NONA: nettverket for oss som jobber med nettmedier

Posts Tagged ‘Nettjournalistikk

Årets første møte ble et lærerikt innblikk i nettjournalistens arbeidsdag – når de beveger seg bort fra skrivebordet (men datamaskinen tar de med!) Nedenfor følger et lite referat.

Vi inviterte tre journalister med erfaringer fra å dekke store begivenheter alene, på direkten – det være seg fra krigssoner eller internasjonale teknologikonferanser – bare utstyrt med bærbar PC, mobiltelefon og kamera.

• Andreas Lunde (ABC Nyheter)
• Stian Eisenträger (VG Nett) http://www.vg.no/profil/?u=958
• Marius Arnesen (NRKbeta) http://www.happygolucky.no/

Marius Arnesen, NRKbeta

I sekken: Hvis han har macen sin, nett, sin Canon 5D og en iPhone, er han veldig fornøyd.

Har vært på Consumer Electronics Show tre-fire år på rad.

– Det føles jo nesten som man konkurrerer med Engadget og Gizmodo, selv om det er umulig for oss å konkurrere med dem, men siden man er sendt med lisensbetalernes penger så vil man gjerne at det skal bli bra!

Marius mener at det vanskeligste er å filtrere og velge ut hva man skal følge med på i så store arrangementer.

Verktøy

Han tar med seg video og bilder med kameraet sitt, i tillegg til at han har et stativ og en mikrofon. Så klipper han det i FinalCut, og redigerer bildene i LightRoom. I NRKbeta er det lett å jobbe raskt, mener Marius, siden de kan bruke WordPress, og slipper å bruke VPN og lignende.

I tillegg har han med seg iPhonen underveis for å gjøre små notater og følge med på Twitter, Facebook og blogger underveis på hva som skjer.

Arbeidsflyt

Noe av stoffet brukes ikke bare hos NRK Beta, men også som TV-reportasje. Han konverterer videoene, redigerer dem i FinalCut og laster videoen rett opp til YouTube. Han prøver å sørge for å bruke tekst, video og bilder der hver av de tre fungerer best. Han mener det er viktig å følge med på kommentarene.

Andreas Lunde, ABC Nyheter

I sekken: Han vil reise med en mac og en Canon 7D, og kanskje en skuddsikker vest.

Fra Andreas Lundes Gaza-tur. Lisens: CC-NC-BY

Han er på papiret videojournalist, men anser seg for å være en teknisk anlagt altmuligmann. Han startet på lokal-TV med et stort kamera på ryggen, og har drømt om at kamaraene skal bli mindre og at Canon 5D og 7D er et langt stykke på veien for å kunne reise lett.

Fordeler og ulemper med små kamera

I Gaza var det for eksempel lett å gli gjennom når man har lite utstyr og ikke en stor sekk å drasse på. Han hadde med et kamera på størrelse med en brødrister. Når man snakker med vanlige folk, så blir de litt reserverte. Men det han oppdaget var at da han begynte å bruke Canon 7D, så snakker folk så mye lettere til kameraet. Myndighetspersoner derimot, tar deg ikke på alvor på samme måten med et lite kamera i forhold til et stort.

Ulempen er at det kan gå utover den tekniske kvaliteten. Lydmessig blir det dårligere om man ikke har en egen mikrofon. Man må gjøre et valg. Er det innholdet eller kvaliteten som er viktigst? Andreas jobber til vanlig med nett-TV, og da er bildet så lite at han mener det overhodet ikke er noe problem.

Hvordan sende hjem?

I Gaza hadde de mobilnett oppe og gikk hele tiden. Han komprimerte filene og sendte over mobilnettet, og hadde ingen særlige problemer med det. Men Andreas innrømmer at regningen fort blir veldig stor. Men det gikk i hvert fall raskere å sende på mobilnettet enn med satelitttelefon. For sistnevnte er ISDN-hastighet.

Hva med Twitter?

Andreas tvitret veldig mye fra Gaza. Han fikk et kick av det, og ville gjort det litt annerledes i dag. Han fikk veldig mye respons, og trafikken for ABCNyheter gikk også opp, og det ga en veldig levende dekning. Men det tok mye tid, og sto ofte i veien. Og andre steder ville han tenkt over sikkerhetsaspektet ved å til enhver tid opplyse om hvor man er, for eksempel med tanke på

Det er lurt å være nerd

Andreas mener at om man for eksempel plutselig har dårlig dekning, er det lurt å vite for eksempel hvordan man kan komprimere bilder.

Stian Eisenträger, VG Nett

I sekken: Explorer satelitt-telefonen, to laptoper, skjøteledninger og kamera. Men pakk lett!

Har vært flere ganger i Kongo, og fremhver viktigheten av å ha et lag hjemme i Oslo som følger med på nyhetsbildet og innspill som kommer. Når man er ute i bushen har man jo lite oversikt over hva som skjer rundt deg!

Samarbeid og lytt til de lokale

Stian mener at så fremt man ikke er konkurrenter, så er det ingen grunn til ikke å samarbeide. Han trekker frem samarbeid med Reuters og Aftonbladet, for eksempel i Fritzl-saken.

