NONA: nettverket for oss som jobber med nettmedier

Archive for the ‘Nettforumsmøter’ Category

Siden årsmøtet vårt valgte nytt NONA-styre forrige måned har vi i det nye styret selvsagt snakket litt om hvilke temaer vi bør ta opp på NONA-møtene fremover. Her er noen av de temaene vi har snakket om så langt, men vi tar gjerne i mot flere ideer og innspill.

I utgangspunktet er dette månedlige, uformelle etter-jobben møter, hvor vi enten inviterer en innleder som innleder kort om et tema eller setter opp en debatt. Neste møte er som kjent denne uka i Bergen (om datatstøtettet journalistikk), men vi satser på nytt møte i Oslo i siste halvdel av november.

Forslag til møtetemaer:

* Hva skal finansiere journalistikken

* Integrasjonshelvete

* Vi planlegger som tidligere nevnt en tverrfaglig kampanje for å frigjøre offentlig data. Hvem bør vi kontakte/dra med?

* Journalistutdannelsen utdanner ikke folk med riktig kompetanse, utdatert i forhold til behovene i bransjen

* Derfor hater de oss: møte med de som hater nettjournalister

* Begrenser nyhetskriteriene journalistikken? Er de godt nok
tilpasset dagens medievirkelighet med alle de valgmulighetene og
mulighetene til å gå rett til ekspertene som nå finnes?

* PFU og nett

* Å jobbe best mulig i blandede team: journalister, programmerere, designere osv

* Hvis jeg fikk bestemme

* Produktutvikling /interaksjonsdesign

* Invitere Eirik Hafver

* Programmerere i journalistikken

* Market fair 20/20, NONA markedsdag

* Hvordan bør man være tilstede på sosiale medier

*Utviklingssjefene: er de bestillere eller redaktørerer?

Reklamer

Da er vi i gang med NONAs årsmøteseminar. Vi har ikke folk til å liveblogge i skrivende stund, men du kan følge alle tweets tagget med konferansetaggen #NONA09 her:

OPPDATERING: Det er CoverItLive-dekning av debatten om valg. Følg lenken her: Click Here

12.00-13.00 Hvorfor utgi nettavis?

Her er Arnes presentasjon på SlideShare.

Stikkord:

Obama skapte internasjonal presedens med måten han brukte sosiale medier i valgkampen. Kan hans eksempel legge tilsvarende press på andre lands regjeringer til å sette frigjøring av offentlig innsamlede data, som f. eks levekårs- og kartdata, på agendaen?

– Alle data bør egentlig tilgjengliggjøres så lenge de er offentlige. USA har jo hatt en totalomvending med Obama, alle offentlige data skal nå i prinsippet tilgjengliggjøres på Data.gov, det være seg rådata eller strukturerte data, sa Peter Haza fra Budstikka under NONA-møtet om frigjøring av offentlig data denne uken.

Olav Anders Øvrebø skal i gang med å kartlegge status for frigivelse av offentlig data for Institutt for informasjons- og medievitenskap ved Universitetet i Bergen (UiB) denne høsten – og i den forbindelse kom han som nevnt til oss for å få innspill til prosjektet.

Blant de fremmøtte var det mye frustrasjon over hvor tungvint mange etater gjorde det å få tilgang til disse dataene for bruk i datastøttet journalistikk. Et eksempel Haza nevnte var da han ba om å få dataene tidligere Budstikka-kollega Espen Andersen brukte til å lage dette kartet over GSM-basestasjoner for Brennpunkt.

Haza ba om å få de tilsendt i Excel som NRK hadde fått, men da han fikk dem var de i det lite anvendelige formatet PDF. Da han klagde fikk han beskjed om at etaten av prinsipp alltid sendte over dataene i PDF og at det var en glipp at NRK hadde fått de i maskinlesbare Excel. Offentlige etater som bare vil levere ut dataene i PDF, eller ikke vil gi de ut med henvisning til at de er i ferd med å lage sine egne fine nettsider (hvor de heller ikke vil bli tilgjengelige i formater som gjør de gjenbrukbare eller lette å bruke i mashups) var i det hele tatt en gjenganger.

