NONA: nettverket for oss som jobber med nettmedier

Posts Tagged ‘Nettjournalistikk

Obama skapte internasjonal presedens med måten han brukte sosiale medier i valgkampen. Kan hans eksempel legge tilsvarende press på andre lands regjeringer til å sette frigjøring av offentlig innsamlede data, som f. eks levekårs- og kartdata, på agendaen?

– Alle data bør egentlig tilgjengliggjøres så lenge de er offentlige. USA har jo hatt en totalomvending med Obama, alle offentlige data skal nå i prinsippet tilgjengliggjøres på Data.gov, det være seg rådata eller strukturerte data, sa Peter Haza fra Budstikka under NONA-møtet om frigjøring av offentlig data denne uken.

Olav Anders Øvrebø skal i gang med å kartlegge status for frigivelse av offentlig data for Institutt for informasjons- og medievitenskap ved Universitetet i Bergen (UiB) denne høsten – og i den forbindelse kom han som nevnt til oss for å få innspill til prosjektet.

Blant de fremmøtte var det mye frustrasjon over hvor tungvint mange etater gjorde det å få tilgang til disse dataene for bruk i datastøttet journalistikk. Et eksempel Haza nevnte var da han ba om å få dataene tidligere Budstikka-kollega Espen Andersen brukte til å lage dette kartet over GSM-basestasjoner for Brennpunkt.

Haza ba om å få de tilsendt i Excel som NRK hadde fått, men da han fikk dem var de i det lite anvendelige formatet PDF. Da han klagde fikk han beskjed om at etaten av prinsipp alltid sendte over dataene i PDF og at det var en glipp at NRK hadde fått de i maskinlesbare Excel. Offentlige etater som bare vil levere ut dataene i PDF, eller ikke vil gi de ut med henvisning til at de er i ferd med å lage sine egne fine nettsider (hvor de heller ikke vil bli tilgjengelige i formater som gjør de gjenbrukbare eller lette å bruke i mashups) var i det hele tatt en gjenganger.

– Vi vil ha dataene og ikke pressemeldingene, sa Andersen oppgitt. Allikevel er NRK i en priviligert situasjon, mente Anders Eriksen, som jobber med datastøttet journalistikk i TV2. – Skillet mellom kommersielle og statlige aktører rammer kommersielle medier. NRK får f.eks tilgang til mye kartdata gjennom sitt nye samarbeid for Ut.no fordi de samarbeider med turistforeningen, hevdet han.

Siden fokus for møtet var innspill til kartlegging av tilgjengeligheten til disse dataene skal ikke jeg prøve å gjøre dette til en artikkel i denne omgangen, skjønt det er masse å skrive om her og utrolig mye spennende man kan gjøre journalistisk med disse dataene. Derimot tenkte jeg det var greit å oppsummere en del av innspillene her for de som gjerne skulle vært på NONA-møtet men ikke fikk det med seg. Olav Anders ga også uttrykk for at han planlegger å bruke crowdsourcing i kartleggingsprosjektet sitt.

Han foreslo et åpent Google regneark hvor folk kan fylle inn informasjon. Gaute Tjemsland, nyhetsredaktør i TV2, sa han tror et slikt regeneark kan være veldig bra fordi det er mye engasjement rundt temaet, men at det var viktig at Oav Anders definerte og strukturerte hva han ville ha på forhånd. Sondre foreslo en wiki hvor folk kan legge inn kilder (Har du andre innspille? F.eks til valg av wiki, bruk gjerne kommentarfeltet!)

EU-direktivet Inspire kan berøre det vi driver med slik at vi kan få tilgang til dataene, det å tilgjengliggjøring disse dataene for folk flest liggger i direktivet. Kartverket er delt i to på dette området: det er mange som jobber for at dette skal gjøres tilgjengelig. De i departement og styrer er mer fiendtlige instilte, sa Eriksen, som forklarte at han har gravd seg ned i direktivet i det siste for å finne argumenter for gratis tilgang til karttjenester .

– Det viktigste med undersøkelsen er å finne ut hvor mye data finnes og hvor tilgjengelig de er. Hvis de er tilgjengelig: i hvilket format og til hvilken pris, sa Tjemsland.

Anders Brenna mente at det er veldig interessant om årsrapporter hadde vært tilgjengelige samlet. Bedrifter plikter å gjøre de tilgjengelige, men det er en kjempejobb å ringe til flere tusen bedrifter for å kunne bruke de på en større skala.