I likhet med Andreas har han også hatt god nytte av små kameraer. I Kongo har det inntil kort tid siden vært krig, og folk er dermed fortsatt svært skeptiske. Derfor har de også lyttet mye til hva de lokale sier, blant annet ikke intervjuet folk etter mørkets frembrudd.

Om å sende live

Stian mener i likhet med Marius at det er svært viktig å tenke på hva det du rapportererom egner seg. Stian mener det viktigste når man skal sende live er masse gaffateip. Man teiper fast adapter, man teiper fast ledningen og man teiper fast til de elektriske nettet. Når de senddte live var de avhengig av en del utstyr, blant annet satelittsender. Disse er dyre, men de gjør jobben.

Nettet er ganske ustabilt, men mobilnettet er godt nok til at man for eksempel kan tvitre hjem.

Spørsmål fra salen

Hva slags rolle spiller det hvem som venter hjemme?

Marius Arnesen mener at det er veldig fleksibelt at de har en liten organisasjon, man kan sende en SMS, så blir det stort sett fiksa.

Hvordan brukes Twitter? Koordinerer man det med redaksjonen?

Andreas tvitret fra Gaza på eget initiativ, og fikk veldig god respons på det. Og det var ut på dette at Andreas fikk ideen om at det kunne legges ut på ABC Nyheter som en egen sak, og det fikk han også veldig god respons på.
Stian forteller at de også har brukt det mye.
Marius mener at Twitter ofte tar mer tid å tvitre enn man tror, særlig når man får masse svar, og at det gjerne er noe av det han prioriterer lavest.

Hva er det optimale teamet for å dekke en sak?

Stian forteller at første gang han dro til Kongo var det et utrolig bra team, og det hadde sine fordeler å være en egen fotograf, en journalist, en kommentator, en sjåfør og fikser. Det kommer an på situasjonen, mener han. Det var fint at man kunne skille lag, og at konkurrentene ikke til enhver tid visste hvor man hadde dem. Men på Fritzl-saken så dro han ned alene og gjorde alt selv.
Marius mener at det er fort gjort at én person må gjøre alt, når man er et lite team, og man ender opp med å droppe noe. På den annen side, så blir det ikke noen misforståelser med en person!
Andreas mener det blir lett å få gjort mye om man har en teknisk interesse og bakgrunnskunnskapen.

Men er det ikke blitt et veldig stort tidspress? Arbeidsdagen er jo aldri over?

Stian mener man blir vant til det, og man blir fokusert når det står på som verst. Det har sine fordeler og ulemper. Andreas i stemmer, og sier at man venner seg til det – men man vet jo at man er på jobb. Marius sier at det er kjedeligere å være i Las Vegas enn man skulle tro – man blir lei av å spise den samme burgeren. Det er slitsomt, men gøy, er det som går igjen.

Blir det A- og B-journalister når flere plattformer jobber på samme sak?

Stian mener at samarbeidet mellom VG Nett og VG på papir har blitt mye bedre de siste årene. Det er viktig å ha en åpen diskusjon og tillit mellom nettjournalisten og papirjournalisten når det gjelderat den informasjonen som utveksles ikke blir sendt rett ut på nett.

Andreas blir nesten litt misunnelig på Stian, som har frihet til å velge hvilken kanal noe skal ut på. Er det nett, papir, video, eller bilder?

Hvordan blir det med kildekritikk på sosiale medier?

Stian mener det som først og fremst kommer på Twitter har vært meningsytringer og spørsmål, og på de sakene han har jobbet med så har det vært veldig langt mellom gullkornene. De som har gode tips sender gjerne en mail til deg, mener Stian. Det fungerer også mye bedre etter at VG Nett har fått egne profilsider for journalister, og at dette er mer tillitsvekkende enn da det bare var e-post-adresser.

Stian påpeker jo at saker som Kongo og Fritzl-saken så er det jo også lite relevant at journalisten skal få inn informasjon fra noen på Twitter, det egner seg bedre når det man dekker er noe som flere har informasjon om.

Hvordan klarer dere å både komprimere og sende store videofiler? Hva er den beste løsningen?

Andreas tenker bare, at hvis det tar to timer å sende, så må man bare gå ned i kvaliteten, og sende på nytt. Han mener det ikke finnes noe fasitsvar.

Stian tipser om YouSendIt.com, som fungerte utmerket fra Kongo. Da prøver den bare å sende igjen og igjen om forbindelsen er dårlig.

Marius sier at man jo også kan bruke FTP og resume. Det første han gjør er å klippe, men da må man ha seks artikler sånn halvferdig, og jobbe litt om hverandre så opplastingen kan ligge i bakgrunnen.

Oppdatert 17/2-2010: Se video fra møtet her.

Fra Andreas Lundes dekning av Gaza for ABC Nyheter

Fra Andreas Lundes dekning av Gaza for ABC Nyheter

Med alle verktøy som er tilgjengelige i dag, er det egentlig noen grunn til at nettjournalister skal være bundet til skrivebordene sine?

