NONA: nettverket for oss som jobber med nettmedier

Archive for the ‘Nettforumsmøter’ Category

Årets første møte ble et lærerikt innblikk i nettjournalistens arbeidsdag – når de beveger seg bort fra skrivebordet (men datamaskinen tar de med!) Nedenfor følger et lite referat.

Vi inviterte tre journalister med erfaringer fra å dekke store begivenheter alene, på direkten – det være seg fra krigssoner eller internasjonale teknologikonferanser – bare utstyrt med bærbar PC, mobiltelefon og kamera.

• Andreas Lunde (ABC Nyheter)
• Stian Eisenträger (VG Nett) http://www.vg.no/profil/?u=958
• Marius Arnesen (NRKbeta) http://www.happygolucky.no/

Marius Arnesen, NRKbeta

I sekken: Hvis han har macen sin, nett, sin Canon 5D og en iPhone, er han veldig fornøyd.

Har vært på Consumer Electronics Show tre-fire år på rad.

– Det føles jo nesten som man konkurrerer med Engadget og Gizmodo, selv om det er umulig for oss å konkurrere med dem, men siden man er sendt med lisensbetalernes penger så vil man gjerne at det skal bli bra!

Marius mener at det vanskeligste er å filtrere og velge ut hva man skal følge med på i så store arrangementer.

Verktøy

Han tar med seg video og bilder med kameraet sitt, i tillegg til at han har et stativ og en mikrofon. Så klipper han det i FinalCut, og redigerer bildene i LightRoom. I NRKbeta er det lett å jobbe raskt, mener Marius, siden de kan bruke WordPress, og slipper å bruke VPN og lignende.

I tillegg har han med seg iPhonen underveis for å gjøre små notater og følge med på Twitter, Facebook og blogger underveis på hva som skjer.

Arbeidsflyt

Noe av stoffet brukes ikke bare hos NRK Beta, men også som TV-reportasje. Han konverterer videoene, redigerer dem i FinalCut og laster videoen rett opp til YouTube. Han prøver å sørge for å bruke tekst, video og bilder der hver av de tre fungerer best. Han mener det er viktig å følge med på kommentarene.

Andreas Lunde, ABC Nyheter

I sekken: Han vil reise med en mac og en Canon 7D, og kanskje en skuddsikker vest.

Fra Andreas Lundes Gaza-tur. Lisens: CC-NC-BY

Han er på papiret videojournalist, men anser seg for å være en teknisk anlagt altmuligmann. Han startet på lokal-TV med et stort kamera på ryggen, og har drømt om at kamaraene skal bli mindre og at Canon 5D og 7D er et langt stykke på veien for å kunne reise lett.

Fordeler og ulemper med små kamera

I Gaza var det for eksempel lett å gli gjennom når man har lite utstyr og ikke en stor sekk å drasse på. Han hadde med et kamera på størrelse med en brødrister. Når man snakker med vanlige folk, så blir de litt reserverte. Men det han oppdaget var at da han begynte å bruke Canon 7D, så snakker folk så mye lettere til kameraet. Myndighetspersoner derimot, tar deg ikke på alvor på samme måten med et lite kamera i forhold til et stort.

Ulempen er at det kan gå utover den tekniske kvaliteten. Lydmessig blir det dårligere om man ikke har en egen mikrofon. Man må gjøre et valg. Er det innholdet eller kvaliteten som er viktigst? Andreas jobber til vanlig med nett-TV, og da er bildet så lite at han mener det overhodet ikke er noe problem.

Hvordan sende hjem?

I Gaza hadde de mobilnett oppe og gikk hele tiden. Han komprimerte filene og sendte over mobilnettet, og hadde ingen særlige problemer med det. Men Andreas innrømmer at regningen fort blir veldig stor. Men det gikk i hvert fall raskere å sende på mobilnettet enn med satelitttelefon. For sistnevnte er ISDN-hastighet.

Hva med Twitter?

Andreas tvitret veldig mye fra Gaza. Han fikk et kick av det, og ville gjort det litt annerledes i dag. Han fikk veldig mye respons, og trafikken for ABCNyheter gikk også opp, og det ga en veldig levende dekning. Men det tok mye tid, og sto ofte i veien. Og andre steder ville han tenkt over sikkerhetsaspektet ved å til enhver tid opplyse om hvor man er, for eksempel med tanke på

Det er lurt å være nerd

Andreas mener at om man for eksempel plutselig har dårlig dekning, er det lurt å vite for eksempel hvordan man kan komprimere bilder.

