NONA: nettverket for oss som jobber med nettmedier

Posts Tagged ‘Politikk

Så til en gladnyhet: Dagbladets valgblogger er en genistrek!

Jeg vet ikke helt om jeg bør beklage min voldsomme entusiasme, men det er veldig gøy å se tradisjonelle medier ta sosiale medier i bruk på en måte jeg umidddelbart tenker at «oi, det var smart, så kult!».

For ordens skyld bør jeg kanskje si at jeg er over gjennomsnittet opptatt av redaksjonell utvikling; har skrevet om skjæringspunktet mellom tradisjonelle og sosiale medier både som journalist og blogger i flere år og er ikke fast Dagbladet-leser. Men jeg ble hoppende glad da jeg så at Dabgladet.no har hentet inn tre gamle bloggtravere, som forøvrig er blant mine norske favorittbloggere, til å skrive valgblogger fra forskjellige politiske ståsted.

Mihoe skriver en rødblogg, Bjørn Stærk en blåbloggen og Hjorthen en tvilebloggen – hvis ikke dette er et drømmelag vet ikke jeg. Alle skriver veldig godt, har stor autoritet i den norske bloggesfæren og som gode bloggere hopper de naturligvis inn i kommentarfeltet og fortsetter diskusjonen der. Jeg ville lest de utelukkende fordi de skriver så godt, men siden jeg ikke helt har bestemt meg for hva jeg skal stemme ennå skal jeg lese de litt med det i tankene også.

Et ankepunkt her er selvsagt at majoriteten av Dagbladets lesere ikke opplever den umiddelbare gjenkjenningseffekten jeg gjør når jeg leser disse tre navnene. Men jeg vet av erfaring fra Journalisten.no at saker om eller med bloggere gjerne trekker til seg andre bloggere som er med å heve kvaliteten på debatten i kommentarfeltet selv i nettaviser, og det, kombinert med at disse tre skriver så godt, tror jeg kan være med å gjøre dette til en suksess.

Jeg har vært veldig spent på hvorvidt og hvordan norske nettmedier kommer til å bruke sosiale medier i valgkampdekningen. Personlig synes jeg blogger er et fantastisk redskap for å gå tettere på et saksområde.

Aftenposten har valgprat.no og jeg må innrømme at jeg ikke har utforsket den tjenesten godt nok til nå, men jeg er usikker på om den ikke blir litt for uoversiktelig – tjenester hvor såkalt brukergenerert innhold bare blir sluset inn i nettaviser som gratis innhold blir gjerne det (jeg håper for all del Dagbladet vet å betale valgbloggerne sine).

Det er forsåvidt interessant å se at jeg bare kjenner fire av de 30 mest populære bloggene her godt, jeg trodde jeg hadde ganske grei oversikt men den norske bloggesfæren vokste voldsomt i den senere tid – noe jeg selvsagt er glad for. Allikevel er jeg litt usikker på om dette ikke blir litt for mye å forholde seg til for velgere flest. Jeg vil tro at tjenesten kan være mer nyttig for velgere med sterk partitilhørighet, som leter etter gode blogger fra samme politiske ståsted, enn for folk som mangler den tilhørigheten og ikke helt har bestemt seg for hva de skal stemme ennå.

Jeg tror også at det kan vise seg å være smartere å trekke inn bloggere som ikke selv er politikere, som Dagbladet har gjort, enn å få toppolitikere til å blogge (noe det ofte bare blir kjedelige kronikker om egen fortreffelighet av, skjønt det har også begynt å dukke opp enkelte politikere som skriver gode private blogger – og hurra for det).

Hva tror du?
Igjen, utover den nevnte satsningen til Dagbladet.no har jeg ikke utforsket andre tilsvarende satsninger nok til å trekke for bombastiske konklusjoner så langt.

Les også:

At bloggere ikke har makt er en myte de som nekter å ta innover seg medieutviklingen gjerne gjemmer seg bak: helgens store politiske skandale i Storbritannia er nok et eksempel på at de tar feil.

