NONA: nettverket for oss som jobber med nettmedier

Posts Tagged ‘Politisk blogging

I ”gamle dager” het det seg at å starte et politisk parti var den ”enkle” måten å tiltrekke seg medias oppmerksomhet. I dag holder det visstnok med en Twitter-profil.

Nei, jeg tenker ikke på DNs lørdagsoppslag om Pressekvitter, forbilledlig plukket fra hverandre av Martin Grüner Larsen. Det er snarere IJs seminar om hvorvidt årets valgkamp kan vinnes med sosiale medier jeg har i tankene.

Massemedienes ”sosiale-medier-yndling”?
– Jeg og mange kolleger bruker Twitter bevisst til å nå journalister, som en måte å selge sakene våre på, sa Arbeiderpartiets Hadia Tajik under foredraget sitt i VG Auditoriet fredag – og det slo meg at her ligger kanskje forklaringen på hvorfor jeg følger så få norske politikere på Twitter.

2008-11-25-marketer_0

Hun presisert at det ”få vanlige folk” på Twitter, men nok av journalister, politikere og bloggere der – og at hun alltid var seg bevisst medias potensielle søkelys:

IntervjuTweet

Når det gjaldt de mye omtalte YouTube videoene sine, var Tajik også her mest opptatt av effekten de hadde i tradisjonelle medier:

– Hvis man ser på det i et tradisjonelle medier perspektiv så har jo disse videone åpnet dørene til massemedier som Aftenposten, hos Grosvold, til TV-debatter osv. for en ung og relativt ukjent kvinnelig politiker, sa Tajik.

I rettferdighetens navn trakk hun også frem hvordan mikrobloggingstjenesten ga velgere muligheten til å stille henne til veggs når hun liret av seg vage politiske floskler.

Endrer journalister og politikere
Etter å ha hørt Tajik kunne en kjapp konklusjon på hvordan sosiale medier påvirker journalistikken være at de gir mediene et godt tilfang av lettvinte saker på nyhetsfattige dager.

I tilfellet Twitter forteller engelske journalistvenner meg at det også er bra for nettrafikken – at Twitter rett og slett en trafikkdriver på linje med sex, pupper og porno – så hadde den nå bare vært på nett, kunne DNs sak om Pressekvitter kanskje blitt en real klikkvinner.

Geir Arne Bore, sjefsredaktør i Drammens Tidende, hadde et litt annet perspektiv på det hele. Han startet foredraget sitt med kategorisk å avise både at årets stortingsvalg vinnes i sosiale medier og at sosiale medier utgjør en ukontrollerbar trussel for medier og andre.

VampusTweet copy

Han kom med fem påstander om hvordan sosiale medier preger politikk og media:

1) Sosiale medier gjør det lettere å nå målene våre. Det er viktig for DT og bør være det for politikerne også. Folk skal vite hvem vi er og vi skal gjøre oss tilgjengelige.

2) Sosiale medier forsterker symbiosen mellom politikere og medier: alle kan publisere, men ikke alle har slagkraft.

3) Sosiale medier er viktig tilskudd til de andre kanalene.

4) Kilde til dialog og kildepleie, til informasjon inn og til distribusjon ut

5) Dialogen i sosiale medier vil forandre politikere og journalister: de senker terskelen, gjør at vi kommer nærmere leserne og gir samtale

– Ubegripelig at ikke flere politikere blogger
Heller ikke vår bloggende kunnskapsminister trodde sosiale medier ville avgjøre årets valg.

– God politikk og gode politikere må ligge i bunn. Det er politikken som skal vinne valget. Organisering har alltid spilt en viktig rolle i en vellykket valgkampstrategi, kanal er underordnet, sa han i en god presentasjon med amerikanske overtoner:

SolhjellTweet

– Jeg tror sosiale medier har potensiale til å virke demokratiserende, sa Solhjell, og la til at han syntes det var helt ubegriperlig hvorfor ikke flere norske politikere blogger.

– Det gir deg muligheten til å skrive om hva du er opptatt av, når du vil og på den måten du vil. Blogging er en veldig fin måte for meg å utvide det jeg snakker om. Jeg har mye autoritet på utdanning, men på bloggen kan jeg skrive om andre ting jeg er interessert i også, sa Solhjell, som helt klart er den norske stortingspolitikeren jeg synes bruker sosiale medier mest effektivt.

Jeg skal villig innrømme at jeg ikke følger norske politikerblogger veldig nøye, men Solhjell er en av to-tre toppolitikere jeg synes det er interessant å følge på nett – til tross for at det aldri ville falt meg inn å stemme SV. De andre to er Labours Tom Watson og Moderatarnas Carl Bildt.

Men skal vi tro Solhjells tese om mediefremtiden, bør vi kanskje forberede oss på en ny generasjon politikere som skjønner å bruke sosiale medier for hva de er verdt. Jeg er helt enig i at sosiale medier på sikt vil forme måten vi kommuniserer på, som jeg har blogget om her, men venter i spenning på at flere politikere omsider knekker nettkoden….

