NONA: nettverket for oss som jobber med nettmedier

Posts Tagged ‘sosiale medier

Årets første møte ble et lærerikt innblikk i nettjournalistens arbeidsdag – når de beveger seg bort fra skrivebordet (men datamaskinen tar de med!) Nedenfor følger et lite referat.

Vi inviterte tre journalister med erfaringer fra å dekke store begivenheter alene, på direkten – det være seg fra krigssoner eller internasjonale teknologikonferanser – bare utstyrt med bærbar PC, mobiltelefon og kamera.

• Andreas Lunde (ABC Nyheter)
• Stian Eisenträger (VG Nett) http://www.vg.no/profil/?u=958
• Marius Arnesen (NRKbeta) http://www.happygolucky.no/

Marius Arnesen, NRKbeta

I sekken: Hvis han har macen sin, nett, sin Canon 5D og en iPhone, er han veldig fornøyd.

Har vært på Consumer Electronics Show tre-fire år på rad.

– Det føles jo nesten som man konkurrerer med Engadget og Gizmodo, selv om det er umulig for oss å konkurrere med dem, men siden man er sendt med lisensbetalernes penger så vil man gjerne at det skal bli bra!

Marius mener at det vanskeligste er å filtrere og velge ut hva man skal følge med på i så store arrangementer.

Verktøy

Han tar med seg video og bilder med kameraet sitt, i tillegg til at han har et stativ og en mikrofon. Så klipper han det i FinalCut, og redigerer bildene i LightRoom. I NRKbeta er det lett å jobbe raskt, mener Marius, siden de kan bruke WordPress, og slipper å bruke VPN og lignende.

I tillegg har han med seg iPhonen underveis for å gjøre små notater og følge med på Twitter, Facebook og blogger underveis på hva som skjer.

Arbeidsflyt

Noe av stoffet brukes ikke bare hos NRK Beta, men også som TV-reportasje. Han konverterer videoene, redigerer dem i FinalCut og laster videoen rett opp til YouTube. Han prøver å sørge for å bruke tekst, video og bilder der hver av de tre fungerer best. Han mener det er viktig å følge med på kommentarene.

Andreas Lunde, ABC Nyheter

I sekken: Han vil reise med en mac og en Canon 7D, og kanskje en skuddsikker vest.

Fra Andreas Lundes Gaza-tur. Lisens: CC-NC-BY

Han er på papiret videojournalist, men anser seg for å være en teknisk anlagt altmuligmann. Han startet på lokal-TV med et stort kamera på ryggen, og har drømt om at kamaraene skal bli mindre og at Canon 5D og 7D er et langt stykke på veien for å kunne reise lett.

Fordeler og ulemper med små kamera

I Gaza var det for eksempel lett å gli gjennom når man har lite utstyr og ikke en stor sekk å drasse på. Han hadde med et kamera på størrelse med en brødrister. Når man snakker med vanlige folk, så blir de litt reserverte. Men det han oppdaget var at da han begynte å bruke Canon 7D, så snakker folk så mye lettere til kameraet. Myndighetspersoner derimot, tar deg ikke på alvor på samme måten med et lite kamera i forhold til et stort.

Ulempen er at det kan gå utover den tekniske kvaliteten. Lydmessig blir det dårligere om man ikke har en egen mikrofon. Man må gjøre et valg. Er det innholdet eller kvaliteten som er viktigst? Andreas jobber til vanlig med nett-TV, og da er bildet så lite at han mener det overhodet ikke er noe problem.

Hvordan sende hjem?

I Gaza hadde de mobilnett oppe og gikk hele tiden. Han komprimerte filene og sendte over mobilnettet, og hadde ingen særlige problemer med det. Men Andreas innrømmer at regningen fort blir veldig stor. Men det gikk i hvert fall raskere å sende på mobilnettet enn med satelitttelefon. For sistnevnte er ISDN-hastighet.

Hva med Twitter?

Andreas tvitret veldig mye fra Gaza. Han fikk et kick av det, og ville gjort det litt annerledes i dag. Han fikk veldig mye respons, og trafikken for ABCNyheter gikk også opp, og det ga en veldig levende dekning. Men det tok mye tid, og sto ofte i veien. Og andre steder ville han tenkt over sikkerhetsaspektet ved å til enhver tid opplyse om hvor man er, for eksempel med tanke på

Det er lurt å være nerd

Andreas mener at om man for eksempel plutselig har dårlig dekning, er det lurt å vite for eksempel hvordan man kan komprimere bilder.

