NONA: nettverket for oss som jobber med nettmedier

Archive for the ‘sosiale medier’ Category

Bør analytikere blogge om faget sitt privat, og kan et slikt privat merkevare komme i konflikt med selskapets merkevare?

Før du avskriver disse spørsmålene med et helt klart ja, eller et helt klart nei, les denne artikkelen, og gjerne kommentarene under, om Forrester Resarch som har lagt ned forbud om at de ansatte blogger om sitt profesjonelle fagområdet på privaten. De står fortsatt fritt til å blogge om ferier, familie og private ting, men fagblogger må skrives under Forrester-banneret.

Jeg synes det er en interessant diskusjon både i forlengelsen av debatten vi kjørte om journalisters bruk av sosiale medier i november, og i forhold til medieutviklingen generelt.

Flere og flere får øynene opp for hvor nyttig en blogg kan være for å bygge seg en identitet på nett, synliggjøre egen ekspertise og delta i diskusjonene rundt eget fagområde. Det er også en problemstilling som står meg nær fordi jeg både skriver en fagblogg om medier og hovedsakelig jobber som mediejournalist.

Nå er jeg frilans, det gjør saken annerledes enn om jeg hadde vært fast ansatt, men jeg har fått noen av mine beste kilder via bloggen min (som de fleste andre kilder har de alle sin agenda, jeg har ikke et ukritisk forhold til de, men setter veldig stor pris på inspillene jeg får via bloggen min). Jeg har også fått de fleste oppdragene og jobbene mine (indirekte) via bloggen min de siste par årene, og kunne ikke tenke meg et liv uten den.

Men jeg ser også at det er potensielle konflikter her som krever at alle som blogger privat om fagområdet de også jobber med evner å gjøre gode redaksjonelle vurderinger i forhold til hva de blogger og ikke blogger om. De fleste, hvis ikke alle, mediebloggerene jeg leser er veldig ryddige og flinke på dette området.

Det blir nok vanskeligere når man beveger seg over på områder som f.eks finans og man har en… eh… markedssensitiv?… rolle i finansbransjen, men det er absolutt sider ved dette som de fleste, selskaper som ansatte som blogger om fagområdet sitt privat, har godt av å tenke gjennom. Igjen: artikkelen og kommentarene i kommentarfeltet dens anbefales på det sterkeste.

Hva tenker du?

Sist oppdatert 20:25, med presisering i tittel og iht at fagblogger må flyttes til Forresters plattform.

Svergies Radio (SR) er siste medieorgansisasjon i rekken som introduserer strenge regler for journalisters bruk av sosiale medier.

Det virker som Dagbladets Jan Omdahl traff midt i blinken når han sa at hjemmealenefesten for journalister og sosiale medier er over på sist NONA-debatt. Siden den gang har nye retningslinjer for bruk av sosiale medier på så forskjellige kanter av verden som i LA Times og Sveriges Radio skapt debatt, og da jeg gjesteblogget om Twitter Mishaps og Nettiquette for journalists på Journalism.co.uk ble saken retvitret av mediefolk både i USA og Europa.

Du kan lese mer om LA Times’ nye policy her, og du finner en interessant debatt om den i kommentarfeltet på Shannon Pauls boggpost om den. Men amerikanske medier har en så annerledes kultur enn norske, med mye strengere holdninger til omgang med kilder, at jeg synes det er mer interessant å se på de nye retningslinjene til Sveriges Radio.

Den gjelder visstnok bare medarbeiderenes private aktiviteter i sosiale medier, men Sofia Mirjamsdotter er så lite imponert over den at hun, på den veldig lesverdige mediebloggen Same Same But Different,  sier den like godt kunne vært skrevet i 1999. Her er et lite utdrag, les mer i bloggposten hennes:

Riktlinjer för SR-medarbetares publicering på webben: Att publicera
sig på webben oavsett om det handlar om bloggar, på Facebook eller andra
sociala nätverk innebär inget annat än att publicera sig offentligt i
tidningsartiklar, genom föredrag, debatter eller liknande. I förhållande
till Sveriges Radio måste medarbetarna iaktta de regler som gäller i
dessa sammanhang.

