NONA: nettverket for oss som jobber med nettmedier

Posts Tagged ‘journalistikk

Årets første møte ble et lærerikt innblikk i nettjournalistens arbeidsdag – når de beveger seg bort fra skrivebordet (men datamaskinen tar de med!) Nedenfor følger et lite referat.

Vi inviterte tre journalister med erfaringer fra å dekke store begivenheter alene, på direkten – det være seg fra krigssoner eller internasjonale teknologikonferanser – bare utstyrt med bærbar PC, mobiltelefon og kamera.

• Andreas Lunde (ABC Nyheter)
• Stian Eisenträger (VG Nett) http://www.vg.no/profil/?u=958
• Marius Arnesen (NRKbeta) http://www.happygolucky.no/

Marius Arnesen, NRKbeta

I sekken: Hvis han har macen sin, nett, sin Canon 5D og en iPhone, er han veldig fornøyd.

Har vært på Consumer Electronics Show tre-fire år på rad.

– Det føles jo nesten som man konkurrerer med Engadget og Gizmodo, selv om det er umulig for oss å konkurrere med dem, men siden man er sendt med lisensbetalernes penger så vil man gjerne at det skal bli bra!

Marius mener at det vanskeligste er å filtrere og velge ut hva man skal følge med på i så store arrangementer.

Verktøy

Han tar med seg video og bilder med kameraet sitt, i tillegg til at han har et stativ og en mikrofon. Så klipper han det i FinalCut, og redigerer bildene i LightRoom. I NRKbeta er det lett å jobbe raskt, mener Marius, siden de kan bruke WordPress, og slipper å bruke VPN og lignende.

I tillegg har han med seg iPhonen underveis for å gjøre små notater og følge med på Twitter, Facebook og blogger underveis på hva som skjer.

Arbeidsflyt

Noe av stoffet brukes ikke bare hos NRK Beta, men også som TV-reportasje. Han konverterer videoene, redigerer dem i FinalCut og laster videoen rett opp til YouTube. Han prøver å sørge for å bruke tekst, video og bilder der hver av de tre fungerer best. Han mener det er viktig å følge med på kommentarene.

Andreas Lunde, ABC Nyheter

I sekken: Han vil reise med en mac og en Canon 7D, og kanskje en skuddsikker vest.

Fra Andreas Lundes Gaza-tur. Lisens: CC-NC-BY

Han er på papiret videojournalist, men anser seg for å være en teknisk anlagt altmuligmann. Han startet på lokal-TV med et stort kamera på ryggen, og har drømt om at kamaraene skal bli mindre og at Canon 5D og 7D er et langt stykke på veien for å kunne reise lett.

Fordeler og ulemper med små kamera

I Gaza var det for eksempel lett å gli gjennom når man har lite utstyr og ikke en stor sekk å drasse på. Han hadde med et kamera på størrelse med en brødrister. Når man snakker med vanlige folk, så blir de litt reserverte. Men det han oppdaget var at da han begynte å bruke Canon 7D, så snakker folk så mye lettere til kameraet. Myndighetspersoner derimot, tar deg ikke på alvor på samme måten med et lite kamera i forhold til et stort.

Ulempen er at det kan gå utover den tekniske kvaliteten. Lydmessig blir det dårligere om man ikke har en egen mikrofon. Man må gjøre et valg. Er det innholdet eller kvaliteten som er viktigst? Andreas jobber til vanlig med nett-TV, og da er bildet så lite at han mener det overhodet ikke er noe problem.

Hvordan sende hjem?

I Gaza hadde de mobilnett oppe og gikk hele tiden. Han komprimerte filene og sendte over mobilnettet, og hadde ingen særlige problemer med det. Men Andreas innrømmer at regningen fort blir veldig stor. Men det gikk i hvert fall raskere å sende på mobilnettet enn med satelitttelefon. For sistnevnte er ISDN-hastighet.

Hva med Twitter?

Andreas tvitret veldig mye fra Gaza. Han fikk et kick av det, og ville gjort det litt annerledes i dag. Han fikk veldig mye respons, og trafikken for ABCNyheter gikk også opp, og det ga en veldig levende dekning. Men det tok mye tid, og sto ofte i veien. Og andre steder ville han tenkt over sikkerhetsaspektet ved å til enhver tid opplyse om hvor man er, for eksempel med tanke på

Det er lurt å være nerd

Andreas mener at om man for eksempel plutselig har dårlig dekning, er det lurt å vite for eksempel hvordan man kan komprimere bilder.