Stian Eisenträger, VG Nett

I sekken: Explorer satelitt-telefonen, to laptoper, skjøteledninger og kamera. Men pakk lett!

Har vært flere ganger i Kongo, og fremhver viktigheten av å ha et lag hjemme i Oslo som følger med på nyhetsbildet og innspill som kommer. Når man er ute i bushen har man jo lite oversikt over hva som skjer rundt deg!

Samarbeid og lytt til de lokale

Stian mener at så fremt man ikke er konkurrenter, så er det ingen grunn til ikke å samarbeide. Han trekker frem samarbeid med Reuters og Aftonbladet, for eksempel i Fritzl-saken.

I likhet med Andreas har han også hatt god nytte av små kameraer. I Kongo har det inntil kort tid siden vært krig, og folk er dermed fortsatt svært skeptiske. Derfor har de også lyttet mye til hva de lokale sier, blant annet ikke intervjuet folk etter mørkets frembrudd.

Om å sende live

Stian mener i likhet med Marius at det er svært viktig å tenke på hva det du rapportererom egner seg. Stian mener det viktigste når man skal sende live er masse gaffateip. Man teiper fast adapter, man teiper fast ledningen og man teiper fast til de elektriske nettet. Når de senddte live var de avhengig av en del utstyr, blant annet satelittsender. Disse er dyre, men de gjør jobben.

Nettet er ganske ustabilt, men mobilnettet er godt nok til at man for eksempel kan tvitre hjem.

Spørsmål fra salen

Hva slags rolle spiller det hvem som venter hjemme?

Marius Arnesen mener at det er veldig fleksibelt at de har en liten organisasjon, man kan sende en SMS, så blir det stort sett fiksa.

Hvordan brukes Twitter? Koordinerer man det med redaksjonen?

Andreas tvitret fra Gaza på eget initiativ, og fikk veldig god respons på det. Og det var ut på dette at Andreas fikk ideen om at det kunne legges ut på ABC Nyheter som en egen sak, og det fikk han også veldig god respons på.
Stian forteller at de også har brukt det mye.
Marius mener at Twitter ofte tar mer tid å tvitre enn man tror, særlig når man får masse svar, og at det gjerne er noe av det han prioriterer lavest.

Hva er det optimale teamet for å dekke en sak?

Stian forteller at første gang han dro til Kongo var det et utrolig bra team, og det hadde sine fordeler å være en egen fotograf, en journalist, en kommentator, en sjåfør og fikser. Det kommer an på situasjonen, mener han. Det var fint at man kunne skille lag, og at konkurrentene ikke til enhver tid visste hvor man hadde dem. Men på Fritzl-saken så dro han ned alene og gjorde alt selv.
Marius mener at det er fort gjort at én person må gjøre alt, når man er et lite team, og man ender opp med å droppe noe. På den annen side, så blir det ikke noen misforståelser med en person!
Andreas mener det blir lett å få gjort mye om man har en teknisk interesse og bakgrunnskunnskapen.

Men er det ikke blitt et veldig stort tidspress? Arbeidsdagen er jo aldri over?

Stian mener man blir vant til det, og man blir fokusert når det står på som verst. Det har sine fordeler og ulemper. Andreas i stemmer, og sier at man venner seg til det – men man vet jo at man er på jobb. Marius sier at det er kjedeligere å være i Las Vegas enn man skulle tro – man blir lei av å spise den samme burgeren. Det er slitsomt, men gøy, er det som går igjen.

Blir det A- og B-journalister når flere plattformer jobber på samme sak?

Stian mener at samarbeidet mellom VG Nett og VG på papir har blitt mye bedre de siste årene. Det er viktig å ha en åpen diskusjon og tillit mellom nettjournalisten og papirjournalisten når det gjelderat den informasjonen som utveksles ikke blir sendt rett ut på nett.

Andreas blir nesten litt misunnelig på Stian, som har frihet til å velge hvilken kanal noe skal ut på. Er det nett, papir, video, eller bilder?

Hvordan blir det med kildekritikk på sosiale medier?

Stian mener det som først og fremst kommer på Twitter har vært meningsytringer og spørsmål, og på de sakene han har jobbet med så har det vært veldig langt mellom gullkornene. De som har gode tips sender gjerne en mail til deg, mener Stian. Det fungerer også mye bedre etter at VG Nett har fått egne profilsider for journalister, og at dette er mer tillitsvekkende enn da det bare var e-post-adresser.