Hennes bloggekollega Jerry Silfwer oppsummerer reaksjonene i etterkant slik:

Sveriges Radio hamnade i blåsväder när Sofia Mirjamsdotter publicerade deras policy för sociala medier. Några som kommenterar är PR-konsulterna Brit Stakston och Anders Lundin som är mycket kritiska. Joakim Jardenberg och jag går lite mot strömmen, men i det stora hela är vi nog alla överens om att SR inte träffade rätt i tonalitet och innehåll.

Onsdag denne uken inviterte vi til debattmøte i VG-auditoriet og spurte: Trenger vi regler for journalisters bruk av sosiale medier? Her følger video og notater fra debatten for de som ikke fikk den med dere (se også lenker til bloggposter om debatten i forrige post)

Bakgrunn: Aftenposten er i ferd med å utarbeide regler for journalisters bruk av sosiale medier og det ryktes at både Dagbladet og NRK tenker i samme baner. Internasjonalt varierer innfallsvinklene fra Bloomberg som forbyr journalistene sine å skrive personlige blogger, og Washington Post som vil mikrostyre sine journalisters bruk av sosiale medier, til fullstendig laissez-faire i andre mediehus.

Jeg håper at vi får på plass en mer permanent løsning for å filme møtene våre til neste år, i mellomtiden var en av de som ofte er på møtene våre så snill å stille opp og filme dette på sparket. Det er litt dårlig lyd på deler av opptaket, spesielt på spørsmål fra salen, så jeg har også skrevet inn mine notater under videosekvensene (det er fire av disse, du finner alle videosekvensene her).

[blip.tv ?posts_id=2895973&dest=-1]

[blip.tv ?posts_id=2895958&dest=-1]

[blip.tv ?posts_id=2895999&dest=-1]

[blip.tv ?posts_id=2895969&dest=-1]

Notater (Merk: disse er bare lettere redigert for klarhet og sammenheng og mest å regne som et transkript av det jeg bet meg merke i):

– I Aftenposten er vi grunnleggende positive til at journalistene deltar i sosiale medier, men dette må skje med faglig integritet, sa John Sandvand, digital strateg i Aftenposten. Han har oppsummert innlegget sitt på engelsk her.

– Akkurat nå er dette med å bruke sosiale medier i NRK, litt en frisone og det er overlatt til de forskjellige redaksjonene å bestemme hvordan de vil bruke dem… Det er veldig typisk at de som ikke bruker sosiale medier eller er nybegynner er veldig problematiserende og vil ha regler, mens de som har brukt dette mye gjerne er i den andre enden av skalaen, sa NRK rådgiver og NONA-styremedlem Nina Nordbø. Du finner bloggen hennes her

Hjemmealenefesten er over

– Det er kanskje mediebransjens minste problem at vi mangler regler for sosiale medier. Samtidig er et av våre største problemer er at vi er en del av en tradisjon for enveiskommunikasjon som gjør at vi er dårlig rustet til å ta denne arenaen i bruk, sa sjefsredaktør i VG Nett og NONA-styremedlem Espen Egil Hansen.

Han mente det var viktig at vi lærer oss å ta i bruk denne arenaen, og gjør feilene våre nå mens det ennå er lov. Hansen presiserte også at når det gjelder etikk har VG Nett strenge regler for hva de kan gjøre og ikke, og han kunne ikke skjønne at de trenger flere regler enn disse.

Jan Omdahl, teknologi- og internettkommentator i Dagbladet, ga uttrykk for at han syntes Dagbladets journalister var veldig tidlig ute og prøvd seg frem på sosiale medier.

– Men nå kommer medielederne og skal ha regler. Det er som om hjemme alene festen er over: nå kommer foreldrene og nå skal det bli regler, sa han.

Fra enveis- til flerveiskommunikasjon ikke uproblematisk

Omdahl mente allikevel at det er riktig å se at det er en del problemstilinger som er litt nye med sosiale medier.

– Selv om jeg som bruker synes at vi bare kan fortsette som vi gjør ser jeg jo at vi kan tjene på en bevisstgjøring her. Skal jeg svare når jeg får Twitter-hendvendelser om at vi har brukt fem forskjelllige vinklinger på den sex-podcasten til NRK? Skal jeg gå tjenesteveien eller skal jeg svare på det der og da? Er det riktig at jeg skal mene noe om den famøse Kongoforsiden vår på Twitter eller ikke?