Stian Eisenträger, VG Nett

I sekken: Explorer satelitt-telefonen, to laptoper, skjøteledninger og kamera. Men pakk lett!

Har vært flere ganger i Kongo, og fremhver viktigheten av å ha et lag hjemme i Oslo som følger med på nyhetsbildet og innspill som kommer. Når man er ute i bushen har man jo lite oversikt over hva som skjer rundt deg!

Samarbeid og lytt til de lokale

Stian mener at så fremt man ikke er konkurrenter, så er det ingen grunn til ikke å samarbeide. Han trekker frem samarbeid med Reuters og Aftonbladet, for eksempel i Fritzl-saken.

I likhet med Andreas har han også hatt god nytte av små kameraer. I Kongo har det inntil kort tid siden vært krig, og folk er dermed fortsatt svært skeptiske. Derfor har de også lyttet mye til hva de lokale sier, blant annet ikke intervjuet folk etter mørkets frembrudd.

Om å sende live

Stian mener i likhet med Marius at det er svært viktig å tenke på hva det du rapportererom egner seg. Stian mener det viktigste når man skal sende live er masse gaffateip. Man teiper fast adapter, man teiper fast ledningen og man teiper fast til de elektriske nettet. Når de senddte live var de avhengig av en del utstyr, blant annet satelittsender. Disse er dyre, men de gjør jobben.

Nettet er ganske ustabilt, men mobilnettet er godt nok til at man for eksempel kan tvitre hjem.

Spørsmål fra salen

Hva slags rolle spiller det hvem som venter hjemme?

Marius Arnesen mener at det er veldig fleksibelt at de har en liten organisasjon, man kan sende en SMS, så blir det stort sett fiksa.

Hvordan brukes Twitter? Koordinerer man det med redaksjonen?

Andreas tvitret fra Gaza på eget initiativ, og fikk veldig god respons på det. Og det var ut på dette at Andreas fikk ideen om at det kunne legges ut på ABC Nyheter som en egen sak, og det fikk han også veldig god respons på.
Stian forteller at de også har brukt det mye.
Marius mener at Twitter ofte tar mer tid å tvitre enn man tror, særlig når man får masse svar, og at det gjerne er noe av det han prioriterer lavest.

Hva er det optimale teamet for å dekke en sak?

Stian forteller at første gang han dro til Kongo var det et utrolig bra team, og det hadde sine fordeler å være en egen fotograf, en journalist, en kommentator, en sjåfør og fikser. Det kommer an på situasjonen, mener han. Det var fint at man kunne skille lag, og at konkurrentene ikke til enhver tid visste hvor man hadde dem. Men på Fritzl-saken så dro han ned alene og gjorde alt selv.
Marius mener at det er fort gjort at én person må gjøre alt, når man er et lite team, og man ender opp med å droppe noe. På den annen side, så blir det ikke noen misforståelser med en person!
Andreas mener det blir lett å få gjort mye om man har en teknisk interesse og bakgrunnskunnskapen.

Men er det ikke blitt et veldig stort tidspress? Arbeidsdagen er jo aldri over?

Stian mener man blir vant til det, og man blir fokusert når det står på som verst. Det har sine fordeler og ulemper. Andreas i stemmer, og sier at man venner seg til det – men man vet jo at man er på jobb. Marius sier at det er kjedeligere å være i Las Vegas enn man skulle tro – man blir lei av å spise den samme burgeren. Det er slitsomt, men gøy, er det som går igjen.

Blir det A- og B-journalister når flere plattformer jobber på samme sak?

Stian mener at samarbeidet mellom VG Nett og VG på papir har blitt mye bedre de siste årene. Det er viktig å ha en åpen diskusjon og tillit mellom nettjournalisten og papirjournalisten når det gjelderat den informasjonen som utveksles ikke blir sendt rett ut på nett.

Andreas blir nesten litt misunnelig på Stian, som har frihet til å velge hvilken kanal noe skal ut på. Er det nett, papir, video, eller bilder?

Hvordan blir det med kildekritikk på sosiale medier?