Stian påpeker jo at saker som Kongo og Fritzl-saken så er det jo også lite relevant at journalisten skal få inn informasjon fra noen på Twitter, det egner seg bedre når det man dekker er noe som flere har informasjon om.

Hvordan klarer dere å både komprimere og sende store videofiler? Hva er den beste løsningen?

Andreas tenker bare, at hvis det tar to timer å sende, så må man bare gå ned i kvaliteten, og sende på nytt. Han mener det ikke finnes noe fasitsvar.

Stian tipser om YouSendIt.com, som fungerte utmerket fra Kongo. Da prøver den bare å sende igjen og igjen om forbindelsen er dårlig.

Marius sier at man jo også kan bruke FTP og resume. Det første han gjør er å klippe, men da må man ha seks artikler sånn halvferdig, og jobbe litt om hverandre så opplastingen kan ligge i bakgrunnen.

Oppdatert 17/2-2010: Se video fra møtet her.

Strålende oppmøte i VG-audiotoriet på sist NONA-møte. Debatten ble sporadisk twitret under taggen #nona. Møtet ble også filmet, og videoen er visstnok på vei ut på nettet.

Christoph Schmitz har laget en fin oppummering av hva som skjedde på møtet på Edda Media sin blogg. Og Frøken Makeløs har blogget om journalistene som skrøt hemningsløst av bloggerne på møtet.

Stikkord:

NONA-møte 18/11: Vi inviterer til debatt om hvorvidt vi trenger regler for journalisters opptreden i sosiale medier kl 17:00 i VG auditoriet (VG bygningen i Akersgata).

Debattmøtet har også egen Facebook-event.

Debatten om hvorvidt vi trenger regler for journalisters bruk av sosiale medier går høyt og lavt om dagen. Flere mediehus har eller er i ferd med å lage regler og retningslinjer for dette, noe vi vil få høre mer om under debatten.

Vi har invitert et knippe folk fra forskjellige mediehus og forskjellige redaksjonelle roller for å innlede til debatt om dette.

Til panelet har vi fått med oss Jan Omdahl, internett- og teknologikommentator i  Dagbladet, Espen Egil Hansen, sjefsredaktør VG Nett, John Einar Sandvand, digital strateg Aftenposten, Nina Nordbø, sosiale medier rådgiver i NRK og Hanne L Kirkenes, vaktsjef i ABC Nyheter. Debattleder er Nettbys Rune Røsten.

Vi har ikke tenkt å bruke så veldig mye mer enn to timer til den formelle delen av debatten, men den går videre på Stopp Pressen etterpå for de som er interesserte i det.

Fredag avholdt vi som kjent både et heldagsseminar og vårt første årsmøte på Litteraturhuset i Oslo. Her følger en kjapp oppsummering.

Først må jeg si at det var veldig uvant, som følge av at jeg var møteleder, å knapt være på nett i det hele tatt under et slikt seminar. Men når det er sagt var det veldig flott å lese mange gode referater så snart jeg fikk et øyeblikkk til å lese det som ble skrevet underveis og like i etterkant.

For det første, Ida Aalens glimrende referater:

* Kevin Anderson om nettjournalistikk på NONA09
* Hvordan være innovativ i nedgangstider. Paneldebatt på NONA09
* Hvordan kom partiene ut av valgkampen på nett? Referat fra
NONA09

Ingeborg Volan liveblogget paneldebatten om valgkampen på nett med CIL (her ligger også tweets med hashtagg #NONA09). Se forrige bloggpost for Arne Krumsviks presentasjon om Nettavisundersøkelsen. Journalisten intervjuet ham også om temaet her. Anders Brennas bilder fra dagen er her. Jo Christian Oterhals og Pål Nedregotten har også blogget mer utdypende om innovasjonsdebatten de deltok i. For min egen del tror jeg også det kan være greit å både presisere og utdype et og annet, men kommer tilbake til det på min personlige blogg litt senere.

