NONA: nettverket for oss som jobber med nettmedier

Posts Tagged ‘Nettaviser

Årets første møte ble et lærerikt innblikk i nettjournalistens arbeidsdag – når de beveger seg bort fra skrivebordet (men datamaskinen tar de med!) Nedenfor følger et lite referat.

Vi inviterte tre journalister med erfaringer fra å dekke store begivenheter alene, på direkten – det være seg fra krigssoner eller internasjonale teknologikonferanser – bare utstyrt med bærbar PC, mobiltelefon og kamera.

• Andreas Lunde (ABC Nyheter)
• Stian Eisenträger (VG Nett) http://www.vg.no/profil/?u=958
• Marius Arnesen (NRKbeta) http://www.happygolucky.no/

Marius Arnesen, NRKbeta

I sekken: Hvis han har macen sin, nett, sin Canon 5D og en iPhone, er han veldig fornøyd.

Har vært på Consumer Electronics Show tre-fire år på rad.

– Det føles jo nesten som man konkurrerer med Engadget og Gizmodo, selv om det er umulig for oss å konkurrere med dem, men siden man er sendt med lisensbetalernes penger så vil man gjerne at det skal bli bra!

Marius mener at det vanskeligste er å filtrere og velge ut hva man skal følge med på i så store arrangementer.

Verktøy

Han tar med seg video og bilder med kameraet sitt, i tillegg til at han har et stativ og en mikrofon. Så klipper han det i FinalCut, og redigerer bildene i LightRoom. I NRKbeta er det lett å jobbe raskt, mener Marius, siden de kan bruke WordPress, og slipper å bruke VPN og lignende.

I tillegg har han med seg iPhonen underveis for å gjøre små notater og følge med på Twitter, Facebook og blogger underveis på hva som skjer.

Arbeidsflyt

Noe av stoffet brukes ikke bare hos NRK Beta, men også som TV-reportasje. Han konverterer videoene, redigerer dem i FinalCut og laster videoen rett opp til YouTube. Han prøver å sørge for å bruke tekst, video og bilder der hver av de tre fungerer best. Han mener det er viktig å følge med på kommentarene.

Andreas Lunde, ABC Nyheter

I sekken: Han vil reise med en mac og en Canon 7D, og kanskje en skuddsikker vest.

Fra Andreas Lundes Gaza-tur. Lisens: CC-NC-BY

Han er på papiret videojournalist, men anser seg for å være en teknisk anlagt altmuligmann. Han startet på lokal-TV med et stort kamera på ryggen, og har drømt om at kamaraene skal bli mindre og at Canon 5D og 7D er et langt stykke på veien for å kunne reise lett.

Fordeler og ulemper med små kamera

I Gaza var det for eksempel lett å gli gjennom når man har lite utstyr og ikke en stor sekk å drasse på. Han hadde med et kamera på størrelse med en brødrister. Når man snakker med vanlige folk, så blir de litt reserverte. Men det han oppdaget var at da han begynte å bruke Canon 7D, så snakker folk så mye lettere til kameraet. Myndighetspersoner derimot, tar deg ikke på alvor på samme måten med et lite kamera i forhold til et stort.

Ulempen er at det kan gå utover den tekniske kvaliteten. Lydmessig blir det dårligere om man ikke har en egen mikrofon. Man må gjøre et valg. Er det innholdet eller kvaliteten som er viktigst? Andreas jobber til vanlig med nett-TV, og da er bildet så lite at han mener det overhodet ikke er noe problem.

Hvordan sende hjem?

I Gaza hadde de mobilnett oppe og gikk hele tiden. Han komprimerte filene og sendte over mobilnettet, og hadde ingen særlige problemer med det. Men Andreas innrømmer at regningen fort blir veldig stor. Men det gikk i hvert fall raskere å sende på mobilnettet enn med satelitttelefon. For sistnevnte er ISDN-hastighet.

Hva med Twitter?