– Vi vil ha dataene og ikke pressemeldingene, sa Andersen oppgitt. Allikevel er NRK i en priviligert situasjon, mente Anders Eriksen, som jobber med datastøttet journalistikk i TV2. – Skillet mellom kommersielle og statlige aktører rammer kommersielle medier. NRK får f.eks tilgang til mye kartdata gjennom sitt nye samarbeid for Ut.no fordi de samarbeider med turistforeningen, hevdet han.

Siden fokus for møtet var innspill til kartlegging av tilgjengeligheten til disse dataene skal ikke jeg prøve å gjøre dette til en artikkel i denne omgangen, skjønt det er masse å skrive om her og utrolig mye spennende man kan gjøre journalistisk med disse dataene. Derimot tenkte jeg det var greit å oppsummere en del av innspillene her for de som gjerne skulle vært på NONA-møtet men ikke fikk det med seg. Olav Anders ga også uttrykk for at han planlegger å bruke crowdsourcing i kartleggingsprosjektet sitt.

Han foreslo et åpent Google regneark hvor folk kan fylle inn informasjon. Gaute Tjemsland, nyhetsredaktør i TV2, sa han tror et slikt regeneark kan være veldig bra fordi det er mye engasjement rundt temaet, men at det var viktig at Oav Anders definerte og strukturerte hva han ville ha på forhånd. Sondre foreslo en wiki hvor folk kan legge inn kilder (Har du andre innspille? F.eks til valg av wiki, bruk gjerne kommentarfeltet!)

EU-direktivet Inspire kan berøre det vi driver med slik at vi kan få tilgang til dataene, det å tilgjengliggjøring disse dataene for folk flest liggger i direktivet. Kartverket er delt i to på dette området: det er mange som jobber for at dette skal gjøres tilgjengelig. De i departement og styrer er mer fiendtlige instilte, sa Eriksen, som forklarte at han har gravd seg ned i direktivet i det siste for å finne argumenter for gratis tilgang til karttjenester .

– Det viktigste med undersøkelsen er å finne ut hvor mye data finnes og hvor tilgjengelig de er. Hvis de er tilgjengelig: i hvilket format og til hvilken pris, sa Tjemsland.

Anders Brenna mente at det er veldig interessant om årsrapporter hadde vært tilgjengelige samlet. Bedrifter plikter å gjøre de tilgjengelige, men det er en kjempejobb å ringe til flere tusen bedrifter for å kunne bruke de på en større skala.

– Du har Brønnøysund registeret/bizweb men det koster drøyt 200,000 i året, noe som er helt urealistisk for en liten nettavisredaksjon. Hvis jeg ringer et selskap som Schibsted er de forpliktet til å sende meg regnskapet. Brønnøysund har egentlig tatt en gratis tjeneste, samlet alt på ett sted og tatt betalt for det. Hvis man ønsker å gjøre noe for gravejournalistikken burde man gjøre disse dataene tilgjengelige, hvis man skal bruke en hel dag på å ringe rundt for å få tak i dataene blir gravejournalistikk veldig dyrt, sa han.

Tjemsland på sin side påpekte at det er helt annerledes i Norge enn i USA. – Der borte er det et veldig klart skille mellom kommerse og statlige organisasjoner. De statlige etatene skal være så små så mulig, og de er der for å tjene folket. Marked er marked. Her i Norge er det mye mer glidende overganger. Her kan en etat få en milliard fra staten og så gå ut å hente 2 millioner til i markedet. Det blir nesten komisk når man begynner å samle inn eksempler.

Så hva er så idealet?

Obamas Data.gov var åpenbart en sterk kandidat. Brenna trakk frem Wikipedia, hvor du kan hente ut statstikk på wikipedia-søk etc fortløpende, i et standardisert maskinlesbart format. Andersen var imponert over Stortingets nye nettsider. – Der kan du hente ut voteringer og vedtak fortløpende, de har RSS osv – det er en drømmesituasjon. Samme som du har med Sunlight Foundation i USA, påpekte han.