– Du har Brønnøysund registeret/bizweb men det koster drøyt 200,000 i året, noe som er helt urealistisk for en liten nettavisredaksjon. Hvis jeg ringer et selskap som Schibsted er de forpliktet til å sende meg regnskapet. Brønnøysund har egentlig tatt en gratis tjeneste, samlet alt på ett sted og tatt betalt for det. Hvis man ønsker å gjøre noe for gravejournalistikken burde man gjøre disse dataene tilgjengelige, hvis man skal bruke en hel dag på å ringe rundt for å få tak i dataene blir gravejournalistikk veldig dyrt, sa han.

Tjemsland på sin side påpekte at det er helt annerledes i Norge enn i USA. – Der borte er det et veldig klart skille mellom kommerse og statlige organisasjoner. De statlige etatene skal være så små så mulig, og de er der for å tjene folket. Marked er marked. Her i Norge er det mye mer glidende overganger. Her kan en etat få en milliard fra staten og så gå ut å hente 2 millioner til i markedet. Det blir nesten komisk når man begynner å samle inn eksempler.

Så hva er så idealet?

Obamas Data.gov var åpenbart en sterk kandidat. Brenna trakk frem Wikipedia, hvor du kan hente ut statstikk på wikipedia-søk etc fortløpende, i et standardisert maskinlesbart format. Andersen var imponert over Stortingets nye nettsider. – Der kan du hente ut voteringer og vedtak fortløpende, de har RSS osv – det er en drømmesituasjon. Samme som du har med Sunlight Foundation i USA, påpekte han.

Reklamer

Hvordan skal nettaviser håndtere et nyhetshungrig publikums appetitt for løpende dekning av nyhetssaker som opprøret i Iran?

Mark Jones, Global Community Redaktør i Reuters, har en så nyttig evaluering av en del av den mer nyskapende dekningen fra Iran-opprøret at jeg har valgt å trekke den fram her istedenfor bra å legge den til delicious bokmerkene våre. Han belyser blant annet livebloggene til The Guardian, The Atlantic og Huffington Post, men konkluderer med at ingen helt har funnet den optimale formen ennå.

Skjønt den beste oppsummeringen jeg har sett til nå av dekningen fra Iran, tror jeg neste må være Dan Wassermans karikatur i Boston Globe (via Sambrook):

TEHRANTWITTERS

Hernes’ polemikk i Morgebladet viser at norske medier har mye å lære av bloggere, og at drømmen om å ta betalt for innhold på nett fortsatt mangler forankring i virkeligheten.

Hvem skulle trodd at jeg, som i et tidligere liv har stått på barrikadene og kjempet mot uholdbare elementer i Reform 94, skulle ha noe positivt å si om Gudmund Hernes? Men nå når jeg har lest Morgenblad-kronikken som har vakt slik debatt denne uken, synes jeg faktisk Hernes leverer en god polemikk av noe som er et vedvarende og aktuelt problem: pressens tildels dårlige, tildels inkonsistente siteringsgspraksis.

Som mangeårig blogger er det å kreditere og lenke til kildene mine en selvsagt ting. Som journalist har jeg følt på begrensningene i tiden mange mediebedrifter trodde at å lenke var ensbetydende med å miste lesere – og tillagt organisasjonens lenkepolitikk stor betydning i en jobbsøkersituasjon.

Nå opplever jeg faktisk at norske nettmedier har blitt mye flinkere til å lenke til kildene sine det siste året: vi har sett utspill som dette om behovet for en felles nasjonal lenkepolitikk, og det er kanskje også grunn til å minne om vår søsterorganisasjon, DONA’s, utmerkede lenkemanifest.

Hernes tar riktignok utgangspunkt i papiraviser, men internett gir oss en mer gjennomsiktig medieverden hvor dårlig krediteringspraksis lett avsløres, også i papiraviser, og leserne i større grad forventer å kunne gå rett til kildene. Hvis jeg leser noe interessant vil jeg gjerne finne ut mer, og gjerne dele, ikke bare saken men også hvor de kan lese mer, med andre.

En del av probemet her er også medienes ønske om eksklusivitet, som ofte gir seg merkelige utslag, deriblant til tider underlige ideer om ikke å sitere konkurrenter. Ideer som for omverdenen gjerne fremstår som bisarre og uredelige – noe jeg har beskrevet nærmere her (på engelsk).