Stian Eisenträger, VG Nett

I sekken: Explorer satelitt-telefonen, to laptoper, skjøteledninger og kamera. Men pakk lett!

Har vært flere ganger i Kongo, og fremhver viktigheten av å ha et lag hjemme i Oslo som følger med på nyhetsbildet og innspill som kommer. Når man er ute i bushen har man jo lite oversikt over hva som skjer rundt deg!

Samarbeid og lytt til de lokale

Stian mener at så fremt man ikke er konkurrenter, så er det ingen grunn til ikke å samarbeide. Han trekker frem samarbeid med Reuters og Aftonbladet, for eksempel i Fritzl-saken.

I likhet med Andreas har han også hatt god nytte av små kameraer. I Kongo har det inntil kort tid siden vært krig, og folk er dermed fortsatt svært skeptiske. Derfor har de også lyttet mye til hva de lokale sier, blant annet ikke intervjuet folk etter mørkets frembrudd.

Om å sende live

Stian mener i likhet med Marius at det er svært viktig å tenke på hva det du rapportererom egner seg. Stian mener det viktigste når man skal sende live er masse gaffateip. Man teiper fast adapter, man teiper fast ledningen og man teiper fast til de elektriske nettet. Når de senddte live var de avhengig av en del utstyr, blant annet satelittsender. Disse er dyre, men de gjør jobben.

Nettet er ganske ustabilt, men mobilnettet er godt nok til at man for eksempel kan tvitre hjem.

Spørsmål fra salen

Hva slags rolle spiller det hvem som venter hjemme?

Marius Arnesen mener at det er veldig fleksibelt at de har en liten organisasjon, man kan sende en SMS, så blir det stort sett fiksa.

Hvordan brukes Twitter? Koordinerer man det med redaksjonen?

Andreas tvitret fra Gaza på eget initiativ, og fikk veldig god respons på det. Og det var ut på dette at Andreas fikk ideen om at det kunne legges ut på ABC Nyheter som en egen sak, og det fikk han også veldig god respons på.
Stian forteller at de også har brukt det mye.
Marius mener at Twitter ofte tar mer tid å tvitre enn man tror, særlig når man får masse svar, og at det gjerne er noe av det han prioriterer lavest.

Hva er det optimale teamet for å dekke en sak?

Stian forteller at første gang han dro til Kongo var det et utrolig bra team, og det hadde sine fordeler å være en egen fotograf, en journalist, en kommentator, en sjåfør og fikser. Det kommer an på situasjonen, mener han. Det var fint at man kunne skille lag, og at konkurrentene ikke til enhver tid visste hvor man hadde dem. Men på Fritzl-saken så dro han ned alene og gjorde alt selv.
Marius mener at det er fort gjort at én person må gjøre alt, når man er et lite team, og man ender opp med å droppe noe. På den annen side, så blir det ikke noen misforståelser med en person!
Andreas mener det blir lett å få gjort mye om man har en teknisk interesse og bakgrunnskunnskapen.

Men er det ikke blitt et veldig stort tidspress? Arbeidsdagen er jo aldri over?

Stian mener man blir vant til det, og man blir fokusert når det står på som verst. Det har sine fordeler og ulemper. Andreas i stemmer, og sier at man venner seg til det – men man vet jo at man er på jobb. Marius sier at det er kjedeligere å være i Las Vegas enn man skulle tro – man blir lei av å spise den samme burgeren. Det er slitsomt, men gøy, er det som går igjen.

Blir det A- og B-journalister når flere plattformer jobber på samme sak?

Stian mener at samarbeidet mellom VG Nett og VG på papir har blitt mye bedre de siste årene. Det er viktig å ha en åpen diskusjon og tillit mellom nettjournalisten og papirjournalisten når det gjelderat den informasjonen som utveksles ikke blir sendt rett ut på nett.

Andreas blir nesten litt misunnelig på Stian, som har frihet til å velge hvilken kanal noe skal ut på. Er det nett, papir, video, eller bilder?

Hvordan blir det med kildekritikk på sosiale medier?