«Journalistikk trenger data i det 21. århundre», skriver Zach Beauvais i en inspirerende artikkel på ReadWriteWeb. Også for oss uten IT-faglig bakgrunn demrer det at data — statistikk, værdata, kartdata, økonomiske data, helsedata — er råstoff for innovasjon. Ikke bare innen journalistikken, selvsagt… Les  resten Olav Anders Øvrebøs post i forkant av dagens NONA-møte her.

Vi skal være i 2. etasje på Litteraturhuset, og starter møtet klokken fem. Av de som har meldt sin ankomst så langt er det flere som har jobbet mye med problemstilinger rundt tilgang på offentlig data så jeg tror vi kan få en spennende diskusjon og mange gode innspill. Vi har dessuten godt med plass, så det er bare å møte opp.

Hva er status for frigivelse av offentlige data i Norge? Bør alle typer offentlig data slippes fri og gjøres gratis tilgjengelige?

Olav Anders Øvrebø skal i gang med et spennende prosjekt om å kartlegge status for frigivelse av offentlig data, som f.eks kart, vær- og levekårsdata, for Institutt for informasjons- og medievitenskap ved Universitetet i Bergen (UiB). I den forbindelse kommer han til oss i Oslo neste onsdag (12. August) for å innlede om prosjektet og diskutere hvordan vi kan sette tilgjengligjøring og stadardisering av offentlig data på den politiske agendaen.

Nettet gir oss enorme muligheter til å strukturere og presentere data for å skape både kommersielle tjenester og datastøttet journalistikk (CAR) som kan gjøre at vi kan nyttegjøre oss dataene bedre eller belyse problemstillinger på nye måter.

Offentlig data kan være uvurderlig for å lage nyskapende journalistiske tjenester som f.eks Espen Andersen har gjort med Maktdatabasen for Brennpunkt og med Eiendomsdatabasen for Budstikka. Men disse dataene er slett ikke alle tilgjenglige for offentligheten, de er ikke standardiserte og det koster ofte dyrt å få tilgang til dem.

Er ikke dette data vi allerede har betalt for over skatteseddelen, og bør de i så fall ikke være gratis? Det er mange flinke folk rundt omkring i redaksjoner og andre steder som har stanget hodet i disse problemstillingene, eller jobbet med de inngående. Olav Anders vil gjerne ha innspill fra de som har jobbet med problemstillingen eller er interessert i den, og vi vil gjerne se på hvordan nettmagasinet Vox Publica og NONA evnt kan jobbe for å sette frigivelse av offentlig data på agendaen.

Vi møtes i Oslo, på Litteraturhuset klokken 17.00 den 12. August (vi skal være i et rom som heter Kvernland og ligger i 2. etasje).

Sees vi?

Les også:

Det siste NONA-møtet før sommerferien blir torsdag 11.juni, kl 18:00 på Peppes Pizza i Stortingsgata, Oslo.

Høringsfristen for en ny statlig kommunikasjonspolitikk går ut 1. juli, og 11. juni avholder Direktoratet for Forvaltning og IKT (Difi) en konferanse på Litteraturhuset om hvordan en ny statlig kommunikasjonspolitikk bør se ut (på dagtid). Konferansen skal streames og undertegnede kommer til å kjøre Coveritlive underveis. Siden denne tematikken er i vinden om dagen, tenkte vi det var et interessant tema for det siste NONA-møtet før sommerferien.

Jeg oppsummere kort debatten fra Litteraturhuset og Pål Hivand vil innlede kort om BÆRUMBeta og Fornyings- og administrasjonsdepartementets «kommunikasjon 2.0» forsøk. Som vanlig vil dette være et uformelt møte med fokus på åpen diskusjon, og det vil være anledning til å kjøpe mat og drikke. Dette er et åpent møte, men pga plasshensyn er jeg nødt til å vite hvem som kommer på forhånd (send en DM til @netthoder eller @kristinelowe, eller mail til netthoder@gmail.com)

Jeg er fullstendig klar over at det blir litt kort frist på dette arrangementet, det skyldes at vi fikk det på plass helt på tampen av uka som var (og diverse datatrøbbel). Vi jobber også med en del spennende debatter og møter etter sommerferien som vil varsles god tid i forveien, blant annet ser det ut som om årsmøtekonferansen vår blir helgen 18. – 20. September (og vi får mange spennende foredragsholdere på programmet).

