NONA: nettverket for oss som jobber med nettmedier

Posts Tagged ‘Verktøy

Årets første møte ble et lærerikt innblikk i nettjournalistens arbeidsdag – når de beveger seg bort fra skrivebordet (men datamaskinen tar de med!) Nedenfor følger et lite referat.

Vi inviterte tre journalister med erfaringer fra å dekke store begivenheter alene, på direkten – det være seg fra krigssoner eller internasjonale teknologikonferanser – bare utstyrt med bærbar PC, mobiltelefon og kamera.

• Andreas Lunde (ABC Nyheter)
• Stian Eisenträger (VG Nett) http://www.vg.no/profil/?u=958
• Marius Arnesen (NRKbeta) http://www.happygolucky.no/

Marius Arnesen, NRKbeta

I sekken: Hvis han har macen sin, nett, sin Canon 5D og en iPhone, er han veldig fornøyd.

Har vært på Consumer Electronics Show tre-fire år på rad.

– Det føles jo nesten som man konkurrerer med Engadget og Gizmodo, selv om det er umulig for oss å konkurrere med dem, men siden man er sendt med lisensbetalernes penger så vil man gjerne at det skal bli bra!

Marius mener at det vanskeligste er å filtrere og velge ut hva man skal følge med på i så store arrangementer.

Verktøy

Han tar med seg video og bilder med kameraet sitt, i tillegg til at han har et stativ og en mikrofon. Så klipper han det i FinalCut, og redigerer bildene i LightRoom. I NRKbeta er det lett å jobbe raskt, mener Marius, siden de kan bruke WordPress, og slipper å bruke VPN og lignende.

I tillegg har han med seg iPhonen underveis for å gjøre små notater og følge med på Twitter, Facebook og blogger underveis på hva som skjer.

Arbeidsflyt

Noe av stoffet brukes ikke bare hos NRK Beta, men også som TV-reportasje. Han konverterer videoene, redigerer dem i FinalCut og laster videoen rett opp til YouTube. Han prøver å sørge for å bruke tekst, video og bilder der hver av de tre fungerer best. Han mener det er viktig å følge med på kommentarene.

Andreas Lunde, ABC Nyheter

I sekken: Han vil reise med en mac og en Canon 7D, og kanskje en skuddsikker vest.

Fra Andreas Lundes Gaza-tur. Lisens: CC-NC-BY

Han er på papiret videojournalist, men anser seg for å være en teknisk anlagt altmuligmann. Han startet på lokal-TV med et stort kamera på ryggen, og har drømt om at kamaraene skal bli mindre og at Canon 5D og 7D er et langt stykke på veien for å kunne reise lett.

Fordeler og ulemper med små kamera

I Gaza var det for eksempel lett å gli gjennom når man har lite utstyr og ikke en stor sekk å drasse på. Han hadde med et kamera på størrelse med en brødrister. Når man snakker med vanlige folk, så blir de litt reserverte. Men det han oppdaget var at da han begynte å bruke Canon 7D, så snakker folk så mye lettere til kameraet. Myndighetspersoner derimot, tar deg ikke på alvor på samme måten med et lite kamera i forhold til et stort.

Ulempen er at det kan gå utover den tekniske kvaliteten. Lydmessig blir det dårligere om man ikke har en egen mikrofon. Man må gjøre et valg. Er det innholdet eller kvaliteten som er viktigst? Andreas jobber til vanlig med nett-TV, og da er bildet så lite at han mener det overhodet ikke er noe problem.

Hvordan sende hjem?

I Gaza hadde de mobilnett oppe og gikk hele tiden. Han komprimerte filene og sendte over mobilnettet, og hadde ingen særlige problemer med det. Men Andreas innrømmer at regningen fort blir veldig stor. Men det gikk i hvert fall raskere å sende på mobilnettet enn med satelitttelefon. For sistnevnte er ISDN-hastighet.

Hva med Twitter?

Andreas tvitret veldig mye fra Gaza. Han fikk et kick av det, og ville gjort det litt annerledes i dag. Han fikk veldig mye respons, og trafikken for ABCNyheter gikk også opp, og det ga en veldig levende dekning. Men det tok mye tid, og sto ofte i veien. Og andre steder ville han tenkt over sikkerhetsaspektet ved å til enhver tid opplyse om hvor man er, for eksempel med tanke på

Det er lurt å være nerd

Andreas mener at om man for eksempel plutselig har dårlig dekning, er det lurt å vite for eksempel hvordan man kan komprimere bilder.