Stian mener det som først og fremst kommer på Twitter har vært meningsytringer og spørsmål, og på de sakene han har jobbet med så har det vært veldig langt mellom gullkornene. De som har gode tips sender gjerne en mail til deg, mener Stian. Det fungerer også mye bedre etter at VG Nett har fått egne profilsider for journalister, og at dette er mer tillitsvekkende enn da det bare var e-post-adresser.

Stian påpeker jo at saker som Kongo og Fritzl-saken så er det jo også lite relevant at journalisten skal få inn informasjon fra noen på Twitter, det egner seg bedre når det man dekker er noe som flere har informasjon om.

Hvordan klarer dere å både komprimere og sende store videofiler? Hva er den beste løsningen?

Andreas tenker bare, at hvis det tar to timer å sende, så må man bare gå ned i kvaliteten, og sende på nytt. Han mener det ikke finnes noe fasitsvar.

Stian tipser om YouSendIt.com, som fungerte utmerket fra Kongo. Da prøver den bare å sende igjen og igjen om forbindelsen er dårlig.

Marius sier at man jo også kan bruke FTP og resume. Det første han gjør er å klippe, men da må man ha seks artikler sånn halvferdig, og jobbe litt om hverandre så opplastingen kan ligge i bakgrunnen.

Oppdatert 17/2-2010: Se video fra møtet her.

Fra Andreas Lundes dekning av Gaza for ABC Nyheter

Fra Andreas Lundes dekning av Gaza for ABC Nyheter

Med alle verktøy som er tilgjengelige i dag, er det egentlig noen grunn til at nettjournalister skal være bundet til skrivebordene sine?

Vi sparker i gang NONA-året 2010 med å invitere tre journalister med erfaringer fra å dekke store begivenheter alene, på direkten – det være seg fra krigssoner eller internasjonale teknologikonferanser – bare utstyrt med bærbar PC, mobiltelefon og kamera.

Hva fungerer? Hva fungerer ikke? Hvilke (gratis) verktøy er tilgjengelige? Hva er de beste verktøyene?

Disse tre deler sine erfaringer fra blant annet Gaza, Las Vegas og Kongo. Som vanlig i NONA-sammenheng starter vi med korte innledninger fra innlederne, før vi åpner for spørsmål og diskusjon.

  • Sted: NRK på Marienlyst (Glassgården, møterom Embla)
  • Tid: onsdag 10. februar 18:00 (den formelle delen varer maks to timer, men, som vanlig, vil det  være anledning for de som eventuelt ønsker det å fortsette diskusjonen videre på et utested).

Er det slik den skal se ut? Foto: nDevilTV CC-BY

Oppdatert!

I kveld får vi altså vite mer om hva som skal avdekkes. Les NRKBetas litt ferskere gjennomgang av ryktene.

Apple har sendt ut invitasjoner til event 27. januar i San Fransico, med taglinen «Come see our latest creation.» Les mer hos Engadget og AppleInsider. Sjekk også ut en tidslinje for ryktene.

Ryktene

Ryktene går høyt og lavt om Apples så kalte tablet, eller iSlate som den visstnok vil hete.

Minste felles multiplum mellom alle ryktene om dingsen kan oppsummeres slik:

  • Mindre enn en Macbook eller Macbook Air
  • Touchskjerm, og uten fysisk tastatur eller mus
  • Større enn en iPod Touch eller iPhone

En veldig fin oppsummering av Tablet-ryktene finner du hos Gizmodo. Det siste er at Steve Jobs visstnok vil lansere dingsen allerede 27. januar og at Wall Street Journal mener den vil være i salg allerede i mars.

Og hva har dette med papir og magasiner å gjøre..?

Det er fullt av drømmer fra «print industry» (hva vil dere kalle det på norsk?) om at dette skal vær redningen fra fallende lesertall for papiraviser og magasiner. Innovation in Newspapers begeistrede liste er et godt eksempel:

10. And it’s time to invest in quality content, digital creativity, multimedia talent, and innovation.
Welcome to the future!