Andreas tvitret veldig mye fra Gaza. Han fikk et kick av det, og ville gjort det litt annerledes i dag. Han fikk veldig mye respons, og trafikken for ABCNyheter gikk også opp, og det ga en veldig levende dekning. Men det tok mye tid, og sto ofte i veien. Og andre steder ville han tenkt over sikkerhetsaspektet ved å til enhver tid opplyse om hvor man er, for eksempel med tanke på

Det er lurt å være nerd

Andreas mener at om man for eksempel plutselig har dårlig dekning, er det lurt å vite for eksempel hvordan man kan komprimere bilder.

Stian Eisenträger, VG Nett

I sekken: Explorer satelitt-telefonen, to laptoper, skjøteledninger og kamera. Men pakk lett!

Har vært flere ganger i Kongo, og fremhver viktigheten av å ha et lag hjemme i Oslo som følger med på nyhetsbildet og innspill som kommer. Når man er ute i bushen har man jo lite oversikt over hva som skjer rundt deg!

Samarbeid og lytt til de lokale

Stian mener at så fremt man ikke er konkurrenter, så er det ingen grunn til ikke å samarbeide. Han trekker frem samarbeid med Reuters og Aftonbladet, for eksempel i Fritzl-saken.

I likhet med Andreas har han også hatt god nytte av små kameraer. I Kongo har det inntil kort tid siden vært krig, og folk er dermed fortsatt svært skeptiske. Derfor har de også lyttet mye til hva de lokale sier, blant annet ikke intervjuet folk etter mørkets frembrudd.

Om å sende live

Stian mener i likhet med Marius at det er svært viktig å tenke på hva det du rapportererom egner seg. Stian mener det viktigste når man skal sende live er masse gaffateip. Man teiper fast adapter, man teiper fast ledningen og man teiper fast til de elektriske nettet. Når de senddte live var de avhengig av en del utstyr, blant annet satelittsender. Disse er dyre, men de gjør jobben.

Nettet er ganske ustabilt, men mobilnettet er godt nok til at man for eksempel kan tvitre hjem.

Spørsmål fra salen

Hva slags rolle spiller det hvem som venter hjemme?

Marius Arnesen mener at det er veldig fleksibelt at de har en liten organisasjon, man kan sende en SMS, så blir det stort sett fiksa.

Hvordan brukes Twitter? Koordinerer man det med redaksjonen?

Andreas tvitret fra Gaza på eget initiativ, og fikk veldig god respons på det. Og det var ut på dette at Andreas fikk ideen om at det kunne legges ut på ABC Nyheter som en egen sak, og det fikk han også veldig god respons på.
Stian forteller at de også har brukt det mye.
Marius mener at Twitter ofte tar mer tid å tvitre enn man tror, særlig når man får masse svar, og at det gjerne er noe av det han prioriterer lavest.

Hva er det optimale teamet for å dekke en sak?

Stian forteller at første gang han dro til Kongo var det et utrolig bra team, og det hadde sine fordeler å være en egen fotograf, en journalist, en kommentator, en sjåfør og fikser. Det kommer an på situasjonen, mener han. Det var fint at man kunne skille lag, og at konkurrentene ikke til enhver tid visste hvor man hadde dem. Men på Fritzl-saken så dro han ned alene og gjorde alt selv.
Marius mener at det er fort gjort at én person må gjøre alt, når man er et lite team, og man ender opp med å droppe noe. På den annen side, så blir det ikke noen misforståelser med en person!
Andreas mener det blir lett å få gjort mye om man har en teknisk interesse og bakgrunnskunnskapen.

Men er det ikke blitt et veldig stort tidspress? Arbeidsdagen er jo aldri over?

Stian mener man blir vant til det, og man blir fokusert når det står på som verst. Det har sine fordeler og ulemper. Andreas i stemmer, og sier at man venner seg til det – men man vet jo at man er på jobb. Marius sier at det er kjedeligere å være i Las Vegas enn man skulle tro – man blir lei av å spise den samme burgeren. Det er slitsomt, men gøy, er det som går igjen.

