Popularitet har sin pris. Etter hvert som stadig flere nordmenn gir seg Twittersfæren i vold, tenkte jeg det var greit å si noe om hva slags retningslinjer vi følger på Twitter, for ikke å snakke om: hva er dine retningslinjer?
@Netthoder følger i utgangspunktet alle personer som forteller oss hvem de er tilbake. Det vil si at vi ikke følger produkter, partier, åpenbare spammere eller folk som ser ut som spammere. Vi er et nettverk for folk som er interessert i og/eller jobber med nettmedier, og er utelukkende opptatt av samtalen om disse. Hvis du har et kjempespennende nettprodukt å selge, send oss heller en pressemelding eller en e-post.
Fortell hvem du er
Bilde og bio er førsteinntrykket du gir på Twitter. Profilen din bør fortelle leseren hva du tvitrer om og gjerne lenke til blogg eller nettside for de som vil vite mer om deg. Siden Twitter gir deg en unik mulighet til å drive nettverksbygging med ukjente, med folk du har lyst til å bli kjent med, så skyter du deg selv i foten ved bare å oppgi navnet ditt.
For min egen del er det mye mer sannsynlig at jeg vil følge «Stine», som oppgir at hun er blogger og netthue og dyrker livets gode sider, enn «Stine Olsen», som verken har giddet å fylle ut bio eller laste opp bilde. Jeg har også opplevd at jeg har latt være å følge folk tilbake som jeg ville ha fulgt umiddelbart hadde det ikke vært fordi jeg ikke skjønte hvem de var siden de brukte et nic og ikke hadde lastet opp bilde.
– Hva med de som ikke har en kul jobb å legge til i bio’n? spurte Bharfot her om dagen. For meg handler sosiale medier om relevans, muligheten til å skape nettverk rundt temaer jeg er interessert i. Siden jeg er over gjennomsnittet opptatt av sosiale medier er det mye mer relevant for meg å følge en god blogger, som Bharfot, enn direktøren i Fred Olsen.
Som andre sosiale medier gir Twitter deg også muligheten til å projisere den siden av deg du ønsker å bruke mer av. Det finnes mange suksesshistorier om folk som har blogget seg til bokkontrakter og kule jobber, men du tiltrekker deg det du projiserer. Derfor er det ingen grunn til å bli overrasket hvis du tiltrekker deg andre fedre som heier på Brann om det er det du vektlegger i Twitter profilen din.
Popularitetskonkurranse?
Igjen, popularitet har sin pris. Etter hvert som Twitter har tatt av kom også popularitetskonkurransene, som den mellom @aplusk og @cnnbrk, og vi fikk en inflasjon i kjendiser, markedsførere og selvutnevnte «sosiale medier eksperter» som går over stokk og stein for å få flest mulig følgere på kortest mulig tid. Dermed kom også diverse applikasjoner for å få til dette, og plagsom følg-avfølg-følg oppførsel, som blant annet Labours nå avskjedigede «bloggeguru» plaget mange med. Jeg bruker jevnlig Friendorfollow for å kvitte meg med slike, hva gjør du?
Det finnes mange jeg følger og vil fortsette å følge uansett om de følger meg tilbake, men lakmustesten er hvor relevante de er i forhold til mine interesser. Anne K Petterøe sa her forleden på Twitter at hun skulle ønske det fantes en måte å skjule antall følgere, noe jeg må innrømme at jeg stusset litt på der og da. For meg forteller nemlig forholdet mellom antall følgere og antall du følger mye om hvordan du bruker Twitter: følger du bare en hånfull gir det ofte en god indikasjon på at du bruker det som en markedsføringsplattform, og følger du svimlende antall mennesker er det ofte en indikasjon på en spammer.
Men så leste jeg denne posten av Christine Lu og skjønte plutselig logikken i hvorfor det kunne være en idé å skjule antall følgere.
Min personlige Bloomberg
Nå skal det også sies at det aldri ville falt meg inn å automatisk følge alle folk tilbake som Christine Lu gjorde. For meg er noe av kjerneverdien i sosiale medier at vi har beveget oss fra masse- til nisjemedier, og muligheten det gir til å skape relevante nettverk.
Twitter er som min personlige Bloomberg, der får jeg strøm av relevante nyheter fra mitt fagfelt hver dag. Ergo har jeg et litt annet formular for hvem jeg følger tilbake fra min personlige Twitter konto, essensielt følger jeg alle personer som forteller meg hvem de er og skriver om ting som er relevante for meg.
Hvis hovedfokuset i Twitter-profilen din er på amming og småbarn, på frimerker eller fotball, så kan det godt være en interessant profil men den er ikke relevant for meg – det er ikke der jeg er i livet eller der jeg har hovedfokus (dessuten: jeg får mye mail, sitter til tider begravet i store prosjekter, dype tanker og/eller løper rundt meg selv, så av og til tar det tid før jeg får gått gjennom nye følgere).
Personlig følger jeg også enkelte produkter som er relevante for meg, som Escenic, Drupal og Six Apart, og en del relevante medier med ikke altfor overveldende output som Journalisten og Kampanje, men igjen er det relevans som er lakmustesten.
På min personlige konto tvitrer jeg primært på engelsk fordi jeg har kunder og venner i mange land etter å ha bodd i utlandet lenge, primært i England, men med kortere opphold i California og Nederland. Jeg elsker også hvordan sosiale medier gjør verden mindre: innen min bransje, media, er utfordringene mye de samme, i alle fall i den vestlige verden (og trusler mot ytringsfrihet er en global utfordring), så i skrivende stund er feeden fra de jeg følger en salig blanding av norsk, svensk, dansk, engelsk, nederlandsk, fransk og tysk. Jeg skal ikke påstå at jeg kan de siste tre språkene flytende, men jeg får med meg essensen.