Gordon Browns rådgiver måtte gå av, melder NTB denne helgen, men saken sier ingenting om at det var en blogger som stod bak avsløringen som felte ham. Saken som førte til rådgiver Damian McBrides avgang kan også leses som en fascinerende innføring i politiske bloggeres makt i Storbritannia for de som ikke er kjent med dette (denne artikkelen i The Gurdian anbefales, sjekk også lenkene i denne posten på min personlige blogg).

Bloggeren som spilte en avgjørende rolle i denne historien, Guido Fawkes, regnes som en av Storbritannias mest innflytelsesrike politiske bloggere, og hevder selv at hans avsløringer også førte til Peter Hains og John Prescotts fall – sistnevnte er nok et godt eksempel på en sak som fikk mye oppmerksomhet selv i Norge, men hvor norske medier ikke berørte Guidos rolle i saksforløpet til tross for at den ble beskrevet som avgjørende av britisk presse.

Det sier kanskje noe om mitt fokus når jeg er mest opptatt av at det var en blogger som drev frem disse sakene, men jeg synes det er en fryktelig god illustrasjon på medieutviklingen – og på hvordan bloggere jobber frem saker på en helt annen måte enn journalister.

Kort oppsummert: Nisjebloggere har ikke nødvendigvis politiske agendaer, men som politisk blogger har Guido en sterk politisk agenda med alt han gjør (det enkleste er å kalle ham libertarianer, men han lar seg ikke så lett plassere). Som andre populære nisjeblogger får han ufattelig mange tips fra leserne sine og jobber etter bloggernes etikette om kreditering og gjennomsiktighet (krediter alltid kildene og oppgi alltid bindingene dine) – og han er som en hund som ikke gir seg når han får teften av noe han kan leske seg på (for hans del: saker som kan bli ammunisjon mot politikere – først og fremst venstrepolitikere, men mannen har lite til overs for politikere av de fleste striper).

Han er med andre ord et godt eksempel på det Huffington Posts Arianna Huffington bare halvt på spøk beskriver som den sentrale forskjellen mellom bloggere og journalister: De førstnevnte lider av Obsessive Compulsive Disorder (OCD), de sistnevnte av Attention Deficient Disorder (ADD). I Guidos tilfelle er, slik jeg forstår det, bloggen hans også hans hovedbeskjeftigelse. Med rundt 250,000 lesere sist jeg sjekket, tjener han en del på bloggannonser, men så vidt meg bekjent har han muligheten til å blogge på «fulltid» fordi han har lagt seg opp penger fra en karriere i finansindustrien.

Så kan vi selvsagt spørre oss hvorfor politisk blogging har vært så lite agendasettende i Norge, men det er en helt annen diskusjon. Olav Anders Øvrebø har gjort noen interessante undersøkelser om blasfemipragrafen og politisk blogging i Norge, så vel som politisk blogging i Sverige hvor de politiske bloggerne står mye sterkere enn her til lands.

Mer lenker til bakgrunn om Guido på min personlige blogg. Nå skal det også det sies at jeg har ganske god kjennskap til politisk blogging i Storbritannia fordi venner av meg var involvert i Samizdata, som gjerne regnes som politiske bloggers «stamfar» i landet, fra starten i 2001 – et miljø Guido har vært tilknyttet uten at jeg tror jeg har møtt ham – og fordi jeg har mange av mine formende erfaringer både som journalist og blogger fra årene jeg bodde og jobbet i London.

Oppdatert 17:05: Forøvrig er jeg ikke fremmed for at helgens «skandale» i Westminster er en storm i en tekopp, men det intressante her er at det er en tekopp Labour selv har servert sine motstandere ved å legge opp en pinlig dårlig bloggestrategi og tilknytte seg feil folk, noe Guardian beskriver godt Og ja, jeg har også en liten høne å plukke med Derek Draper, som har vært sentral i utformingen av den strategien, fordi han har drevet og fulgt, avfulgt og fulgt meg (og andre) på Twitter i noe som fremsto som en dårlig skjult strategi for å skaffe seg flest mulig «venner» kjappest mulig – en annen særdeles lite gjennomtenkt nettstrategi.


Lest i det siste

Add to Technorati Favorites
august 2017
M T W T F S S
« Feb    
 123456
78910111213
14151617181920
21222324252627
28293031