Hanne Kirkenes, vaktsjef og journalist i ABC Nyheter sa det ikke er redaktørene som har kommet og skulle lage regler, men journalistene som har etterspurt det.

– Jeg erfarer at journalistene våre er veldig delt: de som tar dette veldig naturlig og de som synes at journalister ikke skal være på sosiale medier i det hele tatt. Men vi har valgt å prøve oss frem, vi har hatt og har debatter om dette internt og har et par retningslinjer [for bruk av sosiale medier].

Reduserer Twitter meningsmangfoldet?

Henrik Steen trakk frem Bjørgulv Braanens kommentar i Klassekampen nylig, som Steen for øvrig har skrevet en god bloggpost om (riktignok på Facebook). Nå fikk ikke jeg helt med meg ordlyden i hva Steen sa, men han trakk frem noe av det sammen som han sa på Facebook, sånn ca:

”Braanen uttrykker skepsis til at den daglige «samtalen» mellom forskjellige mediefolk på sosiale nettverk kan bidra til en kollegialisering av kommentatorsjiktet i mediene og en konform «feltplassering» hos den enkelte politiske… Nå lever Braanen i en verden (eller nasjon?) der det fremdeles gjelder publisering kun én gang i døgnet. Men sosiale medier har kommet for å bli, i hvert fall på noenlunde samme måte som i sin tid telegrafen, telefon, teleks, telegraf, radio og fjernsyn.”

Det ble kommentert en del rundt dette, og VG-sjef Hansen sa at det er klart en tendens til at man på Twitter om helst følger folk med samme faglige bakgrunn – men det er jo slik journalister alltid har vært, før hadde vi Tostrup hvor vi møttes for å snakke sammen.

E24s kommentator Elin Ørjasæter sa seg enig med Hansen i at meningsutveksling og dannelse på Twitter er utrolig morsomt, men presiserte at til forskjell fra f. eks Tostrup skjer dette i full åpenhet og er en fullstendig åpen prosess. Hun mente man kunne velge å være bevisst på hvem man valgte å snakke med på Twitter.

– De jeg har brukt mest tid på Twitter er nok uføretrygdede personer, sa hun og la til at det er veldig givende og viktig og å være bevisst på dette.

Løse kanoner på dekk

– Jeg mener vi er journalister hele døgnet. Når det gjelder reglene vi har i VG går de på hvordan du blir oppfattet, ikke nødvendigvis på hva du gjør, og så er det jo mye enklere for Elin som tross alt er en kommentator og ikke nyhetsjournalist, sa Hansen.

Fra salen: – Som NRK-journalist kan jeg ikke være medlem av Bellona og skrive om miljøer, det går på min troverdighet og jeg er journalist hele døgnet.

Jan Omdahl sa han ikke trodde det var noen mediestrategiske grunner til at man får disse reglene. Det er heller fordi i slike organisasjoner liker man ikke løse kanoner på dekk, noe som ofte assosieres med sosiale medier.

– Det er mange som er redde, som kommer som fagpersoner til et miljø hvor det er amatørene som er eksperter. Det handler om kontroll; de føler seg uvel i et slikt miljø, sa Nordbø.

Ny journalistrolle

Hansen mente det vokser frem en ny journalistrolle.

– Vi har hatt er klart skille mellom rapporterende og kommenterende. Nå kommer bloggerne i midten, og det er nytt innenfor norsk tradisjon. Jan Omdahl kunne f. eks gå ut i dag og være journalist som skrev om teknologi og ha et klart ståsted til datalagringsdirektivet og fortsatt ha troverdighet som journalist. Jeg tror at journalistene mer og mer blir merkevarer og det er noen som blir mer kjent enn andre, sa han.

Sandvand sa også han trodde vi kommer til å se mer og mer at enkeltjournalister bygger seg opp en merkevare og et stort nettverk av lesere: sosial kapital rett og slett.

Ida Aalen påpekte at bloggere lett kommer i konflikt med journalistenes objektivitetsideal. Som eksempel brukte hun hvordan både hun og Even Sandvold ble trukket inn som vikarer i VG Nett i sommer og som blogger hadde f. eks Sandvold veldig klare synspunkter på fildeling og musikkbransjen men skrev allikevel om teknologi.