Og hva nå?
Det skal også sies at jeg ikke helt har løst alle sidene ved å følge eller ikke følge folk. Jeg prøver å få med meg det meste av det som skrives, og i skrivende stund er det mange norske jeg leser via @netthoder som jeg ikke har fulgt tilbake via @KristineLowe fordi det blir dobbelt opp.
Jeg kunne bare lagt til alle og brukt grupperinger i Tweetdeck for å filtrere ut slik at jeg ikke leser dobbelt, men ettersom jeg følger ganske mange synes jeg det blir litt kludrete (dessuten vurderer jeg å gå tilbake til Twhirl for å gjøre det enklere å bytte mellom profiler, men da mister jeg grupperingene i Tweetdeck). Jeg er heller ikke så glad i filtre fordi jeg mister mye av det jeg har lyst til å få med meg når jeg bruker dem. Paul Bradshaw ville bare sagt at jeg ikke har stilt inn filtrene godt nok, men å fikle med sånt blir liksom alltid skjøvet frem til etter neste deadline…
En del av meg tenker at jeg kanskje bør ha en norsk Twitter konto også, men å følge med på tre kontoer blir liksom litt mye, og med @netthoder, @kristinelowe (og @twournalist for livetvitring) kan jeg ikke se for meg at jeg kommer til å rekke over nok en Twitter-konto på fritiden. Med andre ord har jeg ikke helt landet på hvordan jeg skal organisere det hele, sukk, men tar gjerne i mot innspill.
Uansett, Twitter for meg er gøy, nyttig og dessuten langt mer fagrelevant og mye mindre forpliktende enn Facebook. Oterhals om gjengjeldelsesforpliktelser i forskjellige sosiale nettverk er også verdt å lese i denne sammenhengen.
Hvem følger du, og hva gjør du får å få med deg det viktigste eller det meste?
NONA: nettverket for oss som jobber med nettmedier 
Jeg følger folk som jeg syns sier noe interessant. Rett og slett. Jeg føler ingen forplktelse til å følge alle som følger meg; sier de ikke noe interessant så er de ikke aktuelle rett og slett. Jeg har lavere terskel for å følge folk med en interessant bio – og veldig høy terskel for å følge folk med låst profil.
Jeg har én favorittgruppe i Tweetdeck, men prøver å få med meg veldig mye av tvitringen til alle jeg følger. Å følge folk som følger meg bare for å filtrere dem vekk i Tweetdeck virker helt merkelig – hvorfor skal jeg følge dem hvis jeg ikke hører på hva de sier uansett?
Takk for at du kaller en spade for en spade:-) Jeg synes plutselig det har dukket opp mange regler som jeg sjelden har kommet i kontakt med før Twitter virkelig tok av. Det er bare uærlig å legge til folk man siden filtrerer vekk i Tweetdeck synes nå jeg. Men så er jeg mye mer opptatt av kvalitet enn kvantitet.
De jeg følger følger jeg fordi jeg har lyst til å få med meg det de sier. Jeg får riktignok ikke med meg alt, men jeg får med meg mye. Det med låst profil glemte jeg når jeg skrev denne posten: jeg følger aldri noen med låst profil tilbake med mindre jeg kjenner dem godt fra før (i alle fall så godt at jeg har grunn til å tro at det de skriver vil være interessant).
Denne skal jeg legge inn i Twitter-guiden min!
Har tenkt litt rundt dette før, jeg har blant annet blitt snurt tidligere fordi noen mente det var overlegent av meg å ikke følge alle som fulgte meg tilbake, og at jeg måtte bry meg om «mannen i gata».
Men jeg leser faktisk samtlige av tvitringene til de jeg følger, hver eneste dag, så da kan jeg ikke lese oppdateringene til 1500 mennesker.
Fordi jeg tok på meg en slags Twitter-hjelperolle i Journalisten i vinter så følger jeg stort sett de som følger meg og det blir noen fler enn jeg ellers ville gjort, jeg følger f.eks folk som ennå ikke har sagt et pip selv og heller ikke har skiftet ut standardlogoen. Men hvis de fortsetter å ikke bidra med noe så tar jeg dem vekk. Jeg tar også vekk folk innimellom som irriterer meg med synspunkter som er plumpe på feil måte. Jeg følger ikke folk som har hengelås på, selv om de følger meg.
Jeg har sluttet å se på Twitter som noe jeg skal ha oversikt over, da jeg fulgte 100 var det greit å bla seg bakover, nå følger jeg over 500 og jeg ser på Twitter mer som en øyeblikksstrøm som jeg dukker inn i når jeg vil (ganske ofte).
Faglig relevans er viktig, men jeg vil ha folks hverdag inn i stor grad også.
Jeg har blogget litt rundt dette tidligere (http://paljoakim.com/blog/derfor-følger-jeg-deg-ikke-pa-twitter/) og føler heller ingen forpliktelse å følge tilbake med mindre jeg synes vedkommende virker interessant.
Dog har jeg en liten utfordring – inntil jeg fulgte rundt 300 personer leste jeg alle tweets, men når det nå er tredobbelt så mange, har jeg blitt nødt til å filtrere i Tweetdeck. Problemet er imidlertid at jeg også bruker Twitter mye fra mobiltelefon og at jeg ikke har det samme filteret der.
Egentlig *vil* jeg nemlig lese alle tweets, så jeg står ved et veiskille om jeg bare skal satse på filtrering i klienten eller kutte drastisk i de jeg følger. De gangene