Stian Eisenträger, VG Nett

I sekken: Explorer satelitt-telefonen, to laptoper, skjøteledninger og kamera. Men pakk lett!

Har vært flere ganger i Kongo, og fremhver viktigheten av å ha et lag hjemme i Oslo som følger med på nyhetsbildet og innspill som kommer. Når man er ute i bushen har man jo lite oversikt over hva som skjer rundt deg!

Samarbeid og lytt til de lokale

Stian mener at så fremt man ikke er konkurrenter, så er det ingen grunn til ikke å samarbeide. Han trekker frem samarbeid med Reuters og Aftonbladet, for eksempel i Fritzl-saken.

I likhet med Andreas har han også hatt god nytte av små kameraer. I Kongo har det inntil kort tid siden vært krig, og folk er dermed fortsatt svært skeptiske. Derfor har de også lyttet mye til hva de lokale sier, blant annet ikke intervjuet folk etter mørkets frembrudd.

Om å sende live

Stian mener i likhet med Marius at det er svært viktig å tenke på hva det du rapportererom egner seg. Stian mener det viktigste når man skal sende live er masse gaffateip. Man teiper fast adapter, man teiper fast ledningen og man teiper fast til de elektriske nettet. Når de senddte live var de avhengig av en del utstyr, blant annet satelittsender. Disse er dyre, men de gjør jobben.

Nettet er ganske ustabilt, men mobilnettet er godt nok til at man for eksempel kan tvitre hjem.

Spørsmål fra salen

Hva slags rolle spiller det hvem som venter hjemme?

Marius Arnesen mener at det er veldig fleksibelt at de har en liten organisasjon, man kan sende en SMS, så blir det stort sett fiksa.

Hvordan brukes Twitter? Koordinerer man det med redaksjonen?

Andreas tvitret fra Gaza på eget initiativ, og fikk veldig god respons på det. Og det var ut på dette at Andreas fikk ideen om at det kunne legges ut på ABC Nyheter som en egen sak, og det fikk han også veldig god respons på.
Stian forteller at de også har brukt det mye.
Marius mener at Twitter ofte tar mer tid å tvitre enn man tror, særlig når man får masse svar, og at det gjerne er noe av det han prioriterer lavest.

Hva er det optimale teamet for å dekke en sak?

Stian forteller at første gang han dro til Kongo var det et utrolig bra team, og det hadde sine fordeler å være en egen fotograf, en journalist, en kommentator, en sjåfør og fikser. Det kommer an på situasjonen, mener han. Det var fint at man kunne skille lag, og at konkurrentene ikke til enhver tid visste hvor man hadde dem. Men på Fritzl-saken så dro han ned alene og gjorde alt selv.
Marius mener at det er fort gjort at én person må gjøre alt, når man er et lite team, og man ender opp med å droppe noe. På den annen side, så blir det ikke noen misforståelser med en person!
Andreas mener det blir lett å få gjort mye om man har en teknisk interesse og bakgrunnskunnskapen.

Men er det ikke blitt et veldig stort tidspress? Arbeidsdagen er jo aldri over?

Stian mener man blir vant til det, og man blir fokusert når det står på som verst. Det har sine fordeler og ulemper. Andreas i stemmer, og sier at man venner seg til det – men man vet jo at man er på jobb. Marius sier at det er kjedeligere å være i Las Vegas enn man skulle tro – man blir lei av å spise den samme burgeren. Det er slitsomt, men gøy, er det som går igjen.

Blir det A- og B-journalister når flere plattformer jobber på samme sak?

Stian mener at samarbeidet mellom VG Nett og VG på papir har blitt mye bedre de siste årene. Det er viktig å ha en åpen diskusjon og tillit mellom nettjournalisten og papirjournalisten når det gjelderat den informasjonen som utveksles ikke blir sendt rett ut på nett.

Andreas blir nesten litt misunnelig på Stian, som har frihet til å velge hvilken kanal noe skal ut på. Er det nett, papir, video, eller bilder?

Hvordan blir det med kildekritikk på sosiale medier?

Stian mener det som først og fremst kommer på Twitter har vært meningsytringer og spørsmål, og på de sakene han har jobbet med så har det vært veldig langt mellom gullkornene. De som har gode tips sender gjerne en mail til deg, mener Stian. Det fungerer også mye bedre etter at VG Nett har fått egne profilsider for journalister, og at dette er mer tillitsvekkende enn da det bare var e-post-adresser.