– Jeg ansatte Ida og Even fordi de er flinke og fordi jeg ønsker å utfordre redaksjonen min. Jeg tror at hvis du skal mene noe som journalist så skal det være åpent og tydeliggjort for leserne. Jeg tror vi kan gå mye lengre i å være personlig på profilene til VG-journalister, og vi vil få flere faktorer fra sosiale medier etter hvert, sa Hansen.

NONA-møte 18/11: Vi inviterer til debatt om hvorvidt vi trenger regler for journalisters opptreden i sosiale medier kl 17:00 i VG auditoriet (VG bygningen i Akersgata).

Debattmøtet har også egen Facebook-event.

Debatten om hvorvidt vi trenger regler for journalisters bruk av sosiale medier går høyt og lavt om dagen. Flere mediehus har eller er i ferd med å lage regler og retningslinjer for dette, noe vi vil få høre mer om under debatten.

Vi har invitert et knippe folk fra forskjellige mediehus og forskjellige redaksjonelle roller for å innlede til debatt om dette.

Til panelet har vi fått med oss Jan Omdahl, internett- og teknologikommentator i  Dagbladet, Espen Egil Hansen, sjefsredaktør VG Nett, John Einar Sandvand, digital strateg Aftenposten, Nina Nordbø, sosiale medier rådgiver i NRK og Hanne L Kirkenes, vaktsjef i ABC Nyheter. Debattleder er Nettbys Rune Røsten.

Vi har ikke tenkt å bruke så veldig mye mer enn to timer til den formelle delen av debatten, men den går videre på Stopp Pressen etterpå for de som er interesserte i det.

Er Twitter rett og slett et mye mer effektivt markedsføringsverkøy enn Facebook, eller er det bare slik i visse sammenhenger?

Flere nylige eksempler har fått meg til å stoppe opp i beundring over hvor fort og effektivt ting spres på Twitter, for ikke å snakke om hvordan mikrobloggingstjenesten også virker svært effektiv når det gjelder å mobilisere folk til faktisk å gjøre noe i det virkelige livet.

Men først to presiseringer: 1) «Markedsføring» på nett fungerer selvsagt bare på nettets premisser, uansett hvilket sosialt medie vi snakker om 2) Twitter og Facebook har selvsagt veldig forskjellig demografisk sammensetning og per i dag når sistnevnte veldig mye bredere enn førstnevnte.

Twitters evne til å mobilisere
Når det er sagt, her er et par eksempler:

Da jeg var på Twitterseminar i London sist måned snakket Suw Charman-Anderson om erfaringene med å bruke sosiale medier til Ada Lovelace-kampanjen. Kort fortalt satte hun seg som mål i januar å få 1000 personer om å blogge om en kvinne i teknologibransjen de beundret 24. mars i år (selv blogget jeg bla. om Dorte Toft).

Hun trodde hun ville slite med å nå det målet, men endte med nesten å doble det – primært takket være Twitter. Det var her ideen om Ada Lovelace Day spredde seg, i all hovedsak gjennom om at folk retvitret det hun skrev på @findingada (det var også slik jeg hørte om konseptet). Charman-Anderson fortalte at hun også ble nødt til å sette opp en Facebook-konto i forbindelse med prosjektet, men hun ble slått av hvor «innadvendt» det populære sosiale nettverket var i sammeligning med Twitter: mange ble medlemmer av Facebooksiden for prosjektet men det virket som om få gjorde noe aktivt utover det.

På en måte ble dette inntrykket også underbygget av mannen hennes, Kevin Anderson, som jeg også intervjuet etter seminaret for Journalisten. Som han forteller i intervjuet ble Twitter et uvurderlig verktøy da han gjorde en ambisiøs reportasjetur fra kyst til kyst i USA i forbindelse med presidentvalget. Men på Facebook fikk han mest beskjeder fra gamle venner om at han måtte ta vare på seg selv og ikke jobbe så mye.

Utrydningstruede drinker
Nå skal jeg villig vekk innrømme at dette innntrykket stemmer veldig godt overens med mine egne følser og tanker om Facebook vs. Twitter. Sistnevnte er uendelig mye mer nyttig for meg i jobbsammenheng, og Facebook-gruppene jeg blir medlem av har jeg stortsett et veldig passivt forhold til.

