NONA: nettverket for oss som jobber med nettmedier

Archive for the ‘Nettjournalistikk’ Category

Årets første møte ble et lærerikt innblikk i nettjournalistens arbeidsdag – når de beveger seg bort fra skrivebordet (men datamaskinen tar de med!) Nedenfor følger et lite referat.

Vi inviterte tre journalister med erfaringer fra å dekke store begivenheter alene, på direkten – det være seg fra krigssoner eller internasjonale teknologikonferanser – bare utstyrt med bærbar PC, mobiltelefon og kamera.

• Andreas Lunde (ABC Nyheter)
• Stian Eisenträger (VG Nett) http://www.vg.no/profil/?u=958
• Marius Arnesen (NRKbeta) http://www.happygolucky.no/

Marius Arnesen, NRKbeta

I sekken: Hvis han har macen sin, nett, sin Canon 5D og en iPhone, er han veldig fornøyd.

Har vært på Consumer Electronics Show tre-fire år på rad.

– Det føles jo nesten som man konkurrerer med Engadget og Gizmodo, selv om det er umulig for oss å konkurrere med dem, men siden man er sendt med lisensbetalernes penger så vil man gjerne at det skal bli bra!

Marius mener at det vanskeligste er å filtrere og velge ut hva man skal følge med på i så store arrangementer.

Verktøy

Han tar med seg video og bilder med kameraet sitt, i tillegg til at han har et stativ og en mikrofon. Så klipper han det i FinalCut, og redigerer bildene i LightRoom. I NRKbeta er det lett å jobbe raskt, mener Marius, siden de kan bruke WordPress, og slipper å bruke VPN og lignende.

I tillegg har han med seg iPhonen underveis for å gjøre små notater og følge med på Twitter, Facebook og blogger underveis på hva som skjer.

Arbeidsflyt

Noe av stoffet brukes ikke bare hos NRK Beta, men også som TV-reportasje. Han konverterer videoene, redigerer dem i FinalCut og laster videoen rett opp til YouTube. Han prøver å sørge for å bruke tekst, video og bilder der hver av de tre fungerer best. Han mener det er viktig å følge med på kommentarene.

Andreas Lunde, ABC Nyheter

I sekken: Han vil reise med en mac og en Canon 7D, og kanskje en skuddsikker vest.

Fra Andreas Lundes Gaza-tur. Lisens: CC-NC-BY

Han er på papiret videojournalist, men anser seg for å være en teknisk anlagt altmuligmann. Han startet på lokal-TV med et stort kamera på ryggen, og har drømt om at kamaraene skal bli mindre og at Canon 5D og 7D er et langt stykke på veien for å kunne reise lett.

Fordeler og ulemper med små kamera

I Gaza var det for eksempel lett å gli gjennom når man har lite utstyr og ikke en stor sekk å drasse på. Han hadde med et kamera på størrelse med en brødrister. Når man snakker med vanlige folk, så blir de litt reserverte. Men det han oppdaget var at da han begynte å bruke Canon 7D, så snakker folk så mye lettere til kameraet. Myndighetspersoner derimot, tar deg ikke på alvor på samme måten med et lite kamera i forhold til et stort.

Ulempen er at det kan gå utover den tekniske kvaliteten. Lydmessig blir det dårligere om man ikke har en egen mikrofon. Man må gjøre et valg. Er det innholdet eller kvaliteten som er viktigst? Andreas jobber til vanlig med nett-TV, og da er bildet så lite at han mener det overhodet ikke er noe problem.

Hvordan sende hjem?

I Gaza hadde de mobilnett oppe og gikk hele tiden. Han komprimerte filene og sendte over mobilnettet, og hadde ingen særlige problemer med det. Men Andreas innrømmer at regningen fort blir veldig stor. Men det gikk i hvert fall raskere å sende på mobilnettet enn med satelitttelefon. For sistnevnte er ISDN-hastighet.

Hva med Twitter?