Stian mener det som først og fremst kommer på Twitter har vært meningsytringer og spørsmål, og på de sakene han har jobbet med så har det vært veldig langt mellom gullkornene. De som har gode tips sender gjerne en mail til deg, mener Stian. Det fungerer også mye bedre etter at VG Nett har fått egne profilsider for journalister, og at dette er mer tillitsvekkende enn da det bare var e-post-adresser.

Stian påpeker jo at saker som Kongo og Fritzl-saken så er det jo også lite relevant at journalisten skal få inn informasjon fra noen på Twitter, det egner seg bedre når det man dekker er noe som flere har informasjon om.

Hvordan klarer dere å både komprimere og sende store videofiler? Hva er den beste løsningen?

Andreas tenker bare, at hvis det tar to timer å sende, så må man bare gå ned i kvaliteten, og sende på nytt. Han mener det ikke finnes noe fasitsvar.

Stian tipser om YouSendIt.com, som fungerte utmerket fra Kongo. Da prøver den bare å sende igjen og igjen om forbindelsen er dårlig.

Marius sier at man jo også kan bruke FTP og resume. Det første han gjør er å klippe, men da må man ha seks artikler sånn halvferdig, og jobbe litt om hverandre så opplastingen kan ligge i bakgrunnen.

Oppdatert 17/2-2010: Se video fra møtet her.

Reklamer
Fra Andreas Lundes dekning av Gaza for ABC Nyheter

Fra Andreas Lundes dekning av Gaza for ABC Nyheter

Med alle verktøy som er tilgjengelige i dag, er det egentlig noen grunn til at nettjournalister skal være bundet til skrivebordene sine?

Vi sparker i gang NONA-året 2010 med å invitere tre journalister med erfaringer fra å dekke store begivenheter alene, på direkten – det være seg fra krigssoner eller internasjonale teknologikonferanser – bare utstyrt med bærbar PC, mobiltelefon og kamera.

Hva fungerer? Hva fungerer ikke? Hvilke (gratis) verktøy er tilgjengelige? Hva er de beste verktøyene?

Disse tre deler sine erfaringer fra blant annet Gaza, Las Vegas og Kongo. Som vanlig i NONA-sammenheng starter vi med korte innledninger fra innlederne, før vi åpner for spørsmål og diskusjon.

  • Sted: NRK på Marienlyst (Glassgården, møterom Embla)
  • Tid: onsdag 10. februar 18:00 (den formelle delen varer maks to timer, men, som vanlig, vil det  være anledning for de som eventuelt ønsker det å fortsette diskusjonen videre på et utested).

Gikk du glipp av noen av møtene våre i året som gikk? Her finner du møteoversikt og referater – faktisk helt tilbake til den spede starten våren 2008.

I 2009 fikk vi blant annet høre om HelpMeInvestigate.com, et pioneerprosjekt innen leserdrevet gravejournalistikk, før det ble lansert. Etter mye frustrasjon over de evindelige debattene om hvorvidt nettaviser i  det hele tatt burde ha kommentarfelt og mulighet for nettdebatt tok vi debatten om hvordan heve kvaliteten på nettdebatten. Aftenposten stilte med lokaler.

Senhøstes, i et år hvor debatten om journalister og sosiale medier, primært Twitter, gikk høyt og lavt, tok vi debatten om hvorvidt vi trenger regler for journalisters bruk av sosiale medier. VG stilte med lokaler. Den debatten viste seg å være så aktuell, også internasjonalt, at da jeg skrev om den for Journalism.co.uk ble saken retvitret og re-blogget av mediefolk i fjern og nær, deriblant av leserredaktøren i New York Times.   Vi hadde også spennende debatter om innovasjon i nedgangstider og politikernes bruk av sosiale medier i stortingsvalget, og fikk besøk av innledere fra Norge, England og USA (sjekk møtekalenderen vår for en fullstendig oversikt).