Vi sparker i gang NONA-året 2010 med å invitere tre journalister med erfaringer fra å dekke store begivenheter alene, på direkten – det være seg fra krigssoner eller internasjonale teknologikonferanser – bare utstyrt med bærbar PC, mobiltelefon og kamera.

Hva fungerer? Hva fungerer ikke? Hvilke (gratis) verktøy er tilgjengelige? Hva er de beste verktøyene?

Disse tre deler sine erfaringer fra blant annet Gaza, Las Vegas og Kongo. Som vanlig i NONA-sammenheng starter vi med korte innledninger fra innlederne, før vi åpner for spørsmål og diskusjon.

  • Sted: NRK på Marienlyst (Glassgården, møterom Embla)
  • Tid: onsdag 10. februar 18:00 (den formelle delen varer maks to timer, men, som vanlig, vil det  være anledning for de som eventuelt ønsker det å fortsette diskusjonen videre på et utested).

Er det slik den skal se ut? Foto: nDevilTV CC-BY

Oppdatert!

I kveld får vi altså vite mer om hva som skal avdekkes. Les NRKBetas litt ferskere gjennomgang av ryktene.

Apple har sendt ut invitasjoner til event 27. januar i San Fransico, med taglinen «Come see our latest creation.» Les mer hos Engadget og AppleInsider. Sjekk også ut en tidslinje for ryktene.

Ryktene

Ryktene går høyt og lavt om Apples så kalte tablet, eller iSlate som den visstnok vil hete.

Minste felles multiplum mellom alle ryktene om dingsen kan oppsummeres slik:

  • Mindre enn en Macbook eller Macbook Air
  • Touchskjerm, og uten fysisk tastatur eller mus
  • Større enn en iPod Touch eller iPhone

En veldig fin oppsummering av Tablet-ryktene finner du hos Gizmodo. Det siste er at Steve Jobs visstnok vil lansere dingsen allerede 27. januar og at Wall Street Journal mener den vil være i salg allerede i mars.

Og hva har dette med papir og magasiner å gjøre..?

Det er fullt av drømmer fra «print industry» (hva vil dere kalle det på norsk?) om at dette skal vær redningen fra fallende lesertall for papiraviser og magasiner. Innovation in Newspapers begeistrede liste er et godt eksempel:

10. And it’s time to invest in quality content, digital creativity, multimedia talent, and innovation.
Welcome to the future!

Tanken er at det på en slik dings ville være mulig å ta seg betalt for produktet sitt igjen. Folk gidder jo (til dels) å betale for iPhone-applikasjoner og Spotify-abonnement. Også i Norge svirrer håpet om at en ny plattform kan være en redning for den økonomisk pressede journalistikken, blant annet når Dagsavisens Hege Ulstein gjør koblinger til mediestøtteutvalget:

Et utvalg jobber nå med en omlegging av mediestøtten i Norge. De bør tilskynde utviklingen Apple nå legger til rette for. […] I stedet for å operere med et papirkrav, kan man introdusere et betalingskrav. […] Et slikt prinsipp vil være mer logisk, det vil være robust mot stadig nye teknologiske nyvinninger og det vil fjerne det presset som i dag tvinger støtteavhengige publikasjoner til å klamre seg til papirformatet.

Så hvor mye hold er det i ryktene?

What's likely and unlikely to come in a Apple tablet? Foto: Victor Svensson. BY-NC-ND

What's likely and unlikely to come in a Apple tablet? Foto: Victor Svensson. BY-NC-ND

Ryktene har altså svirret en stund, og nå er også skeptikerne kommet på banen. En kommentar hos Gizmodo oppsumerer det kanskje best:

Apple never fails to disappoint you with what you want and charge more than you expect. You want a 10 inch screen, you’re getting 8. You want to pay $400, you’re paying $699 for the bad one and $799 for the one with the phone option. I might be $100 off.

Og prisen er blant faktoreme som gjør at for eksempel Slates mediekomentator Farhad Manjooo (@fmanjoo) er skeptisk. Likevel, når disse ryktene svirrer så heftig som de gjør, så er det jo nettopp fordi det er en interesse for et slik produkt:

Whatever the price, the industry’s current tabletphilia certainly makes more sense than it did in 2001. The components necessary to make thin machines […] are cheap and widely available. […] At the turn of the millennium, PCs were still seen mainly as business tools […] Today PCs are the world’s most powerful procrastination machines. […] Computing is now often what people in the TV industry call a «lean-back» experience—when you’re watching YouTube videos or reading an e-book, you’re only occasionally interacting with the machine. So why do you need a keyboard and a mouse?

John Gruber, mannen bak Daring Fireball har også en svært god og passe kritisk analyse av tablet-ryktene ut i fra et brukerperspektiv. Han konluderer:

let’s say instead of a MacBook and an iPhone, you’ve got an iMac and an iPhone, but you also want a portable secondary computer. Today, that portable from Apple (portable as opposed to the iPhone’s mobile) is a MacBook. With The Tablet, you’ll have the option of a device that will more closely resemble the iPhone than the iMac in terms of concept and the degree of technical abstraction.