Andreas tvitret veldig mye fra Gaza. Han fikk et kick av det, og ville gjort det litt annerledes i dag. Han fikk veldig mye respons, og trafikken for ABCNyheter gikk også opp, og det ga en veldig levende dekning. Men det tok mye tid, og sto ofte i veien. Og andre steder ville han tenkt over sikkerhetsaspektet ved å til enhver tid opplyse om hvor man er, for eksempel med tanke på

Det er lurt å være nerd

Andreas mener at om man for eksempel plutselig har dårlig dekning, er det lurt å vite for eksempel hvordan man kan komprimere bilder.

Stian Eisenträger, VG Nett

I sekken: Explorer satelitt-telefonen, to laptoper, skjøteledninger og kamera. Men pakk lett!

Har vært flere ganger i Kongo, og fremhver viktigheten av å ha et lag hjemme i Oslo som følger med på nyhetsbildet og innspill som kommer. Når man er ute i bushen har man jo lite oversikt over hva som skjer rundt deg!

Samarbeid og lytt til de lokale

Stian mener at så fremt man ikke er konkurrenter, så er det ingen grunn til ikke å samarbeide. Han trekker frem samarbeid med Reuters og Aftonbladet, for eksempel i Fritzl-saken.

I likhet med Andreas har han også hatt god nytte av små kameraer. I Kongo har det inntil kort tid siden vært krig, og folk er dermed fortsatt svært skeptiske. Derfor har de også lyttet mye til hva de lokale sier, blant annet ikke intervjuet folk etter mørkets frembrudd.

Om å sende live

Stian mener i likhet med Marius at det er svært viktig å tenke på hva det du rapportererom egner seg. Stian mener det viktigste når man skal sende live er masse gaffateip. Man teiper fast adapter, man teiper fast ledningen og man teiper fast til de elektriske nettet. Når de senddte live var de avhengig av en del utstyr, blant annet satelittsender. Disse er dyre, men de gjør jobben.

Nettet er ganske ustabilt, men mobilnettet er godt nok til at man for eksempel kan tvitre hjem.

Spørsmål fra salen

Hva slags rolle spiller det hvem som venter hjemme?

Marius Arnesen mener at det er veldig fleksibelt at de har en liten organisasjon, man kan sende en SMS, så blir det stort sett fiksa.

Hvordan brukes Twitter? Koordinerer man det med redaksjonen?

Andreas tvitret fra Gaza på eget initiativ, og fikk veldig god respons på det. Og det var ut på dette at Andreas fikk ideen om at det kunne legges ut på ABC Nyheter som en egen sak, og det fikk han også veldig god respons på.
Stian forteller at de også har brukt det mye.
Marius mener at Twitter ofte tar mer tid å tvitre enn man tror, særlig når man får masse svar, og at det gjerne er noe av det han prioriterer lavest.

Hva er det optimale teamet for å dekke en sak?

Stian forteller at første gang han dro til Kongo var det et utrolig bra team, og det hadde sine fordeler å være en egen fotograf, en journalist, en kommentator, en sjåfør og fikser. Det kommer an på situasjonen, mener han. Det var fint at man kunne skille lag, og at konkurrentene ikke til enhver tid visste hvor man hadde dem. Men på Fritzl-saken så dro han ned alene og gjorde alt selv.
Marius mener at det er fort gjort at én person må gjøre alt, når man er et lite team, og man ender opp med å droppe noe. På den annen side, så blir det ikke noen misforståelser med en person!
Andreas mener det blir lett å få gjort mye om man har en teknisk interesse og bakgrunnskunnskapen.

Men er det ikke blitt et veldig stort tidspress? Arbeidsdagen er jo aldri over?

Stian mener man blir vant til det, og man blir fokusert når det står på som verst. Det har sine fordeler og ulemper. Andreas i stemmer, og sier at man venner seg til det – men man vet jo at man er på jobb. Marius sier at det er kjedeligere å være i Las Vegas enn man skulle tro – man blir lei av å spise den samme burgeren. Det er slitsomt, men gøy, er det som går igjen.

