litt oftere enn det burde være.

Mange kilder har fortalt meg at de har brent seg på slurvete og unøyaktige journalister, og at de derfor konsekvent krever sitatsjekk. Det kan jeg godt forstå, men jeg synes det er synd og også i stor grad unødvendig.

Journalister er avhengig av tillitt, og hvis det blir en vedtatt sannhet at vi konsekvent slurver og feilsiterer så har vi et stort problem. Noen vil sikkert påstå at vi allerede er der, men jeg håper det ikke er tilfelle. Hvis det er det, så mener jeg uansett at vi har løsningen: transparens.

I de fleste nettavisene må journalistene stå til rette for leserne gjennom den tilhørende debatten. Hvem som helst kan kommentere skrivefeil, faktafeil eller bare komme med sin mening. Selvsagt er det mange useriøse anonyme kverulanter der ute, men det må en journalist tåle. Vi er en yrkesgruppe som stiller folk til veggs og avkrever svar. Da kan vi ikke være hårsåre og overdrevent fintfølende hver gang noen gir oss litt pepper.

Dette bør kilder utnytte. Alt de trenger å gjøre hvis de er feilsitert, er å gå inn i debattforumet å skrive det. Jeg skal love dere at det blir huskestue i redaksjonen hvis en kilde går inn i debattforumet og skriver «Journalisten har feilsitert meg, og vil ikke rette feilen. Det jeg egentlig sa var…»

Så vil det selvsagt være tilfeller der en kilde prøver seg på dette trikset uten at det var reelt. Da blir det opp til journalisten å ta til motmæle. I et slikt tilfelle skal vedkommende ikke gå inn og krangle om saken, men nøysomt poengtere hva som ble sagt.

Mange journalister er dessverre redd for nettdebatt, og det er langt fra alle nettaviser som har åpnet for det. Jeg håper det forandrer seg, men jeg tror også  at Twingly kan være en god måte å løse problemet. Ved at artikkelen har en oversikt over hvem som lenker til artikkelen, vil det bli tydelig hvis kilden på sin blogg skriver «Jeg er  feilsitert».

Forøvrig er ikke verden sort/hvit. Det er fullt mulig å ta en muntlig gjennomgang av sitatene på  slutten av intervjuet. Kilden kan for eksempel spørre: «Ble det noe kontroversielt du har tenkt å sitere meg på?». En journalist som lyver på dette spørsmålet vil få det gøy i debattforumet etterpå…

Jeg lar fortsatt kilder få sitatsjekk hvis de krever det, men jeg tar meg alltid tid til å forklare litt rundt det og hvordan det fungerer. Som regel skjønner de det. Når jeg foreslår at jeg sender de en e-post med lenke til artikkelen så fort den publiseres, og gjør det klart at jeg umiddelbart vil rette eventuelle feil, så slår de fleste seg til ro med det.

Det utbredte kravet om sitatsjekk uansett er en uting. Spørsmålet mitt, er om det er flere enn meg som anser det som et eskalerende problem?

Bør alle alltid kreve sitatsjekk? Når bør man eventuelt la være å gjøre det?

Jeg har nettopp oppdaget svenske Michael Zackrisson og Veckans Affärers nettblogg. Mye fint her, og særlig denne bloggposten fra desember fanget oppmerksomheten min.

Også her hjemme i Norge går jo debatten rundt nettdebatten, hva den er og hva den kan bli. Vil leserne bare bidra med sjikanøse ytringer og rasistisk oppgulp, eller er det mulig å engasjere dem i noe mer meningsfylt?

Jeg vil selvsagt argumentere for det siste. Jeg tror bestemt at et av nettjournalistikkens store fortrinn er muligheten til å få vite hva leserne faktisk mener om det vi produserer. Det er en mulighet for journalisten til å få et langt større kildetilfang, til å «bygge» en trofast leser- og bidragsyterkrets og til å få gode innspill og tips. I tillegg kan vi faktisk fjerne illusjonen (dvs det som burde være en illusjon) om at journalister og redaktører bare sitter i sine redaksjonelle elfenbenstårn og ikke gidder forholde seg til hva resten av verden måtte mene om dem. Jeg er blant annet stor fan av utdannings-bloggen til Dallas Morning News, som har blitt et kjempenettverk for de to journalistene som driver den. Saker til print-utgaven blir det også.