Den siste var vel Lupec London som er en forening til støtte for utrydningstruede cocktails. Jeg er ikke en gang veldig glad i cocktails, men syntes det var et kult konsept. Kanskje jeg stikker innom en av festene deres hvis jeg mot formodning er i London en gang og kjeder meg (som om det noen gang kommer til å skje).

Ølfestival med Twitter-suksess
Men det som virkelig fikk meg til å tenke over hvorvidt Twitter er mer nyttig for markedsføring enn Facebook var erfaringene arrangørene av Wandsworth Common Beer Festival gjorde seg med bruk av sosiale medier. Her har man også en begivenhet som ikke er utpreget elitedominert, eller? Denne nyttige presentasjonen fant jeg via Knut Alberts eminente ølblogg (anbefales for alle øl-entusiaster).

Hva er dine erfaringer med å bruke Twitter vs Facebook i markedsføringsøyemed? Stemmer inntrykkene her, gjelder det bare for visse formål – og i så fall hvilke?

BÆRUMbeta skal bli Bærum kommunes blogg om den nye offentlige kommunikasjonen – samtalen, intet mindre. Bloggen bekjenner seg til verdiene åpenhet, respekt og mot – sistnevnte noe den nye statlige kommunikasjonspolitikken kanskje trenger en større dose av?

NONA-møte 11. Juni: – Forslaget til ny statlig kommunikasjonspolitikk fremstår som helt uten ambisjon i forhold til mulighetene som faktisk ligger der i den nye medievirkeligheten, sa Pål Hivand da innledet om høringsutkastet og den nye bloggen BÆRUMBeta på NONA-møtet torsdag.

Hopper i det
I kontrast til et høringsforslag som har blitt kritisert for å være for generelt, lite forpliktende og ta for mange forbehold, sa Hivand at det var et moment av bare å hoppe i det og bli tvunget til å forholde seg til den nye virkeligheten med BÆRUMbeta.

– Det blir litt som når du står på torget og er nødt til å forholde deg til de henvendelsene du får – det er nødt til å bli en dialog og den dialogen er offentlig. Dessuten får du et ansikt, en identitet, og det blir nødvendigvis et mer likeverdig forhold. Det er helt klart en følelse av å hoppe i det uten sikkerhetsnett, sa Pål, som det for ordens skyld kanskje er greit å opplyse om at også var til stede på det første møtet til det som har blitt NONA 30. April i fjor.

Denne ukens NONA-møte kom i stand litt i siste liten da tematikken var så aktuell. Vi klarte ikke å få noen fra Difi til å stille på en ukes varsel, men Hivand stilte – noe jeg er glad for. Det ga i alle fall meg, som i utgangspunktet synes statlig kommunikasjonspolitikk hørtes ganske så vagt og kjedelig ut, et mye bedre grep om hvorfor dette er tema som fortjener oppmerksomhet (anmodet av PoPSiCLe, og Dag Otter i Budstikka, prøvde jeg også å referere NONA-møtet via CIL her – noe preget av at jeg også var ordstyrer og det var på slutten av en lang dag).

– Konservative statsansatte
Vi hoppet litt frem og tilbake mellom BÆRUMbeta og ny statlig kommunikasjonspolitikk denne kvelden, men jeg føler dette er på sin plass da det blir litt som å veksle mellom å fokusere på teori og praksis (vektleggingen av BÆRUMbeta som et eksempel for hvordan statlig kommunikasjonspolitikk kan se ut er forøvrig min.).

Først, hvorfor er dette med ny statlig kommunikasjonspolitikk overhodet viktig?

– Nå har jeg jobbet med offentlig kommunikasjonspolitikk i 10 år, og jeg mener at dette bør være en offentlig ikke statlig kommunikasjonspolitikk. Grunnen til at jeg engasjerer meg er at jeg ser at vi er en veldig konservativ virksomhet. Når vi blir bedt om å være kreative går vi til offentlig regelverk og sjekker om vi har grunnlag eller lov til å være der. Det er mange grunner til det, det er ikke uvilje eller nødvendigvis noe tilsiktet; mer at man er vant til å gå til regelverket. Gitt dette blir det desto viktigere at regelverket er godt og da faller høringsutkastet til ny statlig kommunikasjonspolitikk gjennom, sa Pål.