Men dårlig siteringspolitikk skaper ikke bare et troverdighetsproblem overfor leserne. På nett skyter man seg også litt i foten når man ikke lenker til kildene sine: man kutter seg selv av fra både samtalen og lenkeøkonomien.

Som blogger er jeg bortskjemt med samtaler i hypertekst. Hvis jeg vil informere noen om at jeg har skrevet om dem,  eller invitere dem til samtalen om det jeg drøfter, lenker jeg til bloggen eller nettsiden deres. Så lenge motparten er bevandret i dette nettspråket betyr det at jeg også kan stille konkrete eller generelle spøsmål og få svar – som f.eks her og her og her.

Når det gjelder lenkeøkonomi: de bloggende blant dere vet sikkert av erfaring at jo mer du lenker til andre, jo mer lenker de til deg – og her er det slett ikke sikkert at nettavisenes lenker gir mer trafikk enn bloggernes. Min erfaring, etter at min personlige blogg er blitt lenket opp både av prestisjemedier som The Washington Post og Financial Times, så vel som A-list bloggere som Jeff Jarvis og Dave Winer, er at de sistnevnte gir suverent mer trafikk enn nettaviser – og ofte mer verdifull trafikk i den forstand at det er mye mer sannsynlig at bloggeleserne legger igjen gode kommentarer og/eller blogger om det du har skrevet og tilføyer sine synspunkter.

Sistnevnte understøttes også av Journalisten.no’s erfaringer: saker som omhandler bloggere blir ofte de suverent mest debatterte sakene.

Hvorfor lenking er så viktig og riktig for nettaviser ble godt beskrevet her om dagen av Ryan Sholin, i en artikkel jeg må innrømme at jeg valgte å overse lenge fordi jeg trodde den bare brakte gammelt nytt.

Det var ikke tilfelle, Sholin bygger videre på eksisterende argumenter og gir fem grunner til hvorfor lenking er essensielt for nettaviser: 1) Fordi vi skylder leserne våre å gi dem all den informasjonen vi har tilgjengelig 2) Fordi å lenke til kilder viser at du er en borger av nettet, ikke bare et produkt nettet 3) Fordi det er den beste måten å koble oss direkte opp mot nettsamfunnet i byen vår 4) Fordi vi på ingen måte vet alt, men vi vet stortsett hvor vi skal finne ut det vi ikke vet 5) Fordi det gjør jobben din enklere (les hele posten for å få de fulle argumentene)

Og når vi først snakker om lenkeøkonomi, må jeg innrømme at Hernes’ kronikk også minte meg på medienes utfordringer på forretningssiden. Jeff Jarvis har en mye referert tese om at mediene må fokusere på det de gjør best og lenke til resten.

Her feiler flere norske, som utenlandske, medier ofte på begge sider av spekteret: de er verken flinke til å lenke til det de ikke er best på selv eller rendyrke det de faktisk er best på, men prøver forgjeves å strekke over alt – med det resultat at hovedinntrykket blir middelmådighet.

Og middelmådighet er et ganske dårlig grunnlag for å kreve betalt for innhold på nett, som plutselig er blitt slik en forførende ide igjen for en kriserammet mediebransje. Eller for å spinne videre på dette glimrende argumentet fra Chris Anderson: å ta betalt for resirkulerte nyheter, eller for eksklusive nyheter du vet vil bli resirkulert andre steder, er neppe noen god forretningsmodell (min formulering, les hele argumentasjonen her).

Les også:

Jeg er litt lei meg for at jeg ikke fikk med meg Dorte Tofts fordrag under helgens Mediedager i Bergen.

Jeg synes hun står for noe av den mest nyskapende nettjournalistikken i Skandinavia i dag, og måten hun brukte bloggen sin til det som endte i den spektakulære avsløringen av Stein Bagger og IT Factory skandalen, viser virkelig bloggens potensiale som et verktøy i journalistikkens tjeneste. Derfor valgte jeg også å skrive om arbeidet hennes på Ada Lovelace Day i mars – og oppdaget til min glede i etterkant at Trine Maria Kristensen og Kim Bach også gjorde det.

Via Kim Elmose, leder i vår danske søsterorganisasjon DONA, ser jeg nå at Toft har lagt ut ut fire podcast intervjuer med blant annet Stein Bagger i forbindelse med IT Factory boken Bedrag, som hun har skrevet sammen med Henrik Tüchsen.