Dagen ble avsluttet med årsmøte hvor det ble valgt vedtekter og nytt styre. Det nye styret er som følger:

Leder: Kristine Löwe
Nestleder: Jan Thoresen (Klikk.no)
Styremedlemmer:
Arne H. Krumsvik (UiO), Espen Egil Hansen (VG Nett), Ida Aalen (NTNU)
Vararepresentanter:
Nina Nordbø (NRK), René Svendsen (VG Nett)

Neste års valgkomitee (se mer om valgperiode i vedtektene våre):
Leder: Helge Øgrim (Journalisten). Medlemmer: Heidi Nordby Lunde (ABC Nyheter), Ingeborg Volan (Sermo Consulting). Vara: Anders Brenna (Teknisk Ukeblad)

Ivrig debatt på NONA09, her fra panelet om sosiale medier og årets stortingsvalg. Foto: Anders Brenna, publisert her under den liberale NONA-lisensen

Ivrig debatt på NONA09, her fra panelet om sosiale medier og årets stortingsvalg. Foto: Anders Brenna, publisert her under den liberale NONA-lisensen

Det viser seg at det er utrolig hvor mye man kan både kan få til med, og skrive om, en tjeneste som begrenser seg til 140 tegns oppdateringer.

Jeg lovte at vi skulle komme på banen med agurkjournalistikk 2.0 denne måneden, som kjapt forklart dyrker disiplinens hyperlokale røtter, men definerer det «geografiske» dekningsområdet i form av nærhet i nettsamfunn.

Hyperlokal Twitterjournalistikk
I klarspråk: saker med utspring i hva netthoder, det være seg journalister, bloggere, utviklere, PR-folk eller andre, skriver på Twitter. Og nei, det er bare sånn halvveis ment på spøk, det ligger mer enn et snev av alvor i konseptet.

For den første formelle posten under banneret tenkte jeg at jeg skulle trekke frem to spennende «Twitter-bøker» fra lokalsamfunnet vårt på nett: en fanget opp via den norske twittersfæren, den andre via vår danske søsterorganisasjon DONA.

Twitter for distribusjon, blogg for bakgrunn
Den første er sikkert mange av dere godt kjent med allerede, men jeg må si jeg er imponert hvor hvordan Vrangest, aka Kristin Oudmayer, bruker sosiale medier for å sette sammen Den store Mobbeboka for voksne, og har klart å engasjere mange kjente bloggere til å skrive sterke bidrag så langt. Jeg hadde egentlig tenkt å retvitre meldingen hennes om Drammens Tidendes intervju med henne i går, men fant ut at jeg hadde lyst til å bruke litt mer enn 140 tegn på saken. Nå vet jeg at jeg skrev i forrige post at også jeg kommer fra Lier, men jeg kjenner ikke Vrangest annet enn fra nett.

Saken er at det jeg syntes det var interessant å se hvordan hun brukte Twitter til å spre nyheten om DT-intervjuet til leserne sine i går, bloggen til å utdype det hun sa i intervjuet og Twitter til å formidle at hun hadde blogget om bakgrunnshistorien. Dette burde egentlig være helt grunnleggende byggestener i hvordan drive god PR i sosiale medier, men jeg lurer ofte på om det er noe vi som bruker sosiale medier mye tar for gitt – og noe mange PR- og markedsføringsfolk ennå ikke har fått øynene opp for verdien av selv i 2009.

Dessuten synes jeg det å publisere konseptet eller grunntanken på nett og be om hjelp til å fylle det er en veldig interessant måte å sette sammen en bok på. Forsåvidt har forskjellige varianter å «crowdsource» bøker på blitt brukt før, som f.eks da Chris Anderson la ut Long Tail som kladd og involverte leserne i redigeringen og oppbygningen av boken, men det er fint å endelig se et hjemlig eksempel – det første i sitt slag i Norge så vidt meg bekjent.

(det bør vel nevnes at NONA-styrmedlem Heidi har lekt med samme sjanger, men jeg må innrømme at jeg er litt usikker på kronologien her, tror den er i favør av Vrangest, men det er uansett to vidt forskjellige prosjekter).

100 sider om hvordan bruke 140 tegn optimalt
Den andre boken jeg tenkte jeg skulle trekke frem fant jeg via Kim Elmose, formann i DONA, vår danske søsterorganisasjon. Han blogger om at danskene faktisk kan se frem til en hel bok om Twitter neste måned: “Twitter – massekommunikation på 140 tegn“.