Tanken er at det på en slik dings ville være mulig å ta seg betalt for produktet sitt igjen. Folk gidder jo (til dels) å betale for iPhone-applikasjoner og Spotify-abonnement. Også i Norge svirrer håpet om at en ny plattform kan være en redning for den økonomisk pressede journalistikken, blant annet når Dagsavisens Hege Ulstein gjør koblinger til mediestøtteutvalget:

Et utvalg jobber nå med en omlegging av mediestøtten i Norge. De bør tilskynde utviklingen Apple nå legger til rette for. […] I stedet for å operere med et papirkrav, kan man introdusere et betalingskrav. […] Et slikt prinsipp vil være mer logisk, det vil være robust mot stadig nye teknologiske nyvinninger og det vil fjerne det presset som i dag tvinger støtteavhengige publikasjoner til å klamre seg til papirformatet.

Så hvor mye hold er det i ryktene?

What's likely and unlikely to come in a Apple tablet? Foto: Victor Svensson. BY-NC-ND

What's likely and unlikely to come in a Apple tablet? Foto: Victor Svensson. BY-NC-ND

Ryktene har altså svirret en stund, og nå er også skeptikerne kommet på banen. En kommentar hos Gizmodo oppsumerer det kanskje best:

Apple never fails to disappoint you with what you want and charge more than you expect. You want a 10 inch screen, you’re getting 8. You want to pay $400, you’re paying $699 for the bad one and $799 for the one with the phone option. I might be $100 off.

Og prisen er blant faktoreme som gjør at for eksempel Slates mediekomentator Farhad Manjooo (@fmanjoo) er skeptisk. Likevel, når disse ryktene svirrer så heftig som de gjør, så er det jo nettopp fordi det er en interesse for et slik produkt:

Whatever the price, the industry’s current tabletphilia certainly makes more sense than it did in 2001. The components necessary to make thin machines […] are cheap and widely available. […] At the turn of the millennium, PCs were still seen mainly as business tools […] Today PCs are the world’s most powerful procrastination machines. […] Computing is now often what people in the TV industry call a «lean-back» experience—when you’re watching YouTube videos or reading an e-book, you’re only occasionally interacting with the machine. So why do you need a keyboard and a mouse?

John Gruber, mannen bak Daring Fireball har også en svært god og passe kritisk analyse av tablet-ryktene ut i fra et brukerperspektiv. Han konluderer:

let’s say instead of a MacBook and an iPhone, you’ve got an iMac and an iPhone, but you also want a portable secondary computer. Today, that portable from Apple (portable as opposed to the iPhone’s mobile) is a MacBook. With The Tablet, you’ll have the option of a device that will more closely resemble the iPhone than the iMac in terms of concept and the degree of technical abstraction.

Tabletkonseptet er en større (men mislykket?) trend

NRK Beta var på plass på Consumer Electronics Show. Foto: NRK Beta

NRK Beta var på plass på Consumer Electronics Show. Foto: NRK Beta

Også på Consumer Electronics Show var det fullt av flate maskiner, men som NRK Betas mann på stedet forklarer, var de ikke mye å skryte av.

Revolusjonen, eller skredet, av tablets, som både jeg og mange andre hadde håpet på, kom altså ikke. Det er riktignok tablets her. De fleste er bygd på Windows 7 og er relativt tjukke og klumpete. Man vet at når man etter to minutters bruk bare har lyst til å kaste en gadget i veggen av all sin kraft, er det ikke noe man nødvendigvis svir av tusenvis av kroner på.

I tillegg til de noe mislykkede, ferdige produktene på CES, har det i det siste rullet opp en rekke mock-ups, prototyper og konsepter, som Slate oppsummerer. Disse ser stort sett utrolig mye lekrere ut – men det er da også enklere når det er snakk om konsepter!

Nedrelid har blant annet beskrevet svenske Bonniers konsept, som ser ganske forlokkende ut, og den minner ganske mye om Sports Illustrated sin prototype.

Som tidligere nettjournalist og designstudent synes jeg det mest spennende med disse konseptene er hvordan de ser ut til å oppheve det litt snodige skillet mellom formidling på papir og på nett. På sitt beste henter disse konseptene også det beste fra hver av de to verdenene. Som på papir er det lett å ta med seg den siste utgaven, du kan enkelt bla frem og tilbake, det får plass i vesken. Og som på nett kan du se video, du kan lett dele det med venner og kjente, det er digitalt og søkbart og alltid oppdatert, for å nevne noe.

Men de har prøvd tablets før, så nå skal de mislykkes igjen?