Stian påpeker jo at saker som Kongo og Fritzl-saken så er det jo også lite relevant at journalisten skal få inn informasjon fra noen på Twitter, det egner seg bedre når det man dekker er noe som flere har informasjon om.

Hvordan klarer dere å både komprimere og sende store videofiler? Hva er den beste løsningen?

Andreas tenker bare, at hvis det tar to timer å sende, så må man bare gå ned i kvaliteten, og sende på nytt. Han mener det ikke finnes noe fasitsvar.

Stian tipser om YouSendIt.com, som fungerte utmerket fra Kongo. Da prøver den bare å sende igjen og igjen om forbindelsen er dårlig.

Marius sier at man jo også kan bruke FTP og resume. Det første han gjør er å klippe, men da må man ha seks artikler sånn halvferdig, og jobbe litt om hverandre så opplastingen kan ligge i bakgrunnen.

Oppdatert 17/2-2010: Se video fra møtet her.

Fra Andreas Lundes dekning av Gaza for ABC Nyheter

Fra Andreas Lundes dekning av Gaza for ABC Nyheter

Med alle verktøy som er tilgjengelige i dag, er det egentlig noen grunn til at nettjournalister skal være bundet til skrivebordene sine?

Vi sparker i gang NONA-året 2010 med å invitere tre journalister med erfaringer fra å dekke store begivenheter alene, på direkten – det være seg fra krigssoner eller internasjonale teknologikonferanser – bare utstyrt med bærbar PC, mobiltelefon og kamera.

Hva fungerer? Hva fungerer ikke? Hvilke (gratis) verktøy er tilgjengelige? Hva er de beste verktøyene?

Disse tre deler sine erfaringer fra blant annet Gaza, Las Vegas og Kongo. Som vanlig i NONA-sammenheng starter vi med korte innledninger fra innlederne, før vi åpner for spørsmål og diskusjon.

  • Sted: NRK på Marienlyst (Glassgården, møterom Embla)
  • Tid: onsdag 10. februar 18:00 (den formelle delen varer maks to timer, men, som vanlig, vil det  være anledning for de som eventuelt ønsker det å fortsette diskusjonen videre på et utested).

Du har sikkert hørt det hundrevis av ganger: ikke ha samme passord på alle nettsider. Tenk om noen fikk tak i passordet ditt til WordPress for eksempel, og plutselig hadde de tilgang til hele livet ditt – for passordet var det samme på Gmail og Facebook også?

Greit nok. Så klarer vi kanskje å ha noen ulike passord. Men hva om de passordene blir alt for enkle å gjette? En high school-elev klarte å hacke seg inn i Twitter sin adminkonto ved enkelt å greit å teste tilfeldige ord fra en ordbok opp mot admin-brukernavnet. Hva var passordet? Happiness.

Men hvordan i all verden klare å komme opp med gode, sikre passord, som vi faktisk husker? Her er en trinn for trinn-guide for hvordan jeg selv lager slike passord, stor sett inspirert av ulike tips Lifehacker har kommet med de siste årene.

1. Lag en frase

Det er mange som bruker passord på noe de uansett ikke glemmer navnet til, for eksempel bikkja eller kona. Så la oss si at bikkja heter Fido og kona heter Karianne. I stedet for at passordet er

fido

så kan vi lage følgende frase.

Bikkja mi heter Fido og jeg er gift med Karianne

Hele poenget er at det er en setning som du selv husker, men som helst er unik, altså ikke et ordtak, for eksempel. Passordet lager vi så ved å ta første bokstaven i hvert ord:

Bikkja mi heter Fido og jeg er gift med Karianne blir til

bmhfojegmk

For sikkerhetens skyld er det bedre om hver av ordene helst begynner på ulike bokstaver.Ikke så lett å gjette, men lett å huske!

2. Legg til tall, tegn, store og små bokstaver

Passordene blir enda vanskeligere å gjette om vi i tillegg legger til tall, tegn og store og små bokstaver. Tegn og store og små bokstaver er ganske lett å legge til med den frasen vi har, om vi endrer den litt. Denne gangen så tar vi med første bokstav i hvert ord, og tar hensyn til om det er stor bokstav, og tar også med alle tegn i setningen:

Bikkja mi heter Fido, og jeg er gift med Karianne! blir til

BmhF,ojegmK!

Enda vanskeligere å gjette, særlig for datamaskiner, men forhåpentligvis ikke alt for vanskelig å huske.

For å få inn tall, så er det ofte enklere om vi lager en setning med naturlige tall i, for eksempel

Jeg har tre barn sammen med Karianne! blir til

Jh3bsmK!