De 100 sidene kommer inn på:

* Hva er Twitter og hvorfor snakker alle om det?
* For virksomheter, private, politikere og foreninger
* Hvordan får man mest ut af Twitter?
* Slik kommer man i gang med at Twitter

Journalistikk eller blogging?
Så kan vi selvsagt diskutere om det er rettferdig å kalle denne sjangeren jeg skriver i her for journalistikk overhodet. En engelsk blogger og journalist sa en gang noe sånt som at det som gjorde det til journalistikk var når man plukket opp telefonrøret og begynte å stille spørsmål. I så tilfelle er nok denne posten først og fremst et eksempel på agurkblogging, mens den om Coveritlive og Drammens Tidende med god samvittighet kan kalles journalistikk:-)

Eller? Hva tror du? Jeg tror uansett det er litt for lett å sittende fast i nedarvede tankesett om hvordan ting skal gjøres, tankesett som ikke alltid går like godt i hop med en verden i stadig endring – og hadde dette vært en nettavis ville jeg garanterte ikke stått fritt til å leke med sjangere på samme måte.

Vi lever i et stadig mer gjennomsiktig samfunn, så vi kan kanskje bli enige først som sist at «We can’t go on together with suspicious minds»?

Du tror kanskje jeg siterer Elvis, men jeg tenker på Cluetrain Manifesto som siterte Elvis i tese 29 av 95 legendariske teser om hvordan internett forandrer verden. Cluetrain var den første boken jeg leste om nettkultur – og det er fremdeles boken jeg synes beskriver den best – så da jeg snublet over Steve Radicks «Twenty theses for Government 2.0, Cluetrain Style» omtrent samtidig som jeg leste Ingeborgs invitasjon til innspill om ny statlig kommunikasjonspolitikk tenkte jeg at dette må jeg bare blogge litt om.

Selv om Radick er litt mindre ambisiøs med sine tyve teser enn de fire Cluetrain forfatterne, som i en klar parallell til de 95 tesene Martin Luther slo opp på kirkedøren i Wittenberg i 1517 la ut sine 95 teser på nett i 1999, synes jeg han treffer veldig godt.

Tesene han stiller opp er absolutt et godt utgangspunkt for embedsverket, politikere eller andre som virkelige ønsker å forstå hvordan få mest mulig ut av sosiale medier – ikke bare betrakter det som en lettvint måte å bli oppfattet som trendy på.

Jeg skal villig innrømme at jeg ikke har fulgt nøye nok med på departementenes arbeid rundt sosiale medier, jeg satster på å plukke opp Delte Meninger når jeg er i Oslo til uka, men jeg tror paradoksalt nok at det er først nå, i 2009, at Norge får sin Cluetrain-oppvåkning.

Vi har lenge vært sinker når det gjelder sosiale medier her til lands. Riktignok har vi lenge hatt gode bloggere og en aktiv bloggesfære – og det hjalp selvsagt med Obamas profilerte bruk av sosiale medier i fjorårets USA-valgkamp – men jeg tror det er først med Twitter, og saker som WarnerFail, at landets opinionsledere begynner å skjønne at sosiale medier ikke kan overses lenger: at man er nødt til å engasjere seg i samtalen – at det er en samtale, og at det er andre regler her enn i tradisjonell markedsføring (og, ja, jeg tror Twitter synligjør at det er en samtale mye bedre enn Facebook).

Eller er det bare fordi jeg er journalist at jeg tenker sånn, at jeg tror at det er først nå, når journalister og redaktører har begynt å snakke med leserne sine på Twitter, at vi egentlig har gått ombord i the Cluetrain?

CluetrainBirdie
Illustrasjon: Hugh Macleod

For de som ikke har lest Cluetrain (anbefales) er hovedtesen lett oppsummert (i min oversettelse):

En mektig global samtale har begynt. Gjennom Internett oppdager og oppfinner folk måter å dele relevant kunnskap på med svimlende hastighet. Som et direkte resultat av dette blir markedene smartere, og smartere mye kjappere enn de fleste selskaper. Internett setter oss i stand til å snakke sammen uten mellomenn, umediert, på tvers av sosiale og geografiske avstander.

Tre av Cluetrains mange glimrende teser som fremstår som spesielt relevante i lys både av hvor lett det er å tabbe seg ut på nett (som i WarnerFail) og hvor fort nye konsepter oppstår (som Tvitre.no):

89. Vi har reell makt og vi vet det. Hvis du ikke helt ser lyset vil en annen aktør dukke opp som er mer oppmerksom, mer interessant og mer gøyal å leke med

94. For tradisjonelle bedrifter kan nettverksbaserte samtaler virke og høres forvirrende ut. Men vi organiserer oss raskere enn de gjør. Vi har bedre verktøy, flere nye ideer og ingen regler som holder oss tilbake.