Blir det A- og B-journalister når flere plattformer jobber på samme sak?

Stian mener at samarbeidet mellom VG Nett og VG på papir har blitt mye bedre de siste årene. Det er viktig å ha en åpen diskusjon og tillit mellom nettjournalisten og papirjournalisten når det gjelderat den informasjonen som utveksles ikke blir sendt rett ut på nett.

Andreas blir nesten litt misunnelig på Stian, som har frihet til å velge hvilken kanal noe skal ut på. Er det nett, papir, video, eller bilder?

Hvordan blir det med kildekritikk på sosiale medier?

Stian mener det som først og fremst kommer på Twitter har vært meningsytringer og spørsmål, og på de sakene han har jobbet med så har det vært veldig langt mellom gullkornene. De som har gode tips sender gjerne en mail til deg, mener Stian. Det fungerer også mye bedre etter at VG Nett har fått egne profilsider for journalister, og at dette er mer tillitsvekkende enn da det bare var e-post-adresser.

Stian påpeker jo at saker som Kongo og Fritzl-saken så er det jo også lite relevant at journalisten skal få inn informasjon fra noen på Twitter, det egner seg bedre når det man dekker er noe som flere har informasjon om.

Hvordan klarer dere å både komprimere og sende store videofiler? Hva er den beste løsningen?

Andreas tenker bare, at hvis det tar to timer å sende, så må man bare gå ned i kvaliteten, og sende på nytt. Han mener det ikke finnes noe fasitsvar.

Stian tipser om YouSendIt.com, som fungerte utmerket fra Kongo. Da prøver den bare å sende igjen og igjen om forbindelsen er dårlig.

Marius sier at man jo også kan bruke FTP og resume. Det første han gjør er å klippe, men da må man ha seks artikler sånn halvferdig, og jobbe litt om hverandre så opplastingen kan ligge i bakgrunnen.

Oppdatert 17/2-2010: Se video fra møtet her.

Som nevnt feirer Journalism.co.uk sitt 10-års jubileum med seminar om nettmedier i Londoni dag.

Det er varslet såpass mye live-dekning herfra et jeg tviler på at jeg skriver live notater selv, men her er et par lenker til hvor du kan følge med på seminaret via nett. Coveritlive-dekning av første del er her, mashup av tweets fra seminaret, #newsrw, her, og både BBC College of Journalism og City University har sagt at de skal streame live. Jeg antar at alle lenker postes på nettstedet til Newsrewired etter hvert, se f.eks livestream her (oppdaterer når det kommer noe mer konkret, seminaret har ikke startet ennå når dette skrives.)

George Brock, sjef for journalistutdannelsen ved City University åpner med å si at han har lyst til å søke om å få sin pompøse tittel omgjort til professor i kaoshistorie… Dette virker lovende…

Oppdatert 12:45: og sjekk også Adams strålende liveblogging fra seminaret. Her  fra George Brocks foredrag, men sikkert verdt å holde øye med bloggen hans utover dagen.

De fleste av oss har vel kanskje nyttårsforsettene vel på plass allerede, men her er er et par innspill som kan være verdt å sette av tid til i 2010.

Britiske Adam Westbrook foreslår «10 nyttårsforsetter som vil gjøre deg til en bedre multimedia journalist», ting som kan være nyttig både for utviklere og journalister – kanskje ikke minst for de av oss som er selvstendig næringsdrivende? Interessant nok trekker amerikanske Robert Niles frem helt andre momenter når han skriver om «En nettjournalists 10 forsetter for 2010». Nå tviler jeg litt på hvor relevant det han sier om at mediene er så mye mer sentrert rundt individuelle journalister egentlig er i Norge – utviklingen er kommet lengre i  USA på dette punktet, de har mange flere journalister som skriver nyhetsbeiteblogger og også en helt annen arbeidskultur.