Les også: 20 bud om Regjering 2.0 og 10 råd fra Obama om åpen kommunikasjon

«Den britiske medieprofessoren Adrian Monck feller en knusende dom over journalistenes oppblåste selvbilde,» skrev Dagsavisen etter å ha intervjuet Adrian da han var i Norge for å snakke for Institutt for Journalistikk (IJ) og NONA sist torsdag.

Djevelens advokat
Selv oppsummerte jeg Dagsavisen-intervjuet på Twitter med å si at «Avisenes undergang er nær, Monty er bare en siste dagers gribb» [Monty= Mecom-sjef David Montgomery]. Adrian, som jeg har fulgt på nett via blogg/Twitter/Facebook lenge, men aldri møtt før sist uke, hadde i det hele tatt et overraskende dystert syn på mediebransjens fremtid for en som deler så mange bra lenker om nye medier på nett.

Men det var også mitt inntrykk at han nøt rollen som djevelens advokat. Jeg synes alltid der er nyttig å bli utfordret på egne posisjoner, men han var langt mindre pessimistisk i våre private samtaler enn når han sto foran et publikum.

Siden jeg også var ansvarlig for Adrian Moncks Oslo-besøk og alt det praktiske rundt det ene av de to foredragene, hadde jeg ikke anledning til å skrive noe ordentlig referat underveis. Allikevel, fordi det var en dag som ga meg mye å tygge på, tenkte jeg at jeg skulle skrive ned noen av inntrykkene mine her – også fra samtalene våre, siden jeg fulgte Adrian til og fra Fredrikstad.

Kvalitetsjournalistikkens fremtid
Bakgrunnen for utsagnet om journalisters oppblåste selvbilde var Adrians tese om at leserne ofte har helt andre definisjoner av kvalitet enn journalister. Han mente eksempelvis at gratisaviser var den viktigste medieinnovasjonen i moderne tid, noe som burde fortelle oss at ofte holder det å produsere journalistikk som bare er «god nok», noe gratisaviser som f.eks MetroXpress gjør.

Her kom han med forskjellige varianter av en barmetafor, hvor han beskrev journalister som mente leserne bare ville ha de beste årgangene av Bordeaux mens leserne i realiteten foretrakk husets vin. Journalistene vil helst drive undersøkende og dyptpløyende journalistikk, leserne nøyer seg kanskje med kjappe nyheter og gjerne nyheter om «nære ting», som parkeringsbøter og mordersnegler, heller enn de store linjene journalistene hevder seg opptatt av. Tord Nedrelid har liveblogget Adrians tanker rundt kvalitetsbegrepet i endring fra foredraget hans på IJ.

Bør journalister legge terskelen lavere?
Jeg tygger fremdeles litt på de tankene. Jeg synes det er nyttig å ta innover seg at journalisters begrep om kvalitet ofte kan avvike radikalt fra lesernes begrep om det samme – bla. fordi vi «oppdras» i en klart definert journalistisk kultur, og fordi debatten om journalistisk kvalitet og dens fremtid har lett for å bli et ekkokammer.

Men jeg er mer bekymret for at vi driter oss ut overfor leserne våre ved å skrive bombastisk om ting vi åpenbart kan lite om (som Hege Skjeie om Twitter) enn at vi legger terskelen for høyt. Jeg tror lesere verdsetter grundige undersøkelser, som VGs sak om «Kvinner som blir drept av sine menn», men at det produseres altfor mange «liksom avsløringer» som skaper et stort troverdighetsproblem for mediene.

Nå var Adrian svært så hardtslående om mediebransjens fremtid: toget var gått ikke minst fordi mediebransjen i sin tid ble behandlet litt som National Rail i Storbritannia. Man var mer bekymret for moguler og monopoler enn for bransjens overlevelsesdyktighet: man forbød medieselskap å eie f. eks bredebåndsselskap, noe Adrian mente har svekket bransjen for evig og alltid.