Blir det A- og B-journalister når flere plattformer jobber på samme sak?

Stian mener at samarbeidet mellom VG Nett og VG på papir har blitt mye bedre de siste årene. Det er viktig å ha en åpen diskusjon og tillit mellom nettjournalisten og papirjournalisten når det gjelderat den informasjonen som utveksles ikke blir sendt rett ut på nett.

Andreas blir nesten litt misunnelig på Stian, som har frihet til å velge hvilken kanal noe skal ut på. Er det nett, papir, video, eller bilder?

Hvordan blir det med kildekritikk på sosiale medier?

Stian mener det som først og fremst kommer på Twitter har vært meningsytringer og spørsmål, og på de sakene han har jobbet med så har det vært veldig langt mellom gullkornene. De som har gode tips sender gjerne en mail til deg, mener Stian. Det fungerer også mye bedre etter at VG Nett har fått egne profilsider for journalister, og at dette er mer tillitsvekkende enn da det bare var e-post-adresser.

Stian påpeker jo at saker som Kongo og Fritzl-saken så er det jo også lite relevant at journalisten skal få inn informasjon fra noen på Twitter, det egner seg bedre når det man dekker er noe som flere har informasjon om.

Hvordan klarer dere å både komprimere og sende store videofiler? Hva er den beste løsningen?

Andreas tenker bare, at hvis det tar to timer å sende, så må man bare gå ned i kvaliteten, og sende på nytt. Han mener det ikke finnes noe fasitsvar.

Stian tipser om YouSendIt.com, som fungerte utmerket fra Kongo. Da prøver den bare å sende igjen og igjen om forbindelsen er dårlig.

Marius sier at man jo også kan bruke FTP og resume. Det første han gjør er å klippe, men da må man ha seks artikler sånn halvferdig, og jobbe litt om hverandre så opplastingen kan ligge i bakgrunnen.

Oppdatert 17/2-2010: Se video fra møtet her.

Advertisements
Typewriter close-up by Meredith Harris.

Foto: Meredith Harris CC-BY-NC-ND

Vi har for lengst måttet innse at korrekturleserne tilhører fortiden. Konsekvensene av dét er tydelige nok, i kombinasjon med økt arbeidspress, og det er nok av eksempler på (nett)journalister som skriver feil. Sjekk for eksempel ut Ingeborg Volans eksempler fra hennes gamle blogg Ordlysten.

Lenge leve autokorrekturen

Men skal vi nøye oss med å være forarget over tastefeilene? Det finnes verktøy som kan løse en del av disse problemene (eller la oss kalle en spade for en spade – skrivefeilene). Såkalte teksterstattere.

Mac har TextExpander, og for Windows finnes Texter:

Begge disse programmene fungerer ved at i det øyeblikekt et gitt ord, som er definert som et nøkkelord, skrives, så byttes det ut av en annen tekst. Jeg kan bruke det til for eksempel å skrive signida og så dukker hele signaturen min opp – men det kan også brukes som et globalt autokorrekturprogram som fungerer i alle programmer man bruker; det være seg e-post, nettleser, tekstbehandler, lynmeldinger.

Tid for dugnadsarbeid?

Ikke bare det.. Man kan lage lister med slike nøkkelord som det kan abonnere spå.

Hva om alle norske nettaviser gikk sammen og lagde den ultimate autokorrekturlista?

ellre, elelr, eler = eller.

Ah. Hvis du legger sammen alle de sekundene, til alle de journalistene i Norge som gjør den skrivefeilen, i løpet av noen år, jeg tror det blir noen sekunder til sammen. Og litt færre hissige mail om hvor talentløse nettavisjournalister er (Jeg har vært der selv. Og jeg vet hvordan eller staves.)

Hva er innvendingene?