Men for bloggere kan dette punktet være verdt å ta innover seg, litt avhengig av hvilke ambisjoner man har. En britiske bekjent av meg har ofte tatt lange sommer- og juleferier fra bloggen, noe som alltid gir seg store utslag i bloggtrafikken – det tar ofte også tid å bygge opp igjen trafikken når han kommer tilbake fra ferie. På den andre siden er han alltid veldig flink til å informere leserne sine når han tar ferie og har veldig mange som abonnerer på bloggen hans via RSS, det demper trafikksvingningene noe.

John Thompson, som eier Journalism.co.uk (for ordens skyld: det er en av mine kunder), har også skrevet en nyttig liste i «10 ting alle journalister bør kunne i 2010«. Apropos behovet for å finne effektive måter å sile informasjonsstrømmen har han også skrevet en veldig nyttig post om Yahoo Pipes i «How to create a pre-filtered mash-up of RSS-feeds» – og Pipes er absolutt noe jeg skal sette meg bedre inn i 2010, etter å ha planlagt det i hele 2009. Jeg tror til og med jeg skal gjøre det til et nyttårsforsett 🙂

Svergies Radio (SR) er siste medieorgansisasjon i rekken som introduserer strenge regler for journalisters bruk av sosiale medier.

Det virker som Dagbladets Jan Omdahl traff midt i blinken når han sa at hjemmealenefesten for journalister og sosiale medier er over på sist NONA-debatt. Siden den gang har nye retningslinjer for bruk av sosiale medier på så forskjellige kanter av verden som i LA Times og Sveriges Radio skapt debatt, og da jeg gjesteblogget om Twitter Mishaps og Nettiquette for journalists på Journalism.co.uk ble saken retvitret av mediefolk både i USA og Europa.

Du kan lese mer om LA Times’ nye policy her, og du finner en interessant debatt om den i kommentarfeltet på Shannon Pauls boggpost om den. Men amerikanske medier har en så annerledes kultur enn norske, med mye strengere holdninger til omgang med kilder, at jeg synes det er mer interessant å se på de nye retningslinjene til Sveriges Radio.

Den gjelder visstnok bare medarbeiderenes private aktiviteter i sosiale medier, men Sofia Mirjamsdotter er så lite imponert over den at hun, på den veldig lesverdige mediebloggen Same Same But Different,  sier den like godt kunne vært skrevet i 1999. Her er et lite utdrag, les mer i bloggposten hennes:

Riktlinjer för SR-medarbetares publicering på webben: Att publicera
sig på webben oavsett om det handlar om bloggar, på Facebook eller andra
sociala nätverk innebär inget annat än att publicera sig offentligt i
tidningsartiklar, genom föredrag, debatter eller liknande. I förhållande
till Sveriges Radio måste medarbetarna iaktta de regler som gäller i
dessa sammanhang.

Hennes bloggekollega Jerry Silfwer oppsummerer reaksjonene i etterkant slik:

Sveriges Radio hamnade i blåsväder när Sofia Mirjamsdotter publicerade deras policy för sociala medier. Några som kommenterar är PR-konsulterna Brit Stakston och Anders Lundin som är mycket kritiska. Joakim Jardenberg och jag går lite mot strömmen, men i det stora hela är vi nog alla överens om att SR inte träffade rätt i tonalitet och innehåll.

Typewriter close-up by Meredith Harris.

Foto: Meredith Harris CC-BY-NC-ND

Vi har for lengst måttet innse at korrekturleserne tilhører fortiden. Konsekvensene av dét er tydelige nok, i kombinasjon med økt arbeidspress, og det er nok av eksempler på (nett)journalister som skriver feil. Sjekk for eksempel ut Ingeborg Volans eksempler fra hennes gamle blogg Ordlysten.

Lenge leve autokorrekturen

Men skal vi nøye oss med å være forarget over tastefeilene? Det finnes verktøy som kan løse en del av disse problemene (eller la oss kalle en spade for en spade – skrivefeilene). Såkalte teksterstattere.