«La det være en enkel inspirasjon til andre journalister om hvordan nettet – her trenger du ikke en blogg – kan brukes til dokumentasjon, som ikke bare er skriftelig. Det her [podcastintervjuene] gir et godt inntrykk av – klarere enn atskillige artikler – hvor veltalende og selvsikker Stein Bagger kunne lyde, selv når han var presset,» skriver Kim.

Les også danske Journalistens glimrende featuresak om Dorte Tofts sjansespill.

Faksimile: DN 6. mars 2009Flere dedikerte nettfolk i NRK skal lage mer nyheter på nettets premisser for å nå igjen Dagbladet.no på rankingen. ”Enda en kuvending” var DNs vinkling (i papiravisen fredag) på NRKs rokade av ressurser for å få mer trøkk på nett.

Klikk.nos Jan Thoresen opplever det som ”oppløftende å se at NRK har evne til å lytte til sine dyktige medarbeidere på nett”. Journalistens Helge Øgrim nyanserer bildet noe, men tolker situasjonen slik at ”mammuten NRK brått [går] motsatt vei og gravlegger mange års forsøk på å utløse nettmediets mange muligheter via en organisasjon som ble skapt for å lage radio og fjernsyn i overveiende enveis kommunikasjon med lyttere og seere.”

Ser man likevel nærmere på saken, blir det tydelig at mye innhold fortsatt skal produseres av NRKs nyhetsmaskin. Det er nettdesken som får økt bemanning. Og litt mer utviklingsressurser. ”Det lyder ikke som noe brudd med synergitanken i NRKs flermediale virksomhet, men mer som en nødvendig opprioritering og spissing av nyheter for nettet”, konstaterer Ragnhildo (IJ/BI).

 

Nå er det ikke så veldig mange år siden NRKs nettmedarbeidere hadde forbud mot å kontakte primærkilder, av frykt for å gå i beina på Dagsnytt og Dagsrevyen, så i den forstand kan fullmaktene som gis NRKs nye nettsjef representere et stort sprang internt i en organisasjon der nettet knapt har passert tekst-tv i den interne rangordningen, solid bak fjernsyn og radio. Men mange steg skal gås før produktet NRK.no framstår som noe mer enn en gjenbruksstasjon. Det vil fortsatt være en intern forventning om at promo- og programbladfunksjonen ivaretas, og mandatet fra politikerne forutsetter omfattende on-demand distribusjon av tradisjonelt kringkastingsinnhold.

Ønsket om å ta ut stordriftsfordeler av sentralisert nyhetsproduksjon, slik at et økende antall produkter i porteføljene kan gi et bredere tilbud i markedet uten tilsvarende økning av kostnader, forklarer hvorfor tradisjonelle kringkastere i så liten grad tar i bruk nettets nye redaksjonelle verktøykasse med de muligheter det gir for multimedial eller tverrmedial (cross media) formidling av nyheter, og i stedet går den flermediale (cross platform distribution) veien og tilpasser sitt tradisjonelle innhold til nye plattformer.

Noen store norske avishus valgte selvstendige juridiske enheter for utgivelse av nettaviser. Vi ser at disse i større grad har utviklet unikt innhold til nett. Noe gjenbruk av innhold fra papiravisene gir stordriftsfordeler også til disse, men markedsvekst har vært viktigere for de store avisene enn å effektivt skulle levere samme innhold i flere kanaler. Men om vi ser bort fra disse unntakene fra hovedregelen, fører integrert flermedial produksjon til at innhold i stor grad blir versjonert for ulike kanaler på nyhetsdeskene. Når unikt innhold produseres, har kanalene med høyest prestisje rangen. Dette fører til at tverrmediale konsept der flere kanaler spiller på hverandre i liten grad blir utviklet i nyhetsformidling, og multimedialt interaktivt innhold som tar hele nettets verktøykasse i bruk stort sett er fraværende.

Standardisert innhold som kan publiseres på flere plattformer blir idealet. Et minste felles multiplum.

Jan Thoresen betviler at det finnes noen vesentlig stordriftsfordel i en flermedial tilnærming, fordi innhold fra tradisjonelle kanaler må omarbeides vesentlig for å fungere godt på nett. Det er derfor et dilemma at samtidig som behovet for differensiering øker, avtar ressursene til å skape unike produkter hos de fleste.

Inntil videre vil NRK ha en fordel av faste og relativt forutsigbare totalinntekter i en tid der konkurrentenes mediehus vakler.