Jo, skrekk og gru, tenk om folk glemmer hvordan man skriver rett? Det er jo som at man skulle mene at vi skulle avskaffe kalkulatoren fordi folk glemmer å regne. Det var noen som hevdet det og, men det stadiet er vi forbi. Den generelle enighet synes å være at det viktige er å ha en konseptuell forståelse av hvordan et regnestykke utføres, altså hvorfor svaret blir riktig, heller enn at det avkreves at man skal klare å gjennomføre utregningen på stående fot.

Det samme tror jeg vi skal tenke om rettskrivning. Det viktigste er at journalistene behersker det norske språket godt, og er presise, ikke hvor gode de er til å treffe knappene på tastaturet.

Tastaturet er ikke laget for å skrive på!

Som en påminnelse: dagens plassering av knappene på tastaturet er ikke optimal for at folk skal kunne skrive raskest mulig, hverken på engelsk eller norsk, siterer fra kjære Wikipedia om skrivemaskinen:

The QWERTY layout is not the most efficient layout possible, since it requires a touch-typist to move his or her fingers between rows to type the most common letters. […] The most likely explanation is that the QWERTY arrangement was designed to reduce the likelihood of internal clashing by placing commonly used combinations of letters farther from each other inside the machine.[11][12] This allowed the user to type faster without jamming.

Fredag avholdt vi som kjent både et heldagsseminar og vårt første årsmøte på Litteraturhuset i Oslo. Her følger en kjapp oppsummering.

Først må jeg si at det var veldig uvant, som følge av at jeg var møteleder, å knapt være på nett i det hele tatt under et slikt seminar. Men når det er sagt var det veldig flott å lese mange gode referater så snart jeg fikk et øyeblikkk til å lese det som ble skrevet underveis og like i etterkant.

For det første, Ida Aalens glimrende referater:

* Kevin Anderson om nettjournalistikk på NONA09
* Hvordan være innovativ i nedgangstider. Paneldebatt på NONA09
* Hvordan kom partiene ut av valgkampen på nett? Referat fra
NONA09

Ingeborg Volan liveblogget paneldebatten om valgkampen på nett med CIL (her ligger også tweets med hashtagg #NONA09). Se forrige bloggpost for Arne Krumsviks presentasjon om Nettavisundersøkelsen. Journalisten intervjuet ham også om temaet her. Anders Brennas bilder fra dagen er her. Jo Christian Oterhals og Pål Nedregotten har også blogget mer utdypende om innovasjonsdebatten de deltok i. For min egen del tror jeg også det kan være greit å både presisere og utdype et og annet, men kommer tilbake til det på min personlige blogg litt senere.

Dagen ble avsluttet med årsmøte hvor det ble valgt vedtekter og nytt styre. Det nye styret er som følger:

Leder: Kristine Löwe
Nestleder: Jan Thoresen (Klikk.no)
Styremedlemmer:
Arne H. Krumsvik (UiO), Espen Egil Hansen (VG Nett), Ida Aalen (NTNU)
Vararepresentanter:
Nina Nordbø (NRK), René Svendsen (VG Nett)

Neste års valgkomitee (se mer om valgperiode i vedtektene våre):
Leder: Helge Øgrim (Journalisten). Medlemmer: Heidi Nordby Lunde (ABC Nyheter), Ingeborg Volan (Sermo Consulting). Vara: Anders Brenna (Teknisk Ukeblad)

Ivrig debatt på NONA09, her fra panelet om sosiale medier og årets stortingsvalg. Foto: Anders Brenna, publisert her under den liberale NONA-lisensen

Ivrig debatt på NONA09, her fra panelet om sosiale medier og årets stortingsvalg. Foto: Anders Brenna, publisert her under den liberale NONA-lisensen

Hva kan vi lære av hvordan popkongens død ble dekket?