Mac har TextExpander, og for Windows finnes Texter:

Begge disse programmene fungerer ved at i det øyeblikekt et gitt ord, som er definert som et nøkkelord, skrives, så byttes det ut av en annen tekst. Jeg kan bruke det til for eksempel å skrive signida og så dukker hele signaturen min opp – men det kan også brukes som et globalt autokorrekturprogram som fungerer i alle programmer man bruker; det være seg e-post, nettleser, tekstbehandler, lynmeldinger.

Tid for dugnadsarbeid?

Ikke bare det.. Man kan lage lister med slike nøkkelord som det kan abonnere spå.

Hva om alle norske nettaviser gikk sammen og lagde den ultimate autokorrekturlista?

ellre, elelr, eler = eller.

Ah. Hvis du legger sammen alle de sekundene, til alle de journalistene i Norge som gjør den skrivefeilen, i løpet av noen år, jeg tror det blir noen sekunder til sammen. Og litt færre hissige mail om hvor talentløse nettavisjournalister er (Jeg har vært der selv. Og jeg vet hvordan eller staves.)

Hva er innvendingene?

Jo, skrekk og gru, tenk om folk glemmer hvordan man skriver rett? Det er jo som at man skulle mene at vi skulle avskaffe kalkulatoren fordi folk glemmer å regne. Det var noen som hevdet det og, men det stadiet er vi forbi. Den generelle enighet synes å være at det viktige er å ha en konseptuell forståelse av hvordan et regnestykke utføres, altså hvorfor svaret blir riktig, heller enn at det avkreves at man skal klare å gjennomføre utregningen på stående fot.

Det samme tror jeg vi skal tenke om rettskrivning. Det viktigste er at journalistene behersker det norske språket godt, og er presise, ikke hvor gode de er til å treffe knappene på tastaturet.

Tastaturet er ikke laget for å skrive på!

Som en påminnelse: dagens plassering av knappene på tastaturet er ikke optimal for at folk skal kunne skrive raskest mulig, hverken på engelsk eller norsk, siterer fra kjære Wikipedia om skrivemaskinen:

The QWERTY layout is not the most efficient layout possible, since it requires a touch-typist to move his or her fingers between rows to type the most common letters. […] The most likely explanation is that the QWERTY arrangement was designed to reduce the likelihood of internal clashing by placing commonly used combinations of letters farther from each other inside the machine.[11][12] This allowed the user to type faster without jamming.

De økende mengdene offentlig data som blir gjort tilgjengelige gir stor muligheter for både økt brukerinvolvering og nye måter å drive journalistikk på, skriver Nicholas Diakopoulos i en artikkel for nettmagasinet Vox Publica

Skattelistejournalistikk

Det er vel en viss fare for at den mest kjente formen for «datastøttet» journalistikk i Norge er skattelistejournlistikken. Hvert år rundt denne tiden på året gjør nettavisene mer eller mindre kreativ journalisttikk rundt skattelistene når de slippes,  men det innebærer heldigvis så mye mer. F. eks kan vi lese mye interessant om samfunnsutviklingen ut av levekårsdata, ut av å sammenstille skattedata med levekårsdata.

Ikke all offentlig data er fritt tilgjengelig i Norge selvsagt, en del former for data koster dyrt og er bare tilgjengelig i formater det er kronglete å lage journalistikk på, men mulighetene er der. NRK Brennpunkts Maktdatabase er et annet kjent norsk eksempel på datastøttet journalistikk.

Systematisk Twitterjournalistikk

På onsdag kan du møte Nick på NONA-møte i Bergen hvor han skal snakke litt om de prosjektene han har jobbet med, som ikke bare involverer offentlig data men også prosjekter basert på ting som data man kan hente ut og systematisere til spennende sammenstillinger fra Twitter.

Vi skal møtes etter jobb onsdag førstkommende, 21 oktober, 17:00 på Institutt for informasjons- og medievitenskap i Bergen, Fosswinckelsgate 6, i 5. etasje (instituttet er dessvere låst på denne tiden, så det vil være folk tilstede klokken fem som åpner opp, hvis du mot formodning er sen ring tlf nr på døra).