Tabletkonseptet er en større (men mislykket?) trend

NRK Beta var på plass på Consumer Electronics Show. Foto: NRK Beta

NRK Beta var på plass på Consumer Electronics Show. Foto: NRK Beta

Også på Consumer Electronics Show var det fullt av flate maskiner, men som NRK Betas mann på stedet forklarer, var de ikke mye å skryte av.

Revolusjonen, eller skredet, av tablets, som både jeg og mange andre hadde håpet på, kom altså ikke. Det er riktignok tablets her. De fleste er bygd på Windows 7 og er relativt tjukke og klumpete. Man vet at når man etter to minutters bruk bare har lyst til å kaste en gadget i veggen av all sin kraft, er det ikke noe man nødvendigvis svir av tusenvis av kroner på.

I tillegg til de noe mislykkede, ferdige produktene på CES, har det i det siste rullet opp en rekke mock-ups, prototyper og konsepter, som Slate oppsummerer. Disse ser stort sett utrolig mye lekrere ut – men det er da også enklere når det er snakk om konsepter!

Nedrelid har blant annet beskrevet svenske Bonniers konsept, som ser ganske forlokkende ut, og den minner ganske mye om Sports Illustrated sin prototype.

Som tidligere nettjournalist og designstudent synes jeg det mest spennende med disse konseptene er hvordan de ser ut til å oppheve det litt snodige skillet mellom formidling på papir og på nett. På sitt beste henter disse konseptene også det beste fra hver av de to verdenene. Som på papir er det lett å ta med seg den siste utgaven, du kan enkelt bla frem og tilbake, det får plass i vesken. Og som på nett kan du se video, du kan lett dele det med venner og kjente, det er digitalt og søkbart og alltid oppdatert, for å nevne noe.

Men de har prøvd tablets før, så nå skal de mislykkes igjen?

Slates Jack Shafer tar på seg rollen som surpomp og tror at disse forsøkene slett ikke vil redde magasin- og avisbransjen, og viser til de tidligere mislykkede forsøkene. tror ikke på at de vil redde print industry.. og viser nettopp til alle de andre mislykkede forsøkene. Apple gjorde et slags forsøk allerede i 1979 (!) og Microsoft og Bill Gates prøvde å hype tableten så sent – eller tidlig – som i 2001:

Gates was obviously taken with these computers, and Microsoft bet big on them, releasing a version of Windows that could be navigated with a stylus and could recognize handwriting. «I’m already using a tablet as my everyday computer,» Gates told the crowd. He added, «Within five years, I predict it will be the most popular form of PC sold in America.»

Om de ikke redder print, kan de likevel drepe ebokleseren?

Steve Jobs er blitt sitert på at «People don’t read anymore«, som grunnlag for sin skepsis til ebok-lesere. Gruber forklarer det resonnemenet fra enkel økonomisk logikk:

Not enough people read to make it worth creating a dedicated device that is to reading what the original iPod was to music. (Everyone, for practical definitions of “everyone”, listens to music.) But e-reading as one aspect among several for a general-purpose computing device — well, that’s something else entirely.

En dings som fungerer både for å lese bøker og surfe og se film ville kanskje være enklere å selge? Men da er kravene til skjermen en stor teknologisk utfordring.

Ryggmarksrefleks er dog at jeg er helt enig med Gruber. Jeg svidde av 2400 kroner på en iPod Touch i høst (det er en del for en student), og vil anslå at 70% av tiden med aktiv bruk går til å lese artikler gjennom Read It Later (en applikasjon som forøvrig anbefales på det sterkeste!)

Jeg var også inne på tanken å kjøpe eBok-lesere i julegaver, men de fremsto rett og slett for primitive i forhold til prisen, man kunne liksom lese bøker, og det var det. Eirik Newth har forøvrig en veldig god oppsummering av hvilken eBok-leser som passer for deg, om du fortsatt er interessert i en slik en!

Til slutt..

Takk til alle som har bidrat med tips til artikler via Twitter og andre kanaler!

Så synes jeg du skal følge Netthoder på Facebook eller følge oss på Twitter, der du også kan følge meg.

De fleste av oss har vel kanskje nyttårsforsettene vel på plass allerede, men her er er et par innspill som kan være verdt å sette av tid til i 2010.

Britiske Adam Westbrook foreslår «10 nyttårsforsetter som vil gjøre deg til en bedre multimedia journalist», ting som kan være nyttig både for utviklere og journalister – kanskje ikke minst for de av oss som er selvstendig næringsdrivende? Interessant nok trekker amerikanske Robert Niles frem helt andre momenter når han skriver om «En nettjournalists 10 forsetter for 2010». Nå tviler jeg litt på hvor relevant det han sier om at mediene er så mye mer sentrert rundt individuelle journalister egentlig er i Norge – utviklingen er kommet lengre i  USA på dette punktet, de har mange flere journalister som skriver nyhetsbeiteblogger og også en helt annen arbeidskultur.

Men for bloggere kan dette punktet være verdt å ta innover seg, litt avhengig av hvilke ambisjoner man har. En britiske bekjent av meg har ofte tatt lange sommer- og juleferier fra bloggen, noe som alltid gir seg store utslag i bloggtrafikken – det tar ofte også tid å bygge opp igjen trafikken når han kommer tilbake fra ferie. På den andre siden er han alltid veldig flink til å informere leserne sine når han tar ferie og har veldig mange som abonnerer på bloggen hans via RSS, det demper trafikksvingningene noe.