Parallellen til National Rail er, grovt oppsummert, at ingen selskap får lov til å drive med alle sider av togdriften i Storbritannia: selskapene som eier tog får ikke lov til å eie skinnene de går på, en tredje part må stå for vedlikehold og regjeringen fastsetter togprisene – noe som har skapt en situasjon med total ansvarsfraskrivelse. Ville Dagbladet hatt andre kår i dag om de også eide infrastruktur som bredebåndsselskap? Jeg kan ha misforstått, men må nok tygge litt mer på akkurat det.

Sparker høytlønnede 50-åringer, ansetter nyutdannede
Allikevel, midt i all denne pessimismen fortalte Adrian meg at, samtidig som mange av vennene hans i 40- og 50-åra får sparken på løpende bånd, får han mange telefonsamtaler fra redaktører som ber om ferske, nyutdannede folk fra City University.

Kostnadskutt i praksis? Erstatt erfarne folk som tjener 500,000+ i året med nyutdannete folk som kanskje får 200,000: helt grønne, men kanskje med en mer oppdatert ferdighetsprofil?

Nå står fagforeningene mye svakere i England enn i Norge, men det er en kjent sak at mediene ofte kvitter seg med høytlønnede journalister i dårlige tider og erstatter de litt senere med yngre folk med andre ferdigheter. Skjer det i Norge også?

Ingen livsforsikring, bare fem ganger årslønn til etterlatte
Nå vet jeg, siden jeg leser bloggen hans, at bakgrunnen for Adrians valg om å forlate en høyt profilert karriere som utenrikskorrespondent og TV-journalist var drapet på en ung journalist han hjalp å komme seg til Irak. Adrian kaller journalistutdannelse sitt «ufullendte prosjekt». Derfor var det veldig interessant å høre ham snakke om arbeidet sitt som krigskorrespondent. Det illustrerte både hvor langt og hvor kort vi er kommet siden han var i felten.

På den ene siden: da han jobbet for CBS forsikret de ikke utenrikskorrespondentene sine, men betalte ut fem ganger årslønnen deres hvis de ble drept. Da er det greit å tenke på at vi etter Carsten Thomassens død i Afghanistan diskuterte, ikke forsikringer av de ansatte korrespondentene, men medias ansvar for frilanserne og stringerne de bruker.

Hvor stor er avstanden fra hotellbalkongen til Twitter?

På den andre siden: Andrew Stroehlein skrev i store bokstaver her forleden om de begredelige konsekvensene av en verden uten utenrikskorrespondenter. Stroehleins beskrivelse av krigsreporteres uvurderlige rolle i «gamle dager» står i skarp kontrast til Adrians utsagn om at, når alt kom til alt, var de ofte ikke var i stand til å forlate hotellrommene sine av forskjellige grunner, blant annet under krigen i tidligere Jugoslavia.

Resultatet var at krigskorrespondentene ofte drakk store mengder vin døgnet rundt og bare rapporterte det de så fra balkongen, også kalt balkongrapportering. Siden jeg har gått på City og er oppflasket på heroiske historier om krigsreportere, og har møtt mange av de, vet jeg at Adrians beskrivelse ikke er fullstendig dekkende. Allikevel, fra å rapportere kriger fra hotellbalkongen til å rapportere fra hva som skrives på Twitter: har vi egentlig ofret så mye – utover alkoholen, hvis det kan kalles et offer?

I tilegg kommer en ny type krigsreporter, den selvlærte multimediareporteren som drar til konfliktområder på egen regning og jobber som frilanser, kanskje delfinansiert av en bokkontrakt. Her brukte Adrian Stephen Grey som eksempel på en som kunne gjøre dette fordi han hadde opparbeidet seg en merkevare (en liten parallell her til dette intervjuet med Paul Bradshaw).

Men er det egentlig så nytt, utover den merkevarebiten? Skal vi tro Phillip Knightely , som skrev First Causualty – a history of war reporting, er det en lang tradisjon for at eventyrlystne skribenter drar til konfliktområder og slår seg opp som krigskorrespondenter, eller?


Lest i det siste

Add to Technorati Favorites
juli 2019
M T O T F L S
« feb    
1234567
891011121314
15161718192021
22232425262728
293031  
Reklamer