Så er det store spørsmålet: Hva med 2010? Vi har et og annet spennende navn på agendaen allerede, resultatene av en tidlig brainstormingsrunde finner du her, men tar gjerne i mot noen siste innspill på hvilke temaer vi bør ta opp og hvem vi bør invitere (med forbehold om at vi har et begrenset budsjett). Vi gjør også gjerne noe sammen med et mediehus, andre organisasjoner eller lignende der det er naturlig: kommentarfeltet er åpnet, evnt når du oss også på netthoder alfakrøll gmail punktum com

Onsdag denne uken inviterte vi til debattmøte i VG-auditoriet og spurte: Trenger vi regler for journalisters bruk av sosiale medier? Her følger video og notater fra debatten for de som ikke fikk den med dere (se også lenker til bloggposter om debatten i forrige post)

Bakgrunn: Aftenposten er i ferd med å utarbeide regler for journalisters bruk av sosiale medier og det ryktes at både Dagbladet og NRK tenker i samme baner. Internasjonalt varierer innfallsvinklene fra Bloomberg som forbyr journalistene sine å skrive personlige blogger, og Washington Post som vil mikrostyre sine journalisters bruk av sosiale medier, til fullstendig laissez-faire i andre mediehus.

Jeg håper at vi får på plass en mer permanent løsning for å filme møtene våre til neste år, i mellomtiden var en av de som ofte er på møtene våre så snill å stille opp og filme dette på sparket. Det er litt dårlig lyd på deler av opptaket, spesielt på spørsmål fra salen, så jeg har også skrevet inn mine notater under videosekvensene (det er fire av disse, du finner alle videosekvensene her).

[blip.tv ?posts_id=2895973&dest=-1]

[blip.tv ?posts_id=2895958&dest=-1]

[blip.tv ?posts_id=2895999&dest=-1]

[blip.tv ?posts_id=2895969&dest=-1]

Notater (Merk: disse er bare lettere redigert for klarhet og sammenheng og mest å regne som et transkript av det jeg bet meg merke i):

– I Aftenposten er vi grunnleggende positive til at journalistene deltar i sosiale medier, men dette må skje med faglig integritet, sa John Sandvand, digital strateg i Aftenposten. Han har oppsummert innlegget sitt på engelsk her.

– Akkurat nå er dette med å bruke sosiale medier i NRK, litt en frisone og det er overlatt til de forskjellige redaksjonene å bestemme hvordan de vil bruke dem… Det er veldig typisk at de som ikke bruker sosiale medier eller er nybegynner er veldig problematiserende og vil ha regler, mens de som har brukt dette mye gjerne er i den andre enden av skalaen, sa NRK rådgiver og NONA-styremedlem Nina Nordbø. Du finner bloggen hennes her

Hjemmealenefesten er over

– Det er kanskje mediebransjens minste problem at vi mangler regler for sosiale medier. Samtidig er et av våre største problemer er at vi er en del av en tradisjon for enveiskommunikasjon som gjør at vi er dårlig rustet til å ta denne arenaen i bruk, sa sjefsredaktør i VG Nett og NONA-styremedlem Espen Egil Hansen.

Han mente det var viktig at vi lærer oss å ta i bruk denne arenaen, og gjør feilene våre nå mens det ennå er lov. Hansen presiserte også at når det gjelder etikk har VG Nett strenge regler for hva de kan gjøre og ikke, og han kunne ikke skjønne at de trenger flere regler enn disse.

Jan Omdahl, teknologi- og internettkommentator i Dagbladet, ga uttrykk for at han syntes Dagbladets journalister var veldig tidlig ute og prøvd seg frem på sosiale medier.

– Men nå kommer medielederne og skal ha regler. Det er som om hjemme alene festen er over: nå kommer foreldrene og nå skal det bli regler, sa han.

Fra enveis- til flerveiskommunikasjon ikke uproblematisk

Omdahl mente allikevel at det er riktig å se at det er en del problemstilinger som er litt nye med sosiale medier.

– Selv om jeg som bruker synes at vi bare kan fortsette som vi gjør ser jeg jo at vi kan tjene på en bevisstgjøring her. Skal jeg svare når jeg får Twitter-hendvendelser om at vi har brukt fem forskjelllige vinklinger på den sex-podcasten til NRK? Skal jeg gå tjenesteveien eller skal jeg svare på det der og da? Er det riktig at jeg skal mene noe om den famøse Kongoforsiden vår på Twitter eller ikke?

Hanne Kirkenes, vaktsjef og journalist i ABC Nyheter sa det ikke er redaktørene som har kommet og skulle lage regler, men journalistene som har etterspurt det.

– Jeg erfarer at journalistene våre er veldig delt: de som tar dette veldig naturlig og de som synes at journalister ikke skal være på sosiale medier i det hele tatt. Men vi har valgt å prøve oss frem, vi har hatt og har debatter om dette internt og har et par retningslinjer [for bruk av sosiale medier].