3. Gjør passordet unikt for hver nettjeneste

Så, vi har altså funnet et passord som er vanskelig å gjette. Men det hjelper jo fortsatt lite om noen har fått tak i passordet ditt fra én side, og du bruker det samme passordet over alt?

Trikset her er å ta passordet vi allerede har laget, og så bestemme oss for at en liten del av passordet endres avhengig av hvilken side dette er passordet på – men på en måte som vi enkelt husker.

For eksempel: på slutten av passordet vi lager, så lar vi de tre siste tegnene i passordet, alltid være de tre siste tegnene i navnet på siden.

Så om du for eksempel har frasen

Bikkja mi heter Fido, og jeg er gift med Karianne!

og du skal logge deg inn på

Facebook

så blir passordet

BmhF,okmhK!ook

Tilsvarende blir passordene til Gmail, Flickr, Twitter, Spotify og Wordpress følgende:

BmhF,okmhK!ail

BmhF,okmhK!ckr

BmhF,okmhK!ter

BmhF,okmhK!ess

BmhF,okmhK!ify

Dette er veldig kronglete passord, men alt du egnetlig trenger å vite for å huske dem er hva bikkja di heter, hva kona di heter, og hva de tre siste bokstavene i siden er for noe.

Oppdatert: Dette med de tre siste bokstavene er bare et eksempel. Som @eiriksnilsen påpeker: «ville kanskje maskert de tre siste bedre, i tilfelle skurken har ett passord og er kjent med 3-siste-bokstaver-metodikken..»

Om vi fortsatt bruker Facebook og Gmail som eksempel her, så kunne andre varianter vært:

  • Den første og siste bokstaven til siden, plassert først i passordet:
    Gmail og Facebook gir da
    GlBmhF,okmhK! og FkmhF,okmhK!
  • De to første bokstavene i navnet på siden, plassert på hver sin ende av passordet:
    Gmail og Facebook gir da
    GBmhF,okmhK!m og FBmhF,okmhK!k

Det viktigste er at det er en regel som du husker, slik at hvert passord blir forskjellig!

4. Test ditt nye passord og se hvor mye bedre det ble

Passwordmeter.com tester hvor sikre passord er. Her kan vi se hvor sikre de ulike passordene vi har prøvd på har vært:

  • fido
    Score: 6% – Very weak
  • bmhfojegmk
    Score: 8% – Very weak
  • BmhFojegmK
    Score: 36% – Weak
  • BmhF,ojegmK!
    Score: 84% – Very strong
  • Jh3bsmM!
    Score: 66% – Strong
  • BmhF,okmhK!ail
    Score: 64% – Strong

Hvor sikkert er ditt passord? Hva gjør du for å huske passordet ditt?

Typewriter close-up by Meredith Harris.

Foto: Meredith Harris CC-BY-NC-ND

Vi har for lengst måttet innse at korrekturleserne tilhører fortiden. Konsekvensene av dét er tydelige nok, i kombinasjon med økt arbeidspress, og det er nok av eksempler på (nett)journalister som skriver feil. Sjekk for eksempel ut Ingeborg Volans eksempler fra hennes gamle blogg Ordlysten.

Lenge leve autokorrekturen

Men skal vi nøye oss med å være forarget over tastefeilene? Det finnes verktøy som kan løse en del av disse problemene (eller la oss kalle en spade for en spade – skrivefeilene). Såkalte teksterstattere.

Mac har TextExpander, og for Windows finnes Texter:

Begge disse programmene fungerer ved at i det øyeblikekt et gitt ord, som er definert som et nøkkelord, skrives, så byttes det ut av en annen tekst. Jeg kan bruke det til for eksempel å skrive signida og så dukker hele signaturen min opp – men det kan også brukes som et globalt autokorrekturprogram som fungerer i alle programmer man bruker; det være seg e-post, nettleser, tekstbehandler, lynmeldinger.

Tid for dugnadsarbeid?

Ikke bare det.. Man kan lage lister med slike nøkkelord som det kan abonnere spå.

Hva om alle norske nettaviser gikk sammen og lagde den ultimate autokorrekturlista?

ellre, elelr, eler = eller.

Ah. Hvis du legger sammen alle de sekundene, til alle de journalistene i Norge som gjør den skrivefeilen, i løpet av noen år, jeg tror det blir noen sekunder til sammen. Og litt færre hissige mail om hvor talentløse nettavisjournalister er (Jeg har vært der selv. Og jeg vet hvordan eller staves.)