Slates Jack Shafer tar på seg rollen som surpomp og tror at disse forsøkene slett ikke vil redde magasin- og avisbransjen, og viser til de tidligere mislykkede forsøkene. tror ikke på at de vil redde print industry.. og viser nettopp til alle de andre mislykkede forsøkene. Apple gjorde et slags forsøk allerede i 1979 (!) og Microsoft og Bill Gates prøvde å hype tableten så sent – eller tidlig – som i 2001:

Gates was obviously taken with these computers, and Microsoft bet big on them, releasing a version of Windows that could be navigated with a stylus and could recognize handwriting. «I’m already using a tablet as my everyday computer,» Gates told the crowd. He added, «Within five years, I predict it will be the most popular form of PC sold in America.»

Om de ikke redder print, kan de likevel drepe ebokleseren?

Steve Jobs er blitt sitert på at «People don’t read anymore«, som grunnlag for sin skepsis til ebok-lesere. Gruber forklarer det resonnemenet fra enkel økonomisk logikk:

Not enough people read to make it worth creating a dedicated device that is to reading what the original iPod was to music. (Everyone, for practical definitions of “everyone”, listens to music.) But e-reading as one aspect among several for a general-purpose computing device — well, that’s something else entirely.

En dings som fungerer både for å lese bøker og surfe og se film ville kanskje være enklere å selge? Men da er kravene til skjermen en stor teknologisk utfordring.

Ryggmarksrefleks er dog at jeg er helt enig med Gruber. Jeg svidde av 2400 kroner på en iPod Touch i høst (det er en del for en student), og vil anslå at 70% av tiden med aktiv bruk går til å lese artikler gjennom Read It Later (en applikasjon som forøvrig anbefales på det sterkeste!)

Jeg var også inne på tanken å kjøpe eBok-lesere i julegaver, men de fremsto rett og slett for primitive i forhold til prisen, man kunne liksom lese bøker, og det var det. Eirik Newth har forøvrig en veldig god oppsummering av hvilken eBok-leser som passer for deg, om du fortsatt er interessert i en slik en!

Til slutt..

Takk til alle som har bidrat med tips til artikler via Twitter og andre kanaler!

Så synes jeg du skal følge Netthoder på Facebook eller følge oss på Twitter, der du også kan følge meg.

NONA-møte 18/11: Vi inviterer til debatt om hvorvidt vi trenger regler for journalisters opptreden i sosiale medier kl 17:00 i VG auditoriet (VG bygningen i Akersgata).

Debattmøtet har også egen Facebook-event.

Debatten om hvorvidt vi trenger regler for journalisters bruk av sosiale medier går høyt og lavt om dagen. Flere mediehus har eller er i ferd med å lage regler og retningslinjer for dette, noe vi vil få høre mer om under debatten.

Vi har invitert et knippe folk fra forskjellige mediehus og forskjellige redaksjonelle roller for å innlede til debatt om dette.

Til panelet har vi fått med oss Jan Omdahl, internett- og teknologikommentator i  Dagbladet, Espen Egil Hansen, sjefsredaktør VG Nett, John Einar Sandvand, digital strateg Aftenposten, Nina Nordbø, sosiale medier rådgiver i NRK og Hanne L Kirkenes, vaktsjef i ABC Nyheter. Debattleder er Nettbys Rune Røsten.

Vi har ikke tenkt å bruke så veldig mye mer enn to timer til den formelle delen av debatten, men den går videre på Stopp Pressen etterpå for de som er interesserte i det.

Typewriter close-up by Meredith Harris.

Foto: Meredith Harris CC-BY-NC-ND

Vi har for lengst måttet innse at korrekturleserne tilhører fortiden. Konsekvensene av dét er tydelige nok, i kombinasjon med økt arbeidspress, og det er nok av eksempler på (nett)journalister som skriver feil. Sjekk for eksempel ut Ingeborg Volans eksempler fra hennes gamle blogg Ordlysten.

Lenge leve autokorrekturen

Men skal vi nøye oss med å være forarget over tastefeilene? Det finnes verktøy som kan løse en del av disse problemene (eller la oss kalle en spade for en spade – skrivefeilene). Såkalte teksterstattere.