I dag tikket endelig bekreftelsen inn om at Online Journalism Blogs Paul Bradshaw stiller til nettforumsmøte i Oslo, 4. februar, som blir vårt første slike møte i 2009.

Paul er i Norge for å holde foredrag på Institutt for Journalistikks lovende mediehus seminar, som avholdes i Fredrikstad 5. – 6. februar. Der skal han snakke om de nye arbeidsmåtene og organisasjonsmodellene han kaller «the 21st Century Newsroom», sammen med andre eminente foredragsholdere som bla. Gannetts Mackenzie Warren.

Men han har også sagt seg villig til å ta en tur innom Oslo etter at han lander på Gardermoen neste onsdag ettermiddag, vi legger opp til å starte ca. 18.00. Som vanlig er det en heller uformell etter-jobben samling med noe å drikke og spise, kort innledning og diskusjon så lenge folk har lyst og anledning til å holde den gående.

Paul skriver for tiden på en bok om nettjournalistikk, underviser i journalistikk ved Birmingham City Universitys School of Media, og er etter sigende den 4. mest synlige personen på nett i Storbritannia.

Møtet blir i hos Norsk Journalistlag (NJ) i Torggata 5, 4. etasje (ring på døra nede). Dette er i utgangspunktet åpne møter, ta gjerne med venner og andre interesserte som brenner for nettutvikling og nettjournalistikk, MEN pga. plasshensyn osv vil jeg gjerne ha beskjed om du kommer (send meg en DM på Twitter, jeg er @KristineLowe, eller mail meg på kristine punktum lowe alfakrøll gmail punktum com).

Oppdatering 27/01-09, 09:35: NB! hvis noen skulle være i tvil: Paul kommer ikke til å holde det foredraget han skal holde i Fredrikstad. Dette blir en mye mer uformell samling, med vekt på spørsmål og diskusjon, etter modell av de møtene vi hadde i fjor med Even Westvang fra Origo og Eirik Solheim fra NRK beta.

Ingeborg sparket i gang en spennende diskusjon her sist mandag om hvordan lære bort Twitter til journalister, og ikke minst få journalister til å se verdien i å være tilstede på mikrobloggetjenesten i utgangspunktet.

Her kommer noen flere tanker om hvorfor og hvordan journalister bør og kan bruke Twitter.

HudsonRiverCrashDen dramatiske nødlandingen på Hudson River nylig var bare den siste i rekken av nyhetshendelser hvor nyheten gikk ut på Twitter først, så også det første bildet: flere av oss som oppdaget nyheten der først ble lite imponert over hvor sene enkelte medier var til å følge opp.

Men, som Ingeborg var inne på, Twitter er også en fin måte å holde kontakt med en del av kildene dine, spesielt om du er nisjejournalist og følger f. eks IT, Media, Markedsføring og PR hvor det er mange bransjefolk som mikroblogger.

Ved å bruke Twitter til dette formålet kan du høste mange av de samme fordelene du kan som beat- eller nisjeblogger (som jeg snakket om på dette seminaret vi arrangerte i Oktober, synposis her), uten at det krever en like stor innsats av tid og krefter.

John Thompson kommer med mange matnyttige tips om hvordan spore/overvåke samtaler på Twitter her. Den enkleste måten å søke på Twitter er å bruke http://search.twitter.com/, eller prøv Icerockets «Bigg Buzz» funksjon for et søk som inkluderer Twitter, blogger, video osv.

Om du fremdeles ikke har kastet deg på mikrobloggingsbølgen finner du et par argumenter til her, riktignok for en ny svensk leverandør, eller sjekk Hans Kullins skrekkscenario og nyttige råd her.

For min del, medienerd som jeg er, bruker jeg Twitter først og fremst til å følge med på hva folk innen mitt fagfelt leser, tenker og jobber med, noe som av og til gir helt uventede tips – som den mer eksotiske Twitter Sex Guiden Onlinejournalismblogs Paul Bradshaw twitret om i dag. Litt vel eksotisk spør du meg, mer matnyttig er Robins refleksjoner om hvordan Twitter er den sosiale nettverkstjenesten som har gitt ham suverent flest gratis øl….


Lest i det siste

Add to Technorati Favorites
mai 2019
M T O T F L S
« feb    
 12345
6789101112
13141516171819
20212223242526
2728293031  
Reklamer