Hva er innvendingene?

Jo, skrekk og gru, tenk om folk glemmer hvordan man skriver rett? Det er jo som at man skulle mene at vi skulle avskaffe kalkulatoren fordi folk glemmer å regne. Det var noen som hevdet det og, men det stadiet er vi forbi. Den generelle enighet synes å være at det viktige er å ha en konseptuell forståelse av hvordan et regnestykke utføres, altså hvorfor svaret blir riktig, heller enn at det avkreves at man skal klare å gjennomføre utregningen på stående fot.

Det samme tror jeg vi skal tenke om rettskrivning. Det viktigste er at journalistene behersker det norske språket godt, og er presise, ikke hvor gode de er til å treffe knappene på tastaturet.

Tastaturet er ikke laget for å skrive på!

Som en påminnelse: dagens plassering av knappene på tastaturet er ikke optimal for at folk skal kunne skrive raskest mulig, hverken på engelsk eller norsk, siterer fra kjære Wikipedia om skrivemaskinen:

The QWERTY layout is not the most efficient layout possible, since it requires a touch-typist to move his or her fingers between rows to type the most common letters. […] The most likely explanation is that the QWERTY arrangement was designed to reduce the likelihood of internal clashing by placing commonly used combinations of letters farther from each other inside the machine.[11][12] This allowed the user to type faster without jamming.

Jeg har ventet en stund på at norske journalister skal ta i bruk bloggen som arbeidsverktøy. Foreløpig har jeg ikke sett noen veldig gode eksempler, men det kommer helt sikkert.

For fenomenet «beat blogging«, som vi på norsk kanskje kan oversette med «temablogging», er i sterk vekst. I engelskspråklige medier er «beat» et begrep for arbeids- eller dekningsområde – krim, politikk, kultur, sport, utdanning osv. Beatbloggerne dekker vanligvis spesialområdet sitt (eller et lite geografisk område) for en publikasjon (gjerne på flere plattformer), men tar i bruk bloggen som sitt primære arbeidsverktøy.

På bloggen offentliggjør de kanskje noe av researchen, stiller spørsmål i håp om at noen som leser den, vil svare, liveblogger hendelser og pressekonferanser og gjør alt annet de måtte finne relevant i sitt daglige arbeid. Dette gjør de parallelt med/som supplement til det de leverer til trykk og/eller sendinger.

Hvorfor? Hvorfor slite seg ut med å skrive en blogg i tillegg til alt annet de gjør? Jo, fordi det bygger en relasjon til leserne. Et kjempegodt eksempel er bloggen til utdanningsreporterne Kent Fischer og Tawnell Hobbs i Dallas Morning News i Texas. De samler lenker til ting andre skriver om skoledistriktet de dekker, de skriver om saker de undersøker, og om alt som handler om Dallas Independent School District som er for smått til å få plass på trykk.

I tillegg tilbyr de fordypning i form av lenker. De lenker til alt – konkurrenter, bloggere, offentlige dokumenter og det som måtte være tilgjengelig. Dette er en leserservice det er vanskelig å konkurrere med nettet på.

Hva har de oppnådd? Et trofast, ivrig publikum. Et publikum som kommenterer, gir innspill og kommer med tips. Gjengangere som bidrar. Det skjer mye spennende diskusjon i kommentarfeltene på bloggen – Kent Fischer er veldig ivrig på å dyrke kommentar og debatt. Innimellom blir selvsagt journalistene angrepet som usaklige, udugelige eller en av de andre tingene journalister gjerne blir karakterisert som. Men så er det ganske raskt noen som kommer til deres forsvar også. Her er et lite eksempel på hvordan et blogginnlegg ble en toppsak.

Utdanningsbloggen er bare ett av mange gode eksempler. For utdyping anbefaler jeg beatblogging.org, et prosjekt drevet av professor Jay Rosen ved New York University og NewAssignment.net. De har også en fin oversikt over ukas beste beatbloggere hver uke. Mye fin inspirasjon å hente der.

Så venter jeg litt på å se noen norske journalister virkelig ta bloggen i bruk som redskap. Det nærmeste jeg har registrert selv, er utviklingsblogger som NRK Beta, Teknisk Beta, Dag Otters blogg og liknende. For de teknofile er jo også bloggen et nærliggende verktøy. Men har noen sett andre eksempler på hjemlig jord?