Mac har TextExpander, og for Windows finnes Texter:

Begge disse programmene fungerer ved at i det øyeblikekt et gitt ord, som er definert som et nøkkelord, skrives, så byttes det ut av en annen tekst. Jeg kan bruke det til for eksempel å skrive signida og så dukker hele signaturen min opp – men det kan også brukes som et globalt autokorrekturprogram som fungerer i alle programmer man bruker; det være seg e-post, nettleser, tekstbehandler, lynmeldinger.

Tid for dugnadsarbeid?

Ikke bare det.. Man kan lage lister med slike nøkkelord som det kan abonnere spå.

Hva om alle norske nettaviser gikk sammen og lagde den ultimate autokorrekturlista?

ellre, elelr, eler = eller.

Ah. Hvis du legger sammen alle de sekundene, til alle de journalistene i Norge som gjør den skrivefeilen, i løpet av noen år, jeg tror det blir noen sekunder til sammen. Og litt færre hissige mail om hvor talentløse nettavisjournalister er (Jeg har vært der selv. Og jeg vet hvordan eller staves.)

Hva er innvendingene?

Jo, skrekk og gru, tenk om folk glemmer hvordan man skriver rett? Det er jo som at man skulle mene at vi skulle avskaffe kalkulatoren fordi folk glemmer å regne. Det var noen som hevdet det og, men det stadiet er vi forbi. Den generelle enighet synes å være at det viktige er å ha en konseptuell forståelse av hvordan et regnestykke utføres, altså hvorfor svaret blir riktig, heller enn at det avkreves at man skal klare å gjennomføre utregningen på stående fot.

Det samme tror jeg vi skal tenke om rettskrivning. Det viktigste er at journalistene behersker det norske språket godt, og er presise, ikke hvor gode de er til å treffe knappene på tastaturet.

Tastaturet er ikke laget for å skrive på!

Som en påminnelse: dagens plassering av knappene på tastaturet er ikke optimal for at folk skal kunne skrive raskest mulig, hverken på engelsk eller norsk, siterer fra kjære Wikipedia om skrivemaskinen:

The QWERTY layout is not the most efficient layout possible, since it requires a touch-typist to move his or her fingers between rows to type the most common letters. […] The most likely explanation is that the QWERTY arrangement was designed to reduce the likelihood of internal clashing by placing commonly used combinations of letters farther from each other inside the machine.[11][12] This allowed the user to type faster without jamming.

I dag lanseres den nye tjeneste Twingly Channels, her kan hvem som helst skape en kanal og fylle den med materiale fra medier, blogger og mikroblogger.

Tjenesten, som fremdeles er i beta, skal gjøre det enklere både å holde oversikt over temaer, men også å dele og anbefale innhold. Jeg har testet ut tjenesten litt og satt sammen en kanal som heter Journalistikk og Medier.

Mens jeg satt og tenkte på hva slags innhold den burde inneholde må jeg innrømme at jeg møtte meg selv litt i døra. Fordi jeg har kunder i flere land, og følger medieutviklingen inngående spesielt i Skandinavia og England, valgte jeg ut feeds på bakgrunn av det. Jeg er også opptatt av at vi lever i en global verden hvor mange av utfordingene mediebransjen står ovenfor er de samme, i alle fall i den vestlige verden, og hvor det er vanskelig å se mediebransjen isolert fra det som skaper rammebetingelsene til bransjen (dvs teknologisk utvikling, politiske avgjørelser, forretningsutvikling og økonomi).

Et av mine favorittsitater er av New York Times-spaltisten Thomas L. Friedman som sier at «I en verden hvor vi alle er så mye mer sammenknyttet, er evnen til å lese forbindelsene, og koble sammen punktene, den virkelige verdien en journalist tilfører. Hvis du ikke ser sammenhengene, ser du ikke verden.» M.a.o syne jeg det er vanskelig å avgrense hva som bør være med i god kanal om journalistikk og medier, både i forhold til språk, nasjonaliet og tematikk.

Svenske Mindpart og Same Same But Different (SSBD) har valgt en litt annen løsning for sin kanal om Medier och journalistik og fokusert spesifikt på den svenske mediedebatten. NRKbeta har satt sammen en egen kanal om om teknologi, som NRKbeta har vi også fått 100 invitasjoner til beta-versjonen av Twingly Channels – legg igjen en kommentar eller send oss en DM på @Netthoder om du vil ha en invitasjon.