HogrimTweet

OysteinTweet

Var dette nyttig? Jeg ville tvitret mer selv underveis hvis det ikke hadde vært for datatrøbbel. Jeg fant ikke andre referater fra seminaret i farta (men slitt med både PC og mobil sist uke så ikke vært mye på nett) og tenkte dermed det var greit å skrive opp mine egne notater og inntrykk her. Jeg har oppsummert det jeg bet meg merke i fra Jodi Williams’ foredrag på engelsk her.

At bloggere ikke har makt er en myte de som nekter å ta innover seg medieutviklingen gjerne gjemmer seg bak: helgens store politiske skandale i Storbritannia er nok et eksempel på at de tar feil.

Gordon Browns rådgiver måtte gå av, melder NTB denne helgen, men saken sier ingenting om at det var en blogger som stod bak avsløringen som felte ham. Saken som førte til rådgiver Damian McBrides avgang kan også leses som en fascinerende innføring i politiske bloggeres makt i Storbritannia for de som ikke er kjent med dette (denne artikkelen i The Gurdian anbefales, sjekk også lenkene i denne posten på min personlige blogg).

Bloggeren som spilte en avgjørende rolle i denne historien, Guido Fawkes, regnes som en av Storbritannias mest innflytelsesrike politiske bloggere, og hevder selv at hans avsløringer også førte til Peter Hains og John Prescotts fall – sistnevnte er nok et godt eksempel på en sak som fikk mye oppmerksomhet selv i Norge, men hvor norske medier ikke berørte Guidos rolle i saksforløpet til tross for at den ble beskrevet som avgjørende av britisk presse.

Det sier kanskje noe om mitt fokus når jeg er mest opptatt av at det var en blogger som drev frem disse sakene, men jeg synes det er en fryktelig god illustrasjon på medieutviklingen – og på hvordan bloggere jobber frem saker på en helt annen måte enn journalister.

Kort oppsummert: Nisjebloggere har ikke nødvendigvis politiske agendaer, men som politisk blogger har Guido en sterk politisk agenda med alt han gjør (det enkleste er å kalle ham libertarianer, men han lar seg ikke så lett plassere). Som andre populære nisjeblogger får han ufattelig mange tips fra leserne sine og jobber etter bloggernes etikette om kreditering og gjennomsiktighet (krediter alltid kildene og oppgi alltid bindingene dine) – og han er som en hund som ikke gir seg når han får teften av noe han kan leske seg på (for hans del: saker som kan bli ammunisjon mot politikere – først og fremst venstrepolitikere, men mannen har lite til overs for politikere av de fleste striper).

Han er med andre ord et godt eksempel på det Huffington Posts Arianna Huffington bare halvt på spøk beskriver som den sentrale forskjellen mellom bloggere og journalister: De førstnevnte lider av Obsessive Compulsive Disorder (OCD), de sistnevnte av Attention Deficient Disorder (ADD). I Guidos tilfelle er, slik jeg forstår det, bloggen hans også hans hovedbeskjeftigelse. Med rundt 250,000 lesere sist jeg sjekket, tjener han en del på bloggannonser, men så vidt meg bekjent har han muligheten til å blogge på «fulltid» fordi han har lagt seg opp penger fra en karriere i finansindustrien.

Så kan vi selvsagt spørre oss hvorfor politisk blogging har vært så lite agendasettende i Norge, men det er en helt annen diskusjon. Olav Anders Øvrebø har gjort noen interessante undersøkelser om blasfemipragrafen og politisk blogging i Norge, så vel som politisk blogging i Sverige hvor de politiske bloggerne står mye sterkere enn her til lands.

Mer lenker til bakgrunn om Guido på min personlige blogg. Nå skal det også det sies at jeg har ganske god kjennskap til politisk blogging i Storbritannia fordi venner av meg var involvert i Samizdata, som gjerne regnes som politiske bloggers «stamfar» i landet, fra starten i 2001 – et miljø Guido har vært tilknyttet uten at jeg tror jeg har møtt ham – og fordi jeg har mange av mine formende erfaringer både som journalist og blogger fra årene jeg bodde og jobbet i London.

Oppdatert 17:05: Forøvrig er jeg ikke fremmed for at helgens «skandale» i Westminster er en storm i en tekopp, men det intressante her er at det er en tekopp Labour selv har servert sine motstandere ved å legge opp en pinlig dårlig bloggestrategi og tilknytte seg feil folk, noe Guardian beskriver godt Og ja, jeg har også en liten høne å plukke med Derek Draper, som har vært sentral i utformingen av den strategien, fordi han har drevet og fulgt, avfulgt og fulgt meg (og andre) på Twitter i noe som fremsto som en dårlig skjult strategi for å skaffe seg flest mulig «venner» kjappest mulig – en annen særdeles lite gjennomtenkt nettstrategi.


Lest i det siste

Add to Technorati Favorites
april 2017
M T W T F S S
« Feb    
 12
3456789
10111213141516
17181920212223
24252627282930