Men det er ikke til å stikke under en stol at det er mye dritt i kommentarene til nyhetsartikler. Faktisk er det der dritten samler seg, ifølge denne riktignok neppe helt statistisk valide undersøkelsen til Ryan Sholin. Derimot er brukerkommentarene på blogger langt mer høflige, gjennomtenkte og etterrettelige. Det stemmer brukbart med mine erfaringer også. Kan det tenkes at vi oppfører oss høfligere hos gode bloggere fordi vi har et klart bilde av hvem de er – og at vi dessuten tror at de faktisk vil lese de kommentarene vi legger inn?

Jeg sitter på ingen måte på noen fasit her. Men det jeg egentlig vil fram til, er at jeg tror potensialet i brukernes bidrag er kjempestort. I alle fall viser en ganske fersk undersøkelse fra Netpop noe oppløftende for oss som tror på sosiale medier: Hele 76% av bredbånds-brukerne i USA er aktive bidragsytere til sosiale medier. brukergenerertMed andre ord: Brukerne vil ikke bare sitte på rumpa og bli underholdt, de vil kommunisere. Og sannsynligvis også med oss.

Jeg skal ikke gjengi hele rapporten, den ligger gratis til nedlasting ut januar. Dessuten oppsummerer svenske Mindpark de samme tallene for dem som heller leser svensk enn engelsk. Men jeg tror brukerens ønske om medvirkning allerede er – og i enda større grad kan bli – til stor glede for oss som driver med media.

Kanskje noen sitter på tilsvarende tall for Norge eller Skandinavia? Det er jeg i så fall kjempeinteressert i!

Opprinnelig publisert 27. juni 2008
Artikkelen jeg skrev om hvilke grep Origo brukte for å heve kvaliteten på nettdebatten, fikk Pål Hivand til sette seg ned å skrive to interessante bloggposter.

I den første, ”Si meg hvem du er”, sa han seg enig med Westvang, som jeg intervjuet om Origo. Den andre bruker han til å argumentere for at debatten om nettdebatten er an avsporing. Her er et utdrag fra sistnevnte:

Det finnes en rekke grep norske medier bør gjøre for å endre seg i tråd med den kulturelle og teknologiske utviklingen som nettet og de sosiale mediene representerer. Den emosjonelle norske debatten om nettdebatten er og blir en avsporing, og har primært som funksjon å dekke til medieorganisasjonenes uvilje mot endring.

Begge disse postene er verdt å stoppe innom om du er interessert i ”debatten om nettdebatten”. Et annet blogginnlegg som også gir mye å tygge på i denne sammenhengen, er Anders Brennas post om hvordan kildene (i dette tilfellet IT-selskaper) kan tjene på å delta aktivt med fullt navn i nettdebatten.

Opprinnelig publisert 24. juni 2008
Er den lange, seige strategien, med fullt navn, bedre enn den som gir masse kommentarer med en gang? Det mener i hvert fall Even Westvang.

Community management var ett av temaene det virkelig ble etterlyst mer perspektiver på og diskusjon rundt da vi dro sammen det aller første møtet for å få i gang et forum for journalister som jobber på nett i månedsskiftet april/mai.

Derfor var vi heldig som fikk Even Westvang fra nettfirmaet Bengler til å komme og snakke litt om hvordan Underskog, og spesielt Origo, har jobbet med dette 11. Juni. Her følger notatene mine fra det Even sa på møtet, eventuelle feil står utelukkende for min regning.

Even tok opp mange interessante tråder. Gitt interessen for dette temaet generelt, kommer vi helt sikkert til å komme tilbake til community management (jeg nekter å kalle det dialog-sjefing) når vi drar i gang mer regelmessige møter etter sommerferien. Jeg håper også at vi kanskje skal få webcastet disse møtene når vi får formalisert litt mer rundt de i løpet av sommeren, men nok om det – her er de lovte notatene:

Even åpnet med å si at han har savnet et forum for publisering på nett, ansvar og deltakelse. Han mente de teknologiske miljøene klumper seg sammen, men at det ikke eksisterer noe miljø for nettpubliserere. DET får vi jo håpe at vi kan tilby en motvekt for etter hvert….