Feedene som ligger i kanalen journalistikk og medier er bare en sped begynnelse, så kom gjerne med innspill på andre feeds som bør med eller fokus for kanalen som sådan.

Jeg må også rette en stor takk til Joanna Geary og Times Online produktsjef Dan Leonard som lagde en egen media feed fra The Times på rappen etter at jeg etterlyste den via min personlige blogg (og fikk støtte av en engelsk kollega) .

Vi var tilstede da Englands medie-Twitterati møttes til diskusjon om hvordan mikrobloggingstjenesten endrer journalistikkens vilkår.

NONA i London: En Twitter-konferanse er ikke helt som andre konferanser. Den mest overdøvende lyden er kanskje den av hundrevis av fingre som taster ivrig på mobiltelefon eller bærbar PC, mens deltagerne tilsynelatende vier vel så mye oppmerksomheten til egne dataskjermer og forsøk på å finne ut hvilke Twitter-venner som er tilstede, som til det som skjer på podiet. Med andre ord er det en overhengende fare for at hele salen sporenstreks ville blitt bortvist fra NJs landsmøte.

PaulBTweet
PaulBTweet2

Den fullbookede Media140 konferansen 20. mai tiltrakk seg nemlig en ikke ubetydelig andel av Londons medietvitrere og kunne skilte med paneldeltagere blant annet fra BBC, The Guardian, Reuters og Techchrunch.

På agendaen stod spørsmål som hvor mye Twitter og mikroblogging ville endre måten nyhetsorganisasjoner finner kilder til nyhetskilder globalt; hvordan sosiale medier og mikroblogging endrer måten lokalmedier finner kilder og rapporterer nyheter – og kan en Twitter-oppdatering på 140 tegn egentlig kalles journalistikk?

Twitter ABC for journalister
Pat Kane åpnet dagen med et nyttig overblikk over hvordan Twitter kan hjelpe tradisjonell journalistikk.

1. Nyhetsbeite-/ nisjejournalistikk (innholdssøk, geolocation)
2. Tidlig varsel om nyheter/begivenheter
3. Innhold og reportasje i Sanntid
4. Sporbare kilder til saker og intervjuer
5. Be om hjelp fra publikum
6. Promoteringsverktøy (markedsfør innhold)
7. Ekspertisearkiv

Essensielt kan Twitter hjelpe journalister å spore kilder, øyenvitner og intervjuobjekter. Det er av natur en sosial tjeneste, noe som gir journalister nye muligheter til å følge opp nyheter og berike den klassiske journalistiske prosessen.

Kane, som var en av grunnleggerne av avisen Sunday Herald i Skottland, sa han var spesielt nysgjerrig på hvilke muligheter sosiale medier som Twitter gir til å bevege oss bort fra churnalism.

– Da jeg jobbet i media på slutten av 90-tallet var minst 50 prosent av sakene våre pressemeldinger eller stoff som på andre måter var initiert av PR-folk, sa han.

I forhold til lokaljournalistikk sa Joanna Geary, tidligere utviklingsredaktør i Birmingham Post, at Twitter er en måte å finne lokalesamfunnet ditt på nett og omgåes dem på.

Twitter vil overleve medias atomvinter
Dagens mest hardtslående kommentar kom fra TechChrunch Europes Mike Butcher.

– Twitter er en kakerlakk i medias atomvinter, sa han. Kakerlakker skal som kjent ha overlevd atomprøvesprengninger i Nevada.

Den tidligere journalisten, som i dag er blant drivkreftene bak en av verdens mest profilerte teknologiblogger, forklarte at han møtte litt uforberedt til Media140 fordi han nettopp hadde hjulpet til å få ut en sak av potensielt stor politisk betydning. Saken var basert på en tvitring fra en Twitter-profil som ga seg ut for å tilhøre Nick Brown, regnet som en av Gordon Browns nærmeste rådgivere.

– Tok du deg bryet med å ringe ham for å verifisere historien?, spurte Bill Thompson, journalistikkforeleser ved City University og teknologiskribent.

– Det er faktisk et veldig godt spørsmål, ting skjer så fort nå om dagen, blogger er ikke nødvendigvis der du vil finne all verifiseringen og faktasjekkingen, svarte Butcher. Og i denne saken viste det seg å være fatalt. Nick Browns kontor avviste nemlig i etterkant å ha noe som helst med nevnte Twitter-konto og gjøre, og TechCrunch’ lesere mente teknologibloggen burde lukta lunta lang vei.