John Thompson, som eier Journalism.co.uk (for ordens skyld: det er en av mine kunder), har også skrevet en nyttig liste i «10 ting alle journalister bør kunne i 2010«. Apropos behovet for å finne effektive måter å sile informasjonsstrømmen har han også skrevet en veldig nyttig post om Yahoo Pipes i «How to create a pre-filtered mash-up of RSS-feeds» – og Pipes er absolutt noe jeg skal sette meg bedre inn i 2010, etter å ha planlagt det i hele 2009. Jeg tror til og med jeg skal gjøre det til et nyttårsforsett 🙂

Typewriter close-up by Meredith Harris.

Foto: Meredith Harris CC-BY-NC-ND

Vi har for lengst måttet innse at korrekturleserne tilhører fortiden. Konsekvensene av dét er tydelige nok, i kombinasjon med økt arbeidspress, og det er nok av eksempler på (nett)journalister som skriver feil. Sjekk for eksempel ut Ingeborg Volans eksempler fra hennes gamle blogg Ordlysten.

Lenge leve autokorrekturen

Men skal vi nøye oss med å være forarget over tastefeilene? Det finnes verktøy som kan løse en del av disse problemene (eller la oss kalle en spade for en spade – skrivefeilene). Såkalte teksterstattere.

Mac har TextExpander, og for Windows finnes Texter:

Begge disse programmene fungerer ved at i det øyeblikekt et gitt ord, som er definert som et nøkkelord, skrives, så byttes det ut av en annen tekst. Jeg kan bruke det til for eksempel å skrive signida og så dukker hele signaturen min opp – men det kan også brukes som et globalt autokorrekturprogram som fungerer i alle programmer man bruker; det være seg e-post, nettleser, tekstbehandler, lynmeldinger.

Tid for dugnadsarbeid?

Ikke bare det.. Man kan lage lister med slike nøkkelord som det kan abonnere spå.

Hva om alle norske nettaviser gikk sammen og lagde den ultimate autokorrekturlista?

ellre, elelr, eler = eller.

Ah. Hvis du legger sammen alle de sekundene, til alle de journalistene i Norge som gjør den skrivefeilen, i løpet av noen år, jeg tror det blir noen sekunder til sammen. Og litt færre hissige mail om hvor talentløse nettavisjournalister er (Jeg har vært der selv. Og jeg vet hvordan eller staves.)

Hva er innvendingene?

Jo, skrekk og gru, tenk om folk glemmer hvordan man skriver rett? Det er jo som at man skulle mene at vi skulle avskaffe kalkulatoren fordi folk glemmer å regne. Det var noen som hevdet det og, men det stadiet er vi forbi. Den generelle enighet synes å være at det viktige er å ha en konseptuell forståelse av hvordan et regnestykke utføres, altså hvorfor svaret blir riktig, heller enn at det avkreves at man skal klare å gjennomføre utregningen på stående fot.

Det samme tror jeg vi skal tenke om rettskrivning. Det viktigste er at journalistene behersker det norske språket godt, og er presise, ikke hvor gode de er til å treffe knappene på tastaturet.

Tastaturet er ikke laget for å skrive på!

Som en påminnelse: dagens plassering av knappene på tastaturet er ikke optimal for at folk skal kunne skrive raskest mulig, hverken på engelsk eller norsk, siterer fra kjære Wikipedia om skrivemaskinen:

The QWERTY layout is not the most efficient layout possible, since it requires a touch-typist to move his or her fingers between rows to type the most common letters. […] The most likely explanation is that the QWERTY arrangement was designed to reduce the likelihood of internal clashing by placing commonly used combinations of letters farther from each other inside the machine.[11][12] This allowed the user to type faster without jamming.

De økende mengdene offentlig data som blir gjort tilgjengelige gir stor muligheter for både økt brukerinvolvering og nye måter å drive journalistikk på, skriver Nicholas Diakopoulos i en artikkel for nettmagasinet Vox Publica

Skattelistejournalistikk

Det er vel en viss fare for at den mest kjente formen for «datastøttet» journalistikk i Norge er skattelistejournlistikken. Hvert år rundt denne tiden på året gjør nettavisene mer eller mindre kreativ journalisttikk rundt skattelistene når de slippes,  men det innebærer heldigvis så mye mer. F. eks kan vi lese mye interessant om samfunnsutviklingen ut av levekårsdata, ut av å sammenstille skattedata med levekårsdata.

Ikke all offentlig data er fritt tilgjengelig i Norge selvsagt, en del former for data koster dyrt og er bare tilgjengelig i formater det er kronglete å lage journalistikk på, men mulighetene er der. NRK Brennpunkts Maktdatabase er et annet kjent norsk eksempel på datastøttet journalistikk.

Systematisk Twitterjournalistikk

På onsdag kan du møte Nick på NONA-møte i Bergen hvor han skal snakke litt om de prosjektene han har jobbet med, som ikke bare involverer offentlig data men også prosjekter basert på ting som data man kan hente ut og systematisere til spennende sammenstillinger fra Twitter.