Reduserer Twitter meningsmangfoldet?

Henrik Steen trakk frem Bjørgulv Braanens kommentar i Klassekampen nylig, som Steen for øvrig har skrevet en god bloggpost om (riktignok på Facebook). Nå fikk ikke jeg helt med meg ordlyden i hva Steen sa, men han trakk frem noe av det sammen som han sa på Facebook, sånn ca:

”Braanen uttrykker skepsis til at den daglige «samtalen» mellom forskjellige mediefolk på sosiale nettverk kan bidra til en kollegialisering av kommentatorsjiktet i mediene og en konform «feltplassering» hos den enkelte politiske… Nå lever Braanen i en verden (eller nasjon?) der det fremdeles gjelder publisering kun én gang i døgnet. Men sosiale medier har kommet for å bli, i hvert fall på noenlunde samme måte som i sin tid telegrafen, telefon, teleks, telegraf, radio og fjernsyn.”

Det ble kommentert en del rundt dette, og VG-sjef Hansen sa at det er klart en tendens til at man på Twitter om helst følger folk med samme faglige bakgrunn – men det er jo slik journalister alltid har vært, før hadde vi Tostrup hvor vi møttes for å snakke sammen.

E24s kommentator Elin Ørjasæter sa seg enig med Hansen i at meningsutveksling og dannelse på Twitter er utrolig morsomt, men presiserte at til forskjell fra f. eks Tostrup skjer dette i full åpenhet og er en fullstendig åpen prosess. Hun mente man kunne velge å være bevisst på hvem man valgte å snakke med på Twitter.

– De jeg har brukt mest tid på Twitter er nok uføretrygdede personer, sa hun og la til at det er veldig givende og viktig og å være bevisst på dette.

Løse kanoner på dekk

– Jeg mener vi er journalister hele døgnet. Når det gjelder reglene vi har i VG går de på hvordan du blir oppfattet, ikke nødvendigvis på hva du gjør, og så er det jo mye enklere for Elin som tross alt er en kommentator og ikke nyhetsjournalist, sa Hansen.

Fra salen: – Som NRK-journalist kan jeg ikke være medlem av Bellona og skrive om miljøer, det går på min troverdighet og jeg er journalist hele døgnet.

Jan Omdahl sa han ikke trodde det var noen mediestrategiske grunner til at man får disse reglene. Det er heller fordi i slike organisasjoner liker man ikke løse kanoner på dekk, noe som ofte assosieres med sosiale medier.

– Det er mange som er redde, som kommer som fagpersoner til et miljø hvor det er amatørene som er eksperter. Det handler om kontroll; de føler seg uvel i et slikt miljø, sa Nordbø.

Ny journalistrolle

Hansen mente det vokser frem en ny journalistrolle.

– Vi har hatt er klart skille mellom rapporterende og kommenterende. Nå kommer bloggerne i midten, og det er nytt innenfor norsk tradisjon. Jan Omdahl kunne f. eks gå ut i dag og være journalist som skrev om teknologi og ha et klart ståsted til datalagringsdirektivet og fortsatt ha troverdighet som journalist. Jeg tror at journalistene mer og mer blir merkevarer og det er noen som blir mer kjent enn andre, sa han.

Sandvand sa også han trodde vi kommer til å se mer og mer at enkeltjournalister bygger seg opp en merkevare og et stort nettverk av lesere: sosial kapital rett og slett.

Ida Aalen påpekte at bloggere lett kommer i konflikt med journalistenes objektivitetsideal. Som eksempel brukte hun hvordan både hun og Even Sandvold ble trukket inn som vikarer i VG Nett i sommer og som blogger hadde f. eks Sandvold veldig klare synspunkter på fildeling og musikkbransjen men skrev allikevel om teknologi.

– Jeg ansatte Ida og Even fordi de er flinke og fordi jeg ønsker å utfordre redaksjonen min. Jeg tror at hvis du skal mene noe som journalist så skal det være åpent og tydeliggjort for leserne. Jeg tror vi kan gå mye lengre i å være personlig på profilene til VG-journalister, og vi vil få flere faktorer fra sosiale medier etter hvert, sa Hansen.

NONA-møte 18/11: Vi inviterer til debatt om hvorvidt vi trenger regler for journalisters opptreden i sosiale medier kl 17:00 i VG auditoriet (VG bygningen i Akersgata).