Litt uferdig og lite nytt

Han hadde to store innvendinger mot høringsutkastet til statlig kommunikasjonspolitikk: 1) den forrige var ikke så veldig dårlig 2) når det først kommer så sier den lite nytt.

Anders Brenna mente det var et veldig beta preg over høringsutkastet. – Man har kanskje forstått to av tre ting:
1) verden har endret seg 2) vi må omstille oss til en ny virkelighet 3) men de har ikke helt forstått hvordan ennå. Med andre ord: godt utkast, klapp på skulderen, gå tilbake og gjør det skikkelig. Konkretiser er stikkordet, men også erkjenn at her er man nødt til å ta en ny runde.

Ingeborg Volan sa at hun har lest høringsutkastet ganske inngående og det hun opplevde som mest frustrerende med det var at det er så langt fra det de i direktoratet selv sier de ønsker å få til med det.

Enveiskommunikasjon
– Jeg lurer på om det er noe med sjangeren for statlige styringsdokumenter. Jeg er frustrert over misforholdet mellom de som vi har valgt til å styre på våre vegne og i hvor liten grad de tar hensyn til hva vi som har valgt dem tenker og tror. Det er heller ikke vist til e-borgerrapporten og det som allerede er utarbeidet på hvordan man kan delta som aktiv borger. Det kunne stått mye mer om hvordan staten verdsetter innspill fra innbyggerne, sånn som høringsutkastet fremstår nå er det veldig mye et dokument om enveiskommunikasjon, sa hun.

– Nå er det på en måte staten som har blitt hovedfigur i sin egen kommunikasjonspolitikk, ikke innbyggerne de tjener, supplerte Pål.

– Bruk innbyggerne som en ressurs
Pål trakk fram at når man ser hva folk får til med sosiale medier på sin egen fritid, og hvor bra dette ofte er, så tenkte han at det er jo ikke noe i veien for at en del av det kommunen kommuniserer kunne vært produsert av innbyggerne selv.

– I 2007 oppfordret Bærum kommune til en Wikipedia- stafett hvor innbyggerne la inn nye innlegg i Wikipedia får å få bredden i alt som skjer i Bærum med trikk og hoppbane og turområder osv. Det gjorde at vi som kommune fikk en helt annen profil på Google og Wikipedia. Sist gang jeg sjekket var det over 500 innlegg om Bærum på Wikipedia – det er jo noe vi i forvaltningen aldri ville ha kapasitet til å gjøre selv – og folk kan jo virkelig masse om disse tingene

Da BÆRUMbeta gikk live skrev Pål at bloggen skal være «informasjonavdelingens åpne arena for læring og utvikling i forbindelse med utviklingen av en ny kommunikasjonsstrategi. Samtidig håper vi den skal være en kime til utvikling, høyttenkning og eksperimentering med en ny forvaltning, som er mer lydhør, åpen og samarbeidende enn tidligere.”

Nå skal det vel sies at jeg for min del har et ganske distansert forhold til staten, men jeg synes det er veldig nyttig å følge Larvik kommune på Twitter for praktisk informasjon som jeg, som gjerne har hodet mitt oppe i (nett)skyene, ofte går glipp av – deriblant biblioteksåpningstider, preparering av lokale skiløyper, 17-mai arrangementer og sånn;-)

Feig, lite ambisiøs og selvsentrert var noen av ordene som ble brukt om forslaget til en ny statlig kommunikasjonspolitikk på en offentlig høringskonferanse denne uken.

NONA på Høringskonferanse: – Hvordan skal statlig virksomhet forholde seg til nye, sosiale medier? Dette er viktig i forhold til å utvikle nye retningslinjer for kommunikasjonspolitikk, sa statssekretær Wenche Lyngholm i Fornyings- og administrasjonsdepartementet (FAD) da hun åpnet seminaret om ny statlig kommunikasjonspolitikk på Litteraturhuset torsdag.

Under seminaret ble høringsforslaget berømmet for å gå i riktig retning ved å vektlegge åpenhet, medvirkning og behovet for å nå alle, men også behørig kritisert for å være for generelt, for lite presist og alt for lite ambisiøst. Et ankepunkt for mange, enten de var tilstede i salen eller deltok via NONAs Coveritlive dekning, var at dette burde være en offentlig og ikke bare en statlig kommunikasjonspolitikk.