Generelt mente Even at mye handlet om å skape et ytringsfellesskap av så høy kvalitet at folk faktisk har lyst til å delta under fullt navn. Vi har gått litt mer inn i akkurat det i denne artikkelen.

Litt om bakgrunnen til Origo
Rundt 2000 – 2001 begynte det å skje ting som vi lovet kom til å skje i 96: internett ble et massefenomen. I 2005, satte vi oss ned og lagde Underskog. Etter hvert begynte vi å se programvare som et retorisk redskap som handler i verden på en måte som er i samsvar med verdiene til de som lager programvaren. Napster er også retorisk redskap på den måten. Simen brukte to år på å skrive en veldig sint samfunnskritisk roman, men fant ut at Underskog ble et bedre retorisk redskap for å uttrykke de verdiene.

Aviser og sosiale medier
Etter hvert begynte mediene å ringe for og jobbe med oss. Det er veldig viktig for oss at folk eier ytringene sine selv, så vi stilte en del premisser og A-pressen godtok alle. Dermed tenkte vi at disse folkene kunne vi jobbe med. Origo lagde vi for å etablere et eget selskap for det samarbeidet. Vi har sett og tenkt mye på hvordan et publiseringsverktøy som skal fungere sammen med aviser burde fungere. Den store forskjellen mellom sosiale medier og aviser er at sosiale medier vet mye mer om deg. Det gjør disse sidene tunge å lage fordi du lager personlige medieflater helt formet rundt den enkelte brukerens aktivitet.

Hva bør siden vite om deg? Hvem kjenner du, hvilke grupper/interesser deler du = interesseakser.

Alt i Origo kan ha en posisjon på et kart, såkalte soner.

Lofotposten har vært veldig flinke til å skrive saker når folk gjør noe bra på Origo. Det har vært viktig for oss å bygge ned skillet mellom de som skriver og de som leser.

Aksene: bare deg selv, venner, syntes på internett, offentlig.

Vi har 30 – 40,000 registrerte på Origo. Opptil 400 som melder seg inn hver dag på en god dag. Prøver å lage infrastruktur for at alle kan opprette sine egne samfunn eller interesseområder. Synes det har blitt mer likt Ning enn hva vi hadde ventet, men mye tøffere enn Ning.

Lang vei inn: må henge der ganske lenge for å skjønne hva verktøyet kan gi per i dag. Jobber mye med å forklare Origos struktur. Denne henger nøye sammen med samfunnsoppdraget til lokalavisa. Etter hvert som alle har verktøy til å publisere selv på nett, bør ikke lokalavisene forvalte dette materialet bedre?

Vellykkede ytringsfellesskap
Følging: å kunne følge med på det som er nytt er veldig viktig, men spesielt for de som er vant til nettforum. Det er mye mer interessant å vite om noen du snakker med har sagt noe nytt enn noen ett eller annet sted har sagt noe nytt. Helst vil vi at folk skal snakke sammen. Da hjelper det å lage tekniske løsninger som gjør det synlig at folk snakker sammen. ved f. eks. å skille ut samtaletråder, ikke bare kommentarer under en post. Gode kommentarfelt må handle om at man må velge å ekskludere noen også.

Ideen om å la et miljø av mennesker få lov til å bestemme om ytringer er verdifulle eller ikke. Alle som nettforum som fungerer bra som ytringsfelleskap har en historie som ligner Slashdots.

Ifølge Clay Shirky består alle slike ytringsfelleskap av tre komponenter:

– et løfte (promise)

– verktøy (tool)

– og en avtale (a bargain)


Lest i det siste

Add to Technorati Favorites
juli 2019
M T O T F L S
« feb    
1234567
891011121314
15161718192021
22232425262728
293031  
Reklamer