Vi skal møtes etter jobb onsdag førstkommende, 21 oktober, 17:00 på Institutt for informasjons- og medievitenskap i Bergen, Fosswinckelsgate 6, i 5. etasje (instituttet er dessvere låst på denne tiden, så det vil være folk tilstede klokken fem som åpner opp, hvis du mot formodning er sen ring tlf nr på døra).

Møtet er åpnet for alle interesserte, men si gjerne fra via Twitter @netthoder eller på mail til netthoder alfrakrøll gmail dot com hvis du kommer. Vel Møtt!

Fredag avholdt vi som kjent både et heldagsseminar og vårt første årsmøte på Litteraturhuset i Oslo. Her følger en kjapp oppsummering.

Først må jeg si at det var veldig uvant, som følge av at jeg var møteleder, å knapt være på nett i det hele tatt under et slikt seminar. Men når det er sagt var det veldig flott å lese mange gode referater så snart jeg fikk et øyeblikkk til å lese det som ble skrevet underveis og like i etterkant.

For det første, Ida Aalens glimrende referater:

* Kevin Anderson om nettjournalistikk på NONA09
* Hvordan være innovativ i nedgangstider. Paneldebatt på NONA09
* Hvordan kom partiene ut av valgkampen på nett? Referat fra
NONA09

Ingeborg Volan liveblogget paneldebatten om valgkampen på nett med CIL (her ligger også tweets med hashtagg #NONA09). Se forrige bloggpost for Arne Krumsviks presentasjon om Nettavisundersøkelsen. Journalisten intervjuet ham også om temaet her. Anders Brennas bilder fra dagen er her. Jo Christian Oterhals og Pål Nedregotten har også blogget mer utdypende om innovasjonsdebatten de deltok i. For min egen del tror jeg også det kan være greit å både presisere og utdype et og annet, men kommer tilbake til det på min personlige blogg litt senere.

Dagen ble avsluttet med årsmøte hvor det ble valgt vedtekter og nytt styre. Det nye styret er som følger:

Leder: Kristine Löwe
Nestleder: Jan Thoresen (Klikk.no)
Styremedlemmer:
Arne H. Krumsvik (UiO), Espen Egil Hansen (VG Nett), Ida Aalen (NTNU)
Vararepresentanter:
Nina Nordbø (NRK), René Svendsen (VG Nett)

Neste års valgkomitee (se mer om valgperiode i vedtektene våre):
Leder: Helge Øgrim (Journalisten). Medlemmer: Heidi Nordby Lunde (ABC Nyheter), Ingeborg Volan (Sermo Consulting). Vara: Anders Brenna (Teknisk Ukeblad)

Ivrig debatt på NONA09, her fra panelet om sosiale medier og årets stortingsvalg. Foto: Anders Brenna, publisert her under den liberale NONA-lisensen

Ivrig debatt på NONA09, her fra panelet om sosiale medier og årets stortingsvalg. Foto: Anders Brenna, publisert her under den liberale NONA-lisensen

Obama skapte internasjonal presedens med måten han brukte sosiale medier i valgkampen. Kan hans eksempel legge tilsvarende press på andre lands regjeringer til å sette frigjøring av offentlig innsamlede data, som f. eks levekårs- og kartdata, på agendaen?

– Alle data bør egentlig tilgjengliggjøres så lenge de er offentlige. USA har jo hatt en totalomvending med Obama, alle offentlige data skal nå i prinsippet tilgjengliggjøres på Data.gov, det være seg rådata eller strukturerte data, sa Peter Haza fra Budstikka under NONA-møtet om frigjøring av offentlig data denne uken.

Olav Anders Øvrebø skal i gang med å kartlegge status for frigivelse av offentlig data for Institutt for informasjons- og medievitenskap ved Universitetet i Bergen (UiB) denne høsten – og i den forbindelse kom han som nevnt til oss for å få innspill til prosjektet.

Blant de fremmøtte var det mye frustrasjon over hvor tungvint mange etater gjorde det å få tilgang til disse dataene for bruk i datastøttet journalistikk. Et eksempel Haza nevnte var da han ba om å få dataene tidligere Budstikka-kollega Espen Andersen brukte til å lage dette kartet over GSM-basestasjoner for Brennpunkt.

Haza ba om å få de tilsendt i Excel som NRK hadde fått, men da han fikk dem var de i det lite anvendelige formatet PDF. Da han klagde fikk han beskjed om at etaten av prinsipp alltid sendte over dataene i PDF og at det var en glipp at NRK hadde fått de i maskinlesbare Excel. Offentlige etater som bare vil levere ut dataene i PDF, eller ikke vil gi de ut med henvisning til at de er i ferd med å lage sine egne fine nettsider (hvor de heller ikke vil bli tilgjengelige i formater som gjør de gjenbrukbare eller lette å bruke i mashups) var i det hele tatt en gjenganger.