Må ta brukerne mer alvorlig
– Hvis vi tar alle enkeltmenneskene som er brukerne våre på alvor så kan vi ikke bare ha en statlig kommunikasjonspolitikk, vi må ha en offentlig kommunikasjonspolitikk, sa Astrid H. Mjærum , leder for Fagråd for offentlig informasjon i Kommunikasjonsforeningen. Hun fikk støtte blant annet av Pål Hivand som tvitret at statens kommunikasjonspolitikk burde hete offentlig kommunikasjonspolitikk – og brukeren, ikke staten, stå i fokus.

Verken FAD eller medarrangør Difi (Direktoratet for Forvaltning og IKT) valgte å svare på spørsmål fra podiet under seminaret, men Lyngholm forklarte at departementet skulle være tilsted med store ører, lytte og ta til seg det som skjedde der. – Vi er her for å høre og skal vurdere høringsutkastet i lys av det som kommer fram på konferansen, forklarte hun.

Krasse innspill
I tråd med dette tenkte jeg derfor det kunne være nyttig å oppsummere noe av kritikken i bloggform her (CIL-dekningen fra konferansen finner du her).

Mjærum mente forslaget til ny kommunikasjonspolitikk var både litt feigt og litt for lite ambisiøst.

– Jeg synes det bærer preg av at man ønsker likevekt, man ønsker dialog, men man tar allikevel utgangspunkt i seg selv. Hvis vi tenker at brukerne skal bli fornøyd første gang de er i kontakt med oss, da oppnår vi mye. Utkastet bærer litt for mye preg av at det er skrevet av departmentet, ikke nødvendigvis de som jobber med brukerne, sa Mjærum.

De ansatte også viktige
Martin Apenes, kommunikasjonsdirektør i NAV, påpekte at hvis man tenker at kommunikasjon er sentralt vil man automatisk fokusere mer på intern kommunikasjon enn hva man gjorde i forslaget som forelå.

– Medarbeidere er en veldig viktig målgruppe jeg syntes dette dokumentet burde mene mer om, sa han. Han mente Redaktørplakaten lå mye til grunn fro den kommunikasjonspolitikken vi har i dag, noe som gjorde den veldig tid- og ressurskrevende.

– Den nye statlige kommunikasjonspolitikken kan bli en mye bedre kommunikasjonspolitikk, men den trenger litt flere presiseringer og konkretiseringer, mente han.

På spørsmål om hvor mange av de tilstede hadde forholdt seg daglig til den politikken som allerede foreligger rakk ca. en tiendedel opp hånda. Mjærum presiserte at den allikevel vil legge grunnlaget for de kommunikasjonsstrategiene de enkelte statlige organisasjonene selv utformer og derfor var sentral.

Propaganda
Osmund Kaldheim, direktør i Integrerings- og Mangfold direktoratet, sa han hadde valgt raljering som form for foredraget sitt fordi han mente det var i tråd med formen på høringsutkastet. Han konkluderte presentasjonen sin med å si at han hadde drevet raljering som appellerte til publikum og vakte deres oppmerksomhet, men kommet med veldig lite konkret, og forslo at en slik innholdsfattig form bare var en politikk for propaganda.

Fra salen stilte Kristine Holm fra Norsk Presseforbund spørsmålstegn ved hvorfor høringsutkastet ikke klarte å forankre sikkerhetsperspektivet, offentlighetsloven eller andre direktiver staten egentlig er forpliktet til å forholde seg til.

Likhet for loven
– Det bør ikke være en konflikt mellom ansattes ytringsfrihet og lojalitet som det antydes i utkastet, og avtaler med medier om eksklusivitet bør heller ikke forekomme: det bør fremgå av den statlige kommunikasjonspolitikken at alle skal ha lik tilgang til offentlige dokumenter når de foreligge, presisterte hun.

Med andre ord: nok av innspill for FAD og Difi å ta av. Høringsfristen for ny statlig kommunikasjonspolitikk går ut 1. Juli.

Les også:


Lest i det siste

Add to Technorati Favorites
april 2017
M T W T F S S
« Feb    
 12
3456789
10111213141516
17181920212223
24252627282930