Ja, jeg vet at mange klager over at mediene har dekket Michael Jacksons dødsfall opp og ned og i mente – jeg ville kanskje vært enig hvis det ikke var for at jeg stortsett får nyhetene mine via RSS eller Twitter og dermed har filtrert bort svært mye av Jackson-dekningen – men som journalist synes jeg det er spennende å se på hva dekningen forteller oss både om endringer i nyhetsbransjen og i medievaner. Nå er dette en av disse nyhetshendelsene som skaper så mye interesse at dekningen av den også har blitt analysert opp og ned i og i mente – iallefall internasjonalt – så jeg skal ikke dvele ved temaet altfor lenge, bare trekke frem noen av de analysene jeg syntes har vært mest interessante (med fare for at jeg sikkert ikke har lest alt som har vært skrevet om emnet).

Jack Lail har en interessant og morsom post hvor han bla lenker til Danny Doyers gode kronologi over hvilke aktører som skrev om dødsfallet først (via Anders Hofseth på Twitter). Nå skal jeg ikke prøve å påstå at mine egne medievaner, eller medievanene til Lails lesere, er representative for befolkningen som helhet, men det er også interessant å se på resultatene av den uformelle leserundersøkelsen han har laget over hvor folk leste om Jaksons dødsfall først (for min del var jeg takknemlig over å være på vei til å holde en workshop om sosiale medier da jeg så noen tvitre om saken i morgentimene den dagen).

Kampanje skriver i dag at popstjernens dødsfall har gitt gode resultater for papiravisene til VG og Dagbladet, mens The Guardians leserredaktør skriver at de hadde en god trafikkøkning på nett i kjølevann av saken – til tross for at Jackson døde på et særdeles ubeleilig tidspunkt for britiske papiraviser.

Mark Lawson reiser noen betimelige sprøsmål i Chronicle of a Death Oversold. The Daily Mail’s How Michael Jackson’s death shut down Twitter, brought chaos to Google… and ‘killed off’ Jeff Goldblum er en av de sakene jeg har sett delt mest på Twitter, men en av favorittformuleringene mine kommer fra tidligere redaktør for Daily Telegraph Online, Richard Burton (som jeg for ordens skyld har jobbet for en kort periode). Det er er gøy å se en som har jobbet i bransjen så lenge, og underviser i faget, gå gjennom kronologien i dekningen, jeg likte spesielt følgende observasjon: By this time the Telegraph were rewriting the style book on attribution with an intro that announced he was dead, according to showbiz site TMZ, the LA Times, AP, the BBC and PA. Back well covered then, chaps…

Hernes’ polemikk i Morgebladet viser at norske medier har mye å lære av bloggere, og at drømmen om å ta betalt for innhold på nett fortsatt mangler forankring i virkeligheten.

Hvem skulle trodd at jeg, som i et tidligere liv har stått på barrikadene og kjempet mot uholdbare elementer i Reform 94, skulle ha noe positivt å si om Gudmund Hernes? Men nå når jeg har lest Morgenblad-kronikken som har vakt slik debatt denne uken, synes jeg faktisk Hernes leverer en god polemikk av noe som er et vedvarende og aktuelt problem: pressens tildels dårlige, tildels inkonsistente siteringsgspraksis.

Som mangeårig blogger er det å kreditere og lenke til kildene mine en selvsagt ting. Som journalist har jeg følt på begrensningene i tiden mange mediebedrifter trodde at å lenke var ensbetydende med å miste lesere – og tillagt organisasjonens lenkepolitikk stor betydning i en jobbsøkersituasjon.

Nå opplever jeg faktisk at norske nettmedier har blitt mye flinkere til å lenke til kildene sine det siste året: vi har sett utspill som dette om behovet for en felles nasjonal lenkepolitikk, og det er kanskje også grunn til å minne om vår søsterorganisasjon, DONA’s, utmerkede lenkemanifest.

Hernes tar riktignok utgangspunkt i papiraviser, men internett gir oss en mer gjennomsiktig medieverden hvor dårlig krediteringspraksis lett avsløres, også i papiraviser, og leserne i større grad forventer å kunne gå rett til kildene. Hvis jeg leser noe interessant vil jeg gjerne finne ut mer, og gjerne dele, ikke bare saken men også hvor de kan lese mer, med andre.