– Vi vil ha dataene og ikke pressemeldingene, sa Andersen oppgitt. Allikevel er NRK i en priviligert situasjon, mente Anders Eriksen, som jobber med datastøttet journalistikk i TV2. – Skillet mellom kommersielle og statlige aktører rammer kommersielle medier. NRK får f.eks tilgang til mye kartdata gjennom sitt nye samarbeid for Ut.no fordi de samarbeider med turistforeningen, hevdet han.

Siden fokus for møtet var innspill til kartlegging av tilgjengeligheten til disse dataene skal ikke jeg prøve å gjøre dette til en artikkel i denne omgangen, skjønt det er masse å skrive om her og utrolig mye spennende man kan gjøre journalistisk med disse dataene. Derimot tenkte jeg det var greit å oppsummere en del av innspillene her for de som gjerne skulle vært på NONA-møtet men ikke fikk det med seg. Olav Anders ga også uttrykk for at han planlegger å bruke crowdsourcing i kartleggingsprosjektet sitt.

Han foreslo et åpent Google regneark hvor folk kan fylle inn informasjon. Gaute Tjemsland, nyhetsredaktør i TV2, sa han tror et slikt regeneark kan være veldig bra fordi det er mye engasjement rundt temaet, men at det var viktig at Oav Anders definerte og strukturerte hva han ville ha på forhånd. Sondre foreslo en wiki hvor folk kan legge inn kilder (Har du andre innspille? F.eks til valg av wiki, bruk gjerne kommentarfeltet!)

EU-direktivet Inspire kan berøre det vi driver med slik at vi kan få tilgang til dataene, det å tilgjengliggjøring disse dataene for folk flest liggger i direktivet. Kartverket er delt i to på dette området: det er mange som jobber for at dette skal gjøres tilgjengelig. De i departement og styrer er mer fiendtlige instilte, sa Eriksen, som forklarte at han har gravd seg ned i direktivet i det siste for å finne argumenter for gratis tilgang til karttjenester .

– Det viktigste med undersøkelsen er å finne ut hvor mye data finnes og hvor tilgjengelig de er. Hvis de er tilgjengelig: i hvilket format og til hvilken pris, sa Tjemsland.

Anders Brenna mente at det er veldig interessant om årsrapporter hadde vært tilgjengelige samlet. Bedrifter plikter å gjøre de tilgjengelige, men det er en kjempejobb å ringe til flere tusen bedrifter for å kunne bruke de på en større skala.

– Du har Brønnøysund registeret/bizweb men det koster drøyt 200,000 i året, noe som er helt urealistisk for en liten nettavisredaksjon. Hvis jeg ringer et selskap som Schibsted er de forpliktet til å sende meg regnskapet. Brønnøysund har egentlig tatt en gratis tjeneste, samlet alt på ett sted og tatt betalt for det. Hvis man ønsker å gjøre noe for gravejournalistikken burde man gjøre disse dataene tilgjengelige, hvis man skal bruke en hel dag på å ringe rundt for å få tak i dataene blir gravejournalistikk veldig dyrt, sa han.

Tjemsland på sin side påpekte at det er helt annerledes i Norge enn i USA. – Der borte er det et veldig klart skille mellom kommerse og statlige organisasjoner. De statlige etatene skal være så små så mulig, og de er der for å tjene folket. Marked er marked. Her i Norge er det mye mer glidende overganger. Her kan en etat få en milliard fra staten og så gå ut å hente 2 millioner til i markedet. Det blir nesten komisk når man begynner å samle inn eksempler.

Så hva er så idealet?

Obamas Data.gov var åpenbart en sterk kandidat. Brenna trakk frem Wikipedia, hvor du kan hente ut statstikk på wikipedia-søk etc fortløpende, i et standardisert maskinlesbart format. Andersen var imponert over Stortingets nye nettsider. – Der kan du hente ut voteringer og vedtak fortløpende, de har RSS osv – det er en drømmesituasjon. Samme som du har med Sunlight Foundation i USA, påpekte han.

Hvordan skal nettaviser håndtere et nyhetshungrig publikums appetitt for løpende dekning av nyhetssaker som opprøret i Iran?

Mark Jones, Global Community Redaktør i Reuters, har en så nyttig evaluering av en del av den mer nyskapende dekningen fra Iran-opprøret at jeg har valgt å trekke den fram her istedenfor bra å legge den til delicious bokmerkene våre. Han belyser blant annet livebloggene til The Guardian, The Atlantic og Huffington Post, men konkluderer med at ingen helt har funnet den optimale formen ennå.

Skjønt den beste oppsummeringen jeg har sett til nå av dekningen fra Iran, tror jeg neste må være Dan Wassermans karikatur i Boston Globe (via Sambrook):

TEHRANTWITTERS

Hernes’ polemikk i Morgebladet viser at norske medier har mye å lære av bloggere, og at drømmen om å ta betalt for innhold på nett fortsatt mangler forankring i virkeligheten.

Hvem skulle trodd at jeg, som i et tidligere liv har stått på barrikadene og kjempet mot uholdbare elementer i Reform 94, skulle ha noe positivt å si om Gudmund Hernes? Men nå når jeg har lest Morgenblad-kronikken som har vakt slik debatt denne uken, synes jeg faktisk Hernes leverer en god polemikk av noe som er et vedvarende og aktuelt problem: pressens tildels dårlige, tildels inkonsistente siteringsgspraksis.