OPPDATERING:

Her er bloggen til Olav Anders Øvrebø, Undercurrent

Her er bloggen til Elin Martinsen i Østlandssendingen, Byen i forandring

Ingeborg sparket i gang en spennende diskusjon her sist mandag om hvordan lære bort Twitter til journalister, og ikke minst få journalister til å se verdien i å være tilstede på mikrobloggetjenesten i utgangspunktet.

Her kommer noen flere tanker om hvorfor og hvordan journalister bør og kan bruke Twitter.

HudsonRiverCrashDen dramatiske nødlandingen på Hudson River nylig var bare den siste i rekken av nyhetshendelser hvor nyheten gikk ut på Twitter først, så også det første bildet: flere av oss som oppdaget nyheten der først ble lite imponert over hvor sene enkelte medier var til å følge opp.

Men, som Ingeborg var inne på, Twitter er også en fin måte å holde kontakt med en del av kildene dine, spesielt om du er nisjejournalist og følger f. eks IT, Media, Markedsføring og PR hvor det er mange bransjefolk som mikroblogger.

Ved å bruke Twitter til dette formålet kan du høste mange av de samme fordelene du kan som beat- eller nisjeblogger (som jeg snakket om på dette seminaret vi arrangerte i Oktober, synposis her), uten at det krever en like stor innsats av tid og krefter.

John Thompson kommer med mange matnyttige tips om hvordan spore/overvåke samtaler på Twitter her. Den enkleste måten å søke på Twitter er å bruke http://search.twitter.com/, eller prøv Icerockets «Bigg Buzz» funksjon for et søk som inkluderer Twitter, blogger, video osv.

Om du fremdeles ikke har kastet deg på mikrobloggingsbølgen finner du et par argumenter til her, riktignok for en ny svensk leverandør, eller sjekk Hans Kullins skrekkscenario og nyttige råd her.

For min del, medienerd som jeg er, bruker jeg Twitter først og fremst til å følge med på hva folk innen mitt fagfelt leser, tenker og jobber med, noe som av og til gir helt uventede tips – som den mer eksotiske Twitter Sex Guiden Onlinejournalismblogs Paul Bradshaw twitret om i dag. Litt vel eksotisk spør du meg, mer matnyttig er Robins refleksjoner om hvordan Twitter er den sosiale nettverkstjenesten som har gitt ham suverent flest gratis øl….

Sammen med kollega Tord Nedrelid planlegger jeg kurset «Slik bruker du de nye nettverktøyene» på Institutt for journalistikk i mars. Dette skal være et lavterskel-kurs for dem som føler at dette internettet er kommet for å bli, uten at de selv har kommet helt med på bidragsyter- og bruker-sida – ennå.

Fra kursbeskrivelsen:

Føler du at utviklingen på nett farer av gårde og at du har blitt hengende etter? Skjønner du ikke hva kolleger snakker om når de prater om diskusjonsforum, messenger, facebook, twitter, youtube, flickr, blogging, podcasting og andre nettfenomener? Fortvil ikke. Kurset gir deg et innblikk i disse tjenestene og andre sosiale medier på nettet. Gjennom forelesninger og øvelser får du en steg-for-steginnføring i hva dette brukes til og hvordan du praktisk kan bruke tjenestene selv. Siden kurset er beregnet på nybegynnere trenger du ikke allverdens internetterfaring for å henge med. Du lærer også hvordan du som journalist kan utnytte disse verktøyene i arbeidshverdagen, og hvilke etiske vurderinger de stiller deg overfor.

Nå prøver jeg å konkretisere hvilke verktøy vi skal lære bort. Dette er altså ikke et kurs for etablerte netthoder, sånne som snubler innom NONA, men for alle de andre. Hva er det nyttigste? Har noen gode innspill? Min foreløpige liste ser sånn ut:

  • Facebook – journalistisk bruk, eksempel på community, bygge grupper og events osv.?
  • Twitter
  • Skype
  • Wikipedia – litt teori om crowdsourcing, litt stats, litt om å bidra, litt om journalistisk bruk som kilde?
  • Blogging – beatblogging-eksempler, personlig blogging, hvordan promovere bloggen via communities etc.?
  • RSS??? Kan vi kalle det nytt selv om det har vært der lenge, siden så mange fortsatt ikke bruker det? Nyhetsvarsler osv?
  • Flickr og andre fotodelingstjenester. Litt om Creative Commons-lisenser og sånt, kanskje?
  • Podcasting
  • YouTube, Snutter og andre videodelingstjenester


Lest i det siste

Add to Technorati Favorites
februar 2017
M T W T F S S
« Feb    
 12345
6789101112
13141516171819
20212223242526
2728