En del av probemet her er også medienes ønske om eksklusivitet, som ofte gir seg merkelige utslag, deriblant til tider underlige ideer om ikke å sitere konkurrenter. Ideer som for omverdenen gjerne fremstår som bisarre og uredelige – noe jeg har beskrevet nærmere her (på engelsk).

Men dårlig siteringspolitikk skaper ikke bare et troverdighetsproblem overfor leserne. På nett skyter man seg også litt i foten når man ikke lenker til kildene sine: man kutter seg selv av fra både samtalen og lenkeøkonomien.

Som blogger er jeg bortskjemt med samtaler i hypertekst. Hvis jeg vil informere noen om at jeg har skrevet om dem,  eller invitere dem til samtalen om det jeg drøfter, lenker jeg til bloggen eller nettsiden deres. Så lenge motparten er bevandret i dette nettspråket betyr det at jeg også kan stille konkrete eller generelle spøsmål og få svar – som f.eks her og her og her.

Når det gjelder lenkeøkonomi: de bloggende blant dere vet sikkert av erfaring at jo mer du lenker til andre, jo mer lenker de til deg – og her er det slett ikke sikkert at nettavisenes lenker gir mer trafikk enn bloggernes. Min erfaring, etter at min personlige blogg er blitt lenket opp både av prestisjemedier som The Washington Post og Financial Times, så vel som A-list bloggere som Jeff Jarvis og Dave Winer, er at de sistnevnte gir suverent mer trafikk enn nettaviser – og ofte mer verdifull trafikk i den forstand at det er mye mer sannsynlig at bloggeleserne legger igjen gode kommentarer og/eller blogger om det du har skrevet og tilføyer sine synspunkter.

Sistnevnte understøttes også av Journalisten.no’s erfaringer: saker som omhandler bloggere blir ofte de suverent mest debatterte sakene.

Hvorfor lenking er så viktig og riktig for nettaviser ble godt beskrevet her om dagen av Ryan Sholin, i en artikkel jeg må innrømme at jeg valgte å overse lenge fordi jeg trodde den bare brakte gammelt nytt.

Det var ikke tilfelle, Sholin bygger videre på eksisterende argumenter og gir fem grunner til hvorfor lenking er essensielt for nettaviser: 1) Fordi vi skylder leserne våre å gi dem all den informasjonen vi har tilgjengelig 2) Fordi å lenke til kilder viser at du er en borger av nettet, ikke bare et produkt nettet 3) Fordi det er den beste måten å koble oss direkte opp mot nettsamfunnet i byen vår 4) Fordi vi på ingen måte vet alt, men vi vet stortsett hvor vi skal finne ut det vi ikke vet 5) Fordi det gjør jobben din enklere (les hele posten for å få de fulle argumentene)

Og når vi først snakker om lenkeøkonomi, må jeg innrømme at Hernes’ kronikk også minte meg på medienes utfordringer på forretningssiden. Jeff Jarvis har en mye referert tese om at mediene må fokusere på det de gjør best og lenke til resten.

Her feiler flere norske, som utenlandske, medier ofte på begge sider av spekteret: de er verken flinke til å lenke til det de ikke er best på selv eller rendyrke det de faktisk er best på, men prøver forgjeves å strekke over alt – med det resultat at hovedinntrykket blir middelmådighet.

Og middelmådighet er et ganske dårlig grunnlag for å kreve betalt for innhold på nett, som plutselig er blitt slik en forførende ide igjen for en kriserammet mediebransje. Eller for å spinne videre på dette glimrende argumentet fra Chris Anderson: å ta betalt for resirkulerte nyheter, eller for eksklusive nyheter du vet vil bli resirkulert andre steder, er neppe noen god forretningsmodell (min formulering, les hele argumentasjonen her).

Les også:

Faksimile: DN 6. mars 2009Flere dedikerte nettfolk i NRK skal lage mer nyheter på nettets premisser for å nå igjen Dagbladet.no på rankingen. ”Enda en kuvending” var DNs vinkling (i papiravisen fredag) på NRKs rokade av ressurser for å få mer trøkk på nett.