Som mangeårig blogger er det å kreditere og lenke til kildene mine en selvsagt ting. Som journalist har jeg følt på begrensningene i tiden mange mediebedrifter trodde at å lenke var ensbetydende med å miste lesere – og tillagt organisasjonens lenkepolitikk stor betydning i en jobbsøkersituasjon.

Nå opplever jeg faktisk at norske nettmedier har blitt mye flinkere til å lenke til kildene sine det siste året: vi har sett utspill som dette om behovet for en felles nasjonal lenkepolitikk, og det er kanskje også grunn til å minne om vår søsterorganisasjon, DONA’s, utmerkede lenkemanifest.

Hernes tar riktignok utgangspunkt i papiraviser, men internett gir oss en mer gjennomsiktig medieverden hvor dårlig krediteringspraksis lett avsløres, også i papiraviser, og leserne i større grad forventer å kunne gå rett til kildene. Hvis jeg leser noe interessant vil jeg gjerne finne ut mer, og gjerne dele, ikke bare saken men også hvor de kan lese mer, med andre.

En del av probemet her er også medienes ønske om eksklusivitet, som ofte gir seg merkelige utslag, deriblant til tider underlige ideer om ikke å sitere konkurrenter. Ideer som for omverdenen gjerne fremstår som bisarre og uredelige – noe jeg har beskrevet nærmere her (på engelsk).

Men dårlig siteringspolitikk skaper ikke bare et troverdighetsproblem overfor leserne. På nett skyter man seg også litt i foten når man ikke lenker til kildene sine: man kutter seg selv av fra både samtalen og lenkeøkonomien.

Som blogger er jeg bortskjemt med samtaler i hypertekst. Hvis jeg vil informere noen om at jeg har skrevet om dem,  eller invitere dem til samtalen om det jeg drøfter, lenker jeg til bloggen eller nettsiden deres. Så lenge motparten er bevandret i dette nettspråket betyr det at jeg også kan stille konkrete eller generelle spøsmål og få svar – som f.eks her og her og her.

Når det gjelder lenkeøkonomi: de bloggende blant dere vet sikkert av erfaring at jo mer du lenker til andre, jo mer lenker de til deg – og her er det slett ikke sikkert at nettavisenes lenker gir mer trafikk enn bloggernes. Min erfaring, etter at min personlige blogg er blitt lenket opp både av prestisjemedier som The Washington Post og Financial Times, så vel som A-list bloggere som Jeff Jarvis og Dave Winer, er at de sistnevnte gir suverent mer trafikk enn nettaviser – og ofte mer verdifull trafikk i den forstand at det er mye mer sannsynlig at bloggeleserne legger igjen gode kommentarer og/eller blogger om det du har skrevet og tilføyer sine synspunkter.

Sistnevnte understøttes også av Journalisten.no’s erfaringer: saker som omhandler bloggere blir ofte de suverent mest debatterte sakene.

Hvorfor lenking er så viktig og riktig for nettaviser ble godt beskrevet her om dagen av Ryan Sholin, i en artikkel jeg må innrømme at jeg valgte å overse lenge fordi jeg trodde den bare brakte gammelt nytt.

Det var ikke tilfelle, Sholin bygger videre på eksisterende argumenter og gir fem grunner til hvorfor lenking er essensielt for nettaviser: 1) Fordi vi skylder leserne våre å gi dem all den informasjonen vi har tilgjengelig 2) Fordi å lenke til kilder viser at du er en borger av nettet, ikke bare et produkt nettet 3) Fordi det er den beste måten å koble oss direkte opp mot nettsamfunnet i byen vår 4) Fordi vi på ingen måte vet alt, men vi vet stortsett hvor vi skal finne ut det vi ikke vet 5) Fordi det gjør jobben din enklere (les hele posten for å få de fulle argumentene)

Og når vi først snakker om lenkeøkonomi, må jeg innrømme at Hernes’ kronikk også minte meg på medienes utfordringer på forretningssiden. Jeff Jarvis har en mye referert tese om at mediene må fokusere på det de gjør best og lenke til resten.

Her feiler flere norske, som utenlandske, medier ofte på begge sider av spekteret: de er verken flinke til å lenke til det de ikke er best på selv eller rendyrke det de faktisk er best på, men prøver forgjeves å strekke over alt – med det resultat at hovedinntrykket blir middelmådighet.

Og middelmådighet er et ganske dårlig grunnlag for å kreve betalt for innhold på nett, som plutselig er blitt slik en forførende ide igjen for en kriserammet mediebransje. Eller for å spinne videre på dette glimrende argumentet fra Chris Anderson: å ta betalt for resirkulerte nyheter, eller for eksklusive nyheter du vet vil bli resirkulert andre steder, er neppe noen god forretningsmodell (min formulering, les hele argumentasjonen her).

Les også:


Lest i det siste

Add to Technorati Favorites
oktober 2020
M T O T F L S
 1234
567891011
12131415161718
19202122232425
262728293031