Debattmøtet har også egen Facebook-event.

Debatten om hvorvidt vi trenger regler for journalisters bruk av sosiale medier går høyt og lavt om dagen. Flere mediehus har eller er i ferd med å lage regler og retningslinjer for dette, noe vi vil få høre mer om under debatten.

Vi har invitert et knippe folk fra forskjellige mediehus og forskjellige redaksjonelle roller for å innlede til debatt om dette.

Til panelet har vi fått med oss Jan Omdahl, internett- og teknologikommentator i  Dagbladet, Espen Egil Hansen, sjefsredaktør VG Nett, John Einar Sandvand, digital strateg Aftenposten, Nina Nordbø, sosiale medier rådgiver i NRK og Hanne L Kirkenes, vaktsjef i ABC Nyheter. Debattleder er Nettbys Rune Røsten.

Vi har ikke tenkt å bruke så veldig mye mer enn to timer til den formelle delen av debatten, men den går videre på Stopp Pressen etterpå for de som er interesserte i det.

– Truer det journalisters objektivitet om de engasjerer seg i kommentarfeltet på egne artikler?

Redaktørene i den amerikanske regionalavisa Sacramento Bee liker slett ikke journalister som svarer leserne sine i kommentarfelte, avslørte en undersøkelse av Nick Diakopoulos denne sommeren.

Svekker objektivitet
Diakopoulos er professor med særskilt interesse for datastøttet journalistikk. Da han nylig fikk i oppdrag å se nærmere på kommentarsystemet til Sacramento Bee, en regionalavis i California, avslørte intervjuer med den redaksjonelle ledelsen en sterk uvilje mot at journalister skulle svare på spørsmål fra leserne i kommentarfeltet.

Avisen hadde en policy på at leserne ikke fikk lov til å engasjere seg med lokalsamfunnet. Grunnen de oppga var at dette kunne svekke journalistenes objektivitet, fortalte Nick da han holdt foredrag på NONAs første møte i Bergen sist onsdag.

Dårlig debattklima
Han hadde fått i oppgave å evaluere avisens kommentarsystem på nett fordi de, som så mange andre nettaviser slet med et dårlig debattklima med mange personangrep. Oppdraget, som ikke er sluttført, var å se på måter avisen kunne heve kvaliteten på nettdebatten (et tema vi drøftet inngående i forhold til norske nettaviser på debattmøtet vårt i april).

For undersøkelsen har han gjennomført en undersøkelse med 390 respondenter, intervjuet 19 reportere, redaktører og moderatorer og sett på 52,417 kommentarer. I redaksjonen som sådan var det en utbredt oppfatning at det var muligheten til å kommentere anonymt som skapte det dårlige debattklimaet.

Diakpoulos, som har bakgrunnen sin i IT og ikke journalistikk, nevnte flere forskjellige tekniske virkemidler han så på å ta i bruk for å bedre diskusjonsklimaet f. eks modererings eller overvåkningsverktøy basert på automatisk klassifisering for filtrering/sortering, evaluere kommentarer ut fra objektivitet vs subjektivitet, relevans til artikkelen som ble kommentert, hvor høflig språket er, måter å flagge de som gjentatt misbruker systemet, la redaktørene overvåke hvordan reporterne svarte i kommentarer.

Han jobber for tiden med å utvikle et API og/eller kommentarsystem med åpen kildekode for å integrere disse ideene.

Datastøttet journalistikk

Diakopoulos trakk også frem forskjellige måter vi kan bruke tekniske løsninger til å systematisere, skape mening, se sammenhenger eller kvalitetssikre journalistikken, og ikke minst hvordan datastøttet journalistikk byr på nye presentasjonsformer.

For eksempler kan man bruke IT-løsninger til å avsløre bildemanipulasjon. Når en ekstern bidragsyter, som en frilans- eller borgerjournalist sender inn et bilde, hvordan kan vi sikre oss at det ikke har blitt manipulert?

Vi kan blant annet se på piksel nivået og andre ting for å prøve å stadfeste om bildet har blitt manipulert, forslo han. Utover bildeanalyse, nevnte han også tings om presentasjonsformer, aggregering, summering, kommentarsystemløsninger og kunstig intelligens (AI)

– Vi har gått fra en push kultur til en mer egalitær web 2.0 verden, hvor vi må se på hva vi kan lære av lesernes reaksjoner. Hvordan kan teknologien aggregere, summere og skape mening i alle leserreaksjonene? spurte han.