95. Vi begynner å våkne opp og lenke til hverandre. Vi observerer. Men vi venter ikke…

Når vi først er inne på Cluetrain skal det også sies at det tok meg drøyt tre år fra jeg leste boka først til jeg begynte å blogge så smått senhøstes 2005. Dumt å la det gå slik tid, for forståelsen min av sosiale medier var ganske abstrakt før jeg begynte å bruke de aktivt selv. Eller for å sitere en annen delevis Cluetrain inspirert post jeg snublet over nylig: utviklingen på nett går nå så fort at det er bare å kaste seg inn i det eller bli forbigått.

Eller noe sånt, les posten selv her. For å dra en mer tabloid vinkel, kanskje vi bør konkludere med at statsansatte må begynne å leke mer i arbeidstida si?

NB: synes du det ble litt vel mye Cluetrain-misjonering her, ta for all del en titt på Gluetrain😉

Popularitet har sin pris. Etter hvert som stadig flere nordmenn gir seg Twittersfæren i vold, tenkte jeg det var greit å si noe om hva slags retningslinjer vi følger på Twitter, for ikke å snakke om: hva er dine retningslinjer?

@Netthoder følger i utgangspunktet alle personer som forteller oss hvem de er tilbake. Det vil si at vi ikke følger produkter, partier, åpenbare spammere eller folk som ser ut som spammere. Vi er et nettverk for folk som er interessert i og/eller jobber med nettmedier, og er utelukkende opptatt av samtalen om disse. Hvis du har et kjempespennende nettprodukt å selge, send oss heller en pressemelding eller en e-post.

Fortell hvem du er
Bilde og bio er førsteinntrykket du gir på Twitter. Profilen din bør fortelle leseren hva du tvitrer om og gjerne lenke til blogg eller nettside for de som vil vite mer om deg. Siden Twitter gir deg en unik mulighet til å drive nettverksbygging med ukjente, med folk du har lyst til å bli kjent med, så skyter du deg selv i foten ved bare å oppgi navnet ditt.

For min egen del er det mye mer sannsynlig at jeg vil følge «Stine», som oppgir at hun er blogger og netthue og dyrker livets gode sider, enn «Stine Olsen», som verken har giddet å fylle ut bio eller laste opp bilde. Jeg har også opplevd at jeg har latt være å følge folk tilbake som jeg ville ha fulgt umiddelbart hadde det ikke vært fordi jeg ikke skjønte hvem de var siden de brukte et nic og ikke hadde lastet opp bilde.

– Hva med de som ikke har en kul jobb å legge til i bio’n? spurte Bharfot her om dagen. For meg handler sosiale medier om relevans, muligheten til å skape nettverk rundt temaer jeg er interessert i. Siden jeg er over gjennomsnittet opptatt av sosiale medier er det mye mer relevant for meg å følge en god blogger, som Bharfot, enn direktøren i Fred Olsen.

Som andre sosiale medier gir Twitter deg også muligheten til å projisere den siden av deg du ønsker å bruke mer av. Det finnes mange suksesshistorier om folk som har blogget seg til bokkontrakter og kule jobber, men du tiltrekker deg det du projiserer. Derfor er det ingen grunn til å bli overrasket hvis du tiltrekker deg andre fedre som heier på Brann om det er det du vektlegger i Twitter profilen din.

Popularitetskonkurranse?
Igjen, popularitet har sin pris. Etter hvert som Twitter har tatt av kom også popularitetskonkurransene, som den mellom @aplusk og @cnnbrk, og vi fikk en inflasjon i kjendiser, markedsførere og selvutnevnte «sosiale medier eksperter» som går over stokk og stein for å få flest mulig følgere på kortest mulig tid. Dermed kom også diverse applikasjoner for å få til dette, og plagsom følg-avfølg-følg oppførsel, som blant annet Labours nå avskjedigede «bloggeguru» plaget mange med. Jeg bruker jevnlig Friendorfollow for å kvitte meg med slike, hva gjør du?

Det finnes mange jeg følger og vil fortsette å følge uansett om de følger meg tilbake, men lakmustesten er hvor relevante de er i forhold til mine interesser. Anne K Petterøe sa her forleden på Twitter at hun skulle ønske det fantes en måte å skjule antall følgere, noe jeg må innrømme at jeg stusset litt på der og da. For meg forteller nemlig forholdet mellom antall følgere og antall du følger mye om hvordan du bruker Twitter: følger du bare en hånfull gir det ofte en god indikasjon på at du bruker det som en markedsføringsplattform, og følger du svimlende antall mennesker er det ofte en indikasjon på en spammer.