Troverdighet eller hastighet?
– Det er et aspekt her av bare å hoppe inn, bli skitten og få ting ut så fort som overhodet mulig på en grei måte. Jeg tror at når alt kommer til alt vil folk som følger meg på Twitter faktasjekke rompa mi, de er mine redaktører, sa Butcher til de fremmøtte på Media140.

Utsagnet ble latterliggjort av Darren Waters, BBCs teknologiredaktør. Han mente at hvis Butcher ba publikummet sitt om å være hans redaktører kunne han jo likesågodt be de skrive alt innholdet også.

– Poenget mitt er at du må tenke på publikum først. Hvis de stoler på at du har 100 prosent rett hele tiden har du ikke råd til å senke standardene, visse publikum vil ikke tolerere dette, sa Waters.

Butcher parerte med at TehchCrunch er en teknologiblogg og har ett helt annet publikum enn BBC. Se også Telegraphs’ Kate Day blogg om Media140: Sannhet vs Hastighet?

Er Twitter journalistikk?
Dagens utsagn om at Twitter ikke må forveksles med journalistikk kom fra nettredaktør i Sky News, Jon Gripton, som riktignok har sørget for at nyhetskanalen har utnevnt sin egen Twitter-korrespondent.

– En historie på 140 tegn er ikke journalistikk, fastslo han til allmenn buing fra salen. Han ble raskt imøtegått av BBCs Darren Waters som mente det absolutt hadde vært en nyhetssak hvis for eksempel Alistair Campbell, Tony Blairs tidligere spindoktor, hadde tvitret at Bair løy om Irak krigen.

– La oss ikke bli distrahert av plattformen, sa Waters, som mente det var mye lettere å finne de viktige folkene å følge på Twitter når man er nisjejournalist som han selv.

Bill Thompson, som så ut til å nyte rollen som politisk ukorrekt i møte med et publikum med en betydelig andel teknologievangelister, gikk i rette med tanken om at Twitter bare var et slags nyhetsbyrå a la Reuters. Han sa det ikke handlet om Twitter som sådan men om nyheter i sanntid, og sammenlignet for sikkerhets skyld journalister som så tjenensten som noe som bare var der for å tjene deres behov med parasitter.

Parasitter, kjendiser eller parasittiske kjendiser?
Ergo faller vel kanskje journalistikkforeleser Paul Bradshaws tanke om at journalister i dag også er ansvarlige for å spre sakene sine på nett, og å organisere brukere til å dekke begivenheter for dem, under «parasitt-banneret». Du kan lese mer om Bradshaws tanker om hvordan journalister bør bruke nettet i dette intervjuet jeg gjorde med han tidligere i vår.

– Jeg lurer på om ikke BBC journalister, som Robert Peston (les mer om ham her), kommer til å operere mer som rockestjerner i fremtiden. Nettutviklingen har kastet opp folk som er veldig flinke til å operere i dette miljøet [på nett]. Jeg tror vi begynner å nærme oss det punktet hvor en redaktør vil se på jobbsøkere og tenke at «ok, denne personen har en blogg, mens denne ikke har det og ikke egentlig skjønner hva som skjer», sa Mike Butcher.

Vi er vel kanskje ikke helt der i Norge ennå? Som jeg ser det, begynte blogging først å ta av blant norske journalister i fjor, og Twitter har bare tatt av siden ca. årsskiftet, men hvem vet? For min del ga i alle fall Media140 mye å tenke på, for ikke å snakke om at det var hyggelig å møte mange Twitter-venner for første gang i det virkelige livet. De var ikke alltid helt som jeg hadde trodd de var, skjønt absolutt like hyggelige i det virkelige livet som på nett. Men det er nesten en post i seg selv….

I panelet på bildet: Joanna Geary, Christian Payne, Paul Bradshaw, Simon Grice

I panelet på bildet: Joanna Geary, Christian Payne, Paul Bradshaw, Simon Grice


Lest i det siste

Add to Technorati Favorites
april 2017
M T W T F S S
« Feb    
 12
3456789
10111213141516
17181920212223
24252627282930