Som en måte å forbedre leseropplevelsen når man kommenterer på nett forslo han f. eks uformelle videokommentarer til en sak eller debatt som kan samles med Twitter hashtags.

Valgmålinger på Twitter
Diakopoulos trakk også frem et annet prosjekt han nylig hadde jobbet med. Under fjorårets presidentvalgkamp i USA var han med å lage systemer for å aggregere Twitterreaksjoner under en debatt mellom presidentkandidatene. Dette gikk ut på å skrape masse data fra Twitter, og Twittermeldinger tagget #debate08 og #tweetdebate.

De samlet omtrent 3280 tweets og rangerte de etter negative, positive, blandet eller annet. For prosjektet brukte de en tjeneste som heter Mechanical Turk og rangeringsfiltere for å forbedre ting som hastighet, unøyaktighet, kontroll, og kontrollere for skjevhet.

Det en slik ”Twittermeningsmåling” kan gi er et bilde av kandidatenes styrker og svakheter og kontroversielle temaer i debatten, foreslo han og viste oss en kurve hvor positive inntrykk av den ene kandidaten toppet seg når han snakket om et tema han kunne godt, og tilsvarende falt maksimalt når en snakket om et tema hvor han var svak. Tilsvarende kurver mente han å kunne påvise når kandidatene snakket om kontroversielle emner.

Denne målingen hadde dog klare begrensninger, deriblant: forsinkelse (mellom når noe blir sagt og når det blir tvitret), støy, irregulariteter ved utvalget (ikke alle bruker Twitter)

For ordens skyld: Dette er basert på de notatene jeg gjorde meg fra Nicks foredrag på NONAs aller første møte i Bergen 21/10, hvor Nick kunne glede oss med et foredrag fordi han da var i ferd med å avslutte et kort opphold ved Institutt for informasjons- og medievitenskap der som gjesteforeleser.

Nick er også veldig opptatt av mulighetene til å drive journalistikk på bakgrunn av offentlig data, og for spørsmål om det eller spørsmål om de temaene jeg har beskrevet her kan han kontaktes på Nickolas punktum diakopoulos alfakrøll gmail punktum com. Han er @hoenikker på Twitter.

De økende mengdene offentlig data som blir gjort tilgjengelige gir stor muligheter for både økt brukerinvolvering og nye måter å drive journalistikk på, skriver Nicholas Diakopoulos i en artikkel for nettmagasinet Vox Publica

Skattelistejournalistikk

Det er vel en viss fare for at den mest kjente formen for «datastøttet» journalistikk i Norge er skattelistejournlistikken. Hvert år rundt denne tiden på året gjør nettavisene mer eller mindre kreativ journalisttikk rundt skattelistene når de slippes,  men det innebærer heldigvis så mye mer. F. eks kan vi lese mye interessant om samfunnsutviklingen ut av levekårsdata, ut av å sammenstille skattedata med levekårsdata.

Ikke all offentlig data er fritt tilgjengelig i Norge selvsagt, en del former for data koster dyrt og er bare tilgjengelig i formater det er kronglete å lage journalistikk på, men mulighetene er der. NRK Brennpunkts Maktdatabase er et annet kjent norsk eksempel på datastøttet journalistikk.

Systematisk Twitterjournalistikk

På onsdag kan du møte Nick på NONA-møte i Bergen hvor han skal snakke litt om de prosjektene han har jobbet med, som ikke bare involverer offentlig data men også prosjekter basert på ting som data man kan hente ut og systematisere til spennende sammenstillinger fra Twitter.

Vi skal møtes etter jobb onsdag førstkommende, 21 oktober, 17:00 på Institutt for informasjons- og medievitenskap i Bergen, Fosswinckelsgate 6, i 5. etasje (instituttet er dessvere låst på denne tiden, så det vil være folk tilstede klokken fem som åpner opp, hvis du mot formodning er sen ring tlf nr på døra).

Møtet er åpnet for alle interesserte, men si gjerne fra via Twitter @netthoder eller på mail til netthoder alfrakrøll gmail dot com hvis du kommer. Vel Møtt!


Lest i det siste

Add to Technorati Favorites
desember 2017
M T O T F L S
« feb    
 123
45678910
11121314151617
18192021222324
25262728293031