Men så leste jeg denne posten av Christine Lu og skjønte plutselig logikken i hvorfor det kunne være en idé å skjule antall følgere.

Min personlige Bloomberg
Nå skal det også sies at det aldri ville falt meg inn å automatisk følge alle folk tilbake som Christine Lu gjorde. For meg er noe av kjerneverdien i sosiale medier at vi har beveget oss fra masse- til nisjemedier, og muligheten det gir til å skape relevante nettverk.

Twitter er som min personlige Bloomberg, der får jeg strøm av relevante nyheter fra mitt fagfelt hver dag. Ergo har jeg et litt annet formular for hvem jeg følger tilbake fra min personlige Twitter konto, essensielt følger jeg alle personer som forteller meg hvem de er og skriver om ting som er relevante for meg.

Hvis hovedfokuset i Twitter-profilen din er på amming og småbarn, på frimerker eller fotball, så kan det godt være en interessant profil men den er ikke relevant for meg – det er ikke der jeg er i livet eller der jeg har hovedfokus (dessuten: jeg får mye mail, sitter til tider begravet i store prosjekter, dype tanker og/eller løper rundt meg selv, så av og til tar det tid før jeg får gått gjennom nye følgere).

Personlig følger jeg også enkelte produkter som er relevante for meg, som Escenic, Drupal og Six Apart, og en del relevante medier med ikke altfor overveldende output som Journalisten og Kampanje, men igjen er det relevans som er lakmustesten.

På min personlige konto tvitrer jeg primært på engelsk fordi jeg har kunder og venner i mange land etter å ha bodd i utlandet lenge, primært i England, men med kortere opphold i California og Nederland. Jeg elsker også hvordan sosiale medier gjør verden mindre: innen min bransje, media, er utfordringene mye de samme, i alle fall i den vestlige verden (og trusler mot ytringsfrihet er en global utfordring), så i skrivende stund er feeden fra de jeg følger en salig blanding av norsk, svensk, dansk, engelsk, nederlandsk, fransk og tysk. Jeg skal ikke påstå at jeg kan de siste tre språkene flytende, men jeg får med meg essensen.

Og hva nå?
Det skal også sies at jeg ikke helt har løst alle sidene ved å følge eller ikke følge folk. Jeg prøver å få med meg det meste av det som skrives, og i skrivende stund er det mange norske jeg leser via @netthoder som jeg ikke har fulgt tilbake via @KristineLowe fordi det blir dobbelt opp.

Jeg kunne bare lagt til alle og brukt grupperinger i Tweetdeck for å filtrere ut slik at jeg ikke leser dobbelt, men ettersom jeg følger ganske mange synes jeg det blir litt kludrete (dessuten vurderer jeg å gå tilbake til Twhirl for å gjøre det enklere å bytte mellom profiler, men da mister jeg grupperingene i Tweetdeck). Jeg er heller ikke så glad i filtre fordi jeg mister mye av det jeg har lyst til å få med meg når jeg bruker dem. Paul Bradshaw ville bare sagt at jeg ikke har stilt inn filtrene godt nok, men å fikle med sånt blir liksom alltid skjøvet frem til etter neste deadline…

En del av meg tenker at jeg kanskje bør ha en norsk Twitter konto også, men å følge med på tre kontoer blir liksom litt mye, og med @netthoder, @kristinelowe (og @twournalist for livetvitring) kan jeg ikke se for meg at jeg kommer til å rekke over nok en Twitter-konto på fritiden. Med andre ord har jeg ikke helt landet på hvordan jeg skal organisere det hele, sukk, men tar gjerne i mot innspill.

Uansett, Twitter for meg er gøy, nyttig og dessuten langt mer fagrelevant og mye mindre forpliktende enn Facebook. Oterhals om gjengjeldelsesforpliktelser i forskjellige sosiale nettverk er også verdt å lese i denne sammenhengen.

Hvem følger du, og hva gjør du får å få med deg det viktigste eller det meste?


Lest i det siste

Add to Technorati Favorites
april 2017
M T W T F S S
« Feb    
 12
3456789
10111213141516
17181920212223
24252627282930