Klikk.nos Jan Thoresen opplever det som ”oppløftende å se at NRK har evne til å lytte til sine dyktige medarbeidere på nett”. Journalistens Helge Øgrim nyanserer bildet noe, men tolker situasjonen slik at ”mammuten NRK brått [går] motsatt vei og gravlegger mange års forsøk på å utløse nettmediets mange muligheter via en organisasjon som ble skapt for å lage radio og fjernsyn i overveiende enveis kommunikasjon med lyttere og seere.”

Ser man likevel nærmere på saken, blir det tydelig at mye innhold fortsatt skal produseres av NRKs nyhetsmaskin. Det er nettdesken som får økt bemanning. Og litt mer utviklingsressurser. ”Det lyder ikke som noe brudd med synergitanken i NRKs flermediale virksomhet, men mer som en nødvendig opprioritering og spissing av nyheter for nettet”, konstaterer Ragnhildo (IJ/BI).

 

Nå er det ikke så veldig mange år siden NRKs nettmedarbeidere hadde forbud mot å kontakte primærkilder, av frykt for å gå i beina på Dagsnytt og Dagsrevyen, så i den forstand kan fullmaktene som gis NRKs nye nettsjef representere et stort sprang internt i en organisasjon der nettet knapt har passert tekst-tv i den interne rangordningen, solid bak fjernsyn og radio. Men mange steg skal gås før produktet NRK.no framstår som noe mer enn en gjenbruksstasjon. Det vil fortsatt være en intern forventning om at promo- og programbladfunksjonen ivaretas, og mandatet fra politikerne forutsetter omfattende on-demand distribusjon av tradisjonelt kringkastingsinnhold.

Ønsket om å ta ut stordriftsfordeler av sentralisert nyhetsproduksjon, slik at et økende antall produkter i porteføljene kan gi et bredere tilbud i markedet uten tilsvarende økning av kostnader, forklarer hvorfor tradisjonelle kringkastere i så liten grad tar i bruk nettets nye redaksjonelle verktøykasse med de muligheter det gir for multimedial eller tverrmedial (cross media) formidling av nyheter, og i stedet går den flermediale (cross platform distribution) veien og tilpasser sitt tradisjonelle innhold til nye plattformer.

Noen store norske avishus valgte selvstendige juridiske enheter for utgivelse av nettaviser. Vi ser at disse i større grad har utviklet unikt innhold til nett. Noe gjenbruk av innhold fra papiravisene gir stordriftsfordeler også til disse, men markedsvekst har vært viktigere for de store avisene enn å effektivt skulle levere samme innhold i flere kanaler. Men om vi ser bort fra disse unntakene fra hovedregelen, fører integrert flermedial produksjon til at innhold i stor grad blir versjonert for ulike kanaler på nyhetsdeskene. Når unikt innhold produseres, har kanalene med høyest prestisje rangen. Dette fører til at tverrmediale konsept der flere kanaler spiller på hverandre i liten grad blir utviklet i nyhetsformidling, og multimedialt interaktivt innhold som tar hele nettets verktøykasse i bruk stort sett er fraværende.

Standardisert innhold som kan publiseres på flere plattformer blir idealet. Et minste felles multiplum.

Jan Thoresen betviler at det finnes noen vesentlig stordriftsfordel i en flermedial tilnærming, fordi innhold fra tradisjonelle kanaler må omarbeides vesentlig for å fungere godt på nett. Det er derfor et dilemma at samtidig som behovet for differensiering øker, avtar ressursene til å skape unike produkter hos de fleste.

Inntil videre vil NRK ha en fordel av faste og relativt forutsigbare totalinntekter i en tid der konkurrentenes mediehus vakler.


Lest i det siste

Add to Technorati Favorites
oktober 2017
M T W T F S S
« Feb    
 1
2345678
9101112131415
16171819202122
23242526272829
3031