Møtet er åpnet for alle interesserte, men si gjerne fra via Twitter @netthoder eller på mail til netthoder alfrakrøll gmail dot com hvis du kommer. Vel Møtt!

Så til en gladnyhet: Dagbladets valgblogger er en genistrek!

Jeg vet ikke helt om jeg bør beklage min voldsomme entusiasme, men det er veldig gøy å se tradisjonelle medier ta sosiale medier i bruk på en måte jeg umidddelbart tenker at «oi, det var smart, så kult!».

For ordens skyld bør jeg kanskje si at jeg er over gjennomsnittet opptatt av redaksjonell utvikling; har skrevet om skjæringspunktet mellom tradisjonelle og sosiale medier både som journalist og blogger i flere år og er ikke fast Dagbladet-leser. Men jeg ble hoppende glad da jeg så at Dabgladet.no har hentet inn tre gamle bloggtravere, som forøvrig er blant mine norske favorittbloggere, til å skrive valgblogger fra forskjellige politiske ståsted.

Mihoe skriver en rødblogg, Bjørn Stærk en blåbloggen og Hjorthen en tvilebloggen – hvis ikke dette er et drømmelag vet ikke jeg. Alle skriver veldig godt, har stor autoritet i den norske bloggesfæren og som gode bloggere hopper de naturligvis inn i kommentarfeltet og fortsetter diskusjonen der. Jeg ville lest de utelukkende fordi de skriver så godt, men siden jeg ikke helt har bestemt meg for hva jeg skal stemme ennå skal jeg lese de litt med det i tankene også.

Et ankepunkt her er selvsagt at majoriteten av Dagbladets lesere ikke opplever den umiddelbare gjenkjenningseffekten jeg gjør når jeg leser disse tre navnene. Men jeg vet av erfaring fra Journalisten.no at saker om eller med bloggere gjerne trekker til seg andre bloggere som er med å heve kvaliteten på debatten i kommentarfeltet selv i nettaviser, og det, kombinert med at disse tre skriver så godt, tror jeg kan være med å gjøre dette til en suksess.

Jeg har vært veldig spent på hvorvidt og hvordan norske nettmedier kommer til å bruke sosiale medier i valgkampdekningen. Personlig synes jeg blogger er et fantastisk redskap for å gå tettere på et saksområde.

Aftenposten har valgprat.no og jeg må innrømme at jeg ikke har utforsket den tjenesten godt nok til nå, men jeg er usikker på om den ikke blir litt for uoversiktelig – tjenester hvor såkalt brukergenerert innhold bare blir sluset inn i nettaviser som gratis innhold blir gjerne det (jeg håper for all del Dagbladet vet å betale valgbloggerne sine).

Det er forsåvidt interessant å se at jeg bare kjenner fire av de 30 mest populære bloggene her godt, jeg trodde jeg hadde ganske grei oversikt men den norske bloggesfæren vokste voldsomt i den senere tid – noe jeg selvsagt er glad for. Allikevel er jeg litt usikker på om dette ikke blir litt for mye å forholde seg til for velgere flest. Jeg vil tro at tjenesten kan være mer nyttig for velgere med sterk partitilhørighet, som leter etter gode blogger fra samme politiske ståsted, enn for folk som mangler den tilhørigheten og ikke helt har bestemt seg for hva de skal stemme ennå.

Jeg tror også at det kan vise seg å være smartere å trekke inn bloggere som ikke selv er politikere, som Dagbladet har gjort, enn å få toppolitikere til å blogge (noe det ofte bare blir kjedelige kronikker om egen fortreffelighet av, skjønt det har også begynt å dukke opp enkelte politikere som skriver gode private blogger – og hurra for det).

Hva tror du?
Igjen, utover den nevnte satsningen til Dagbladet.no har jeg ikke utforsket andre tilsvarende satsninger nok til å trekke for bombastiske konklusjoner så langt.

Les også:


Lest i det siste

Add to Technorati Favorites
mars 2017
M T W T F S S
« Feb    
 12345
6789101112
13141516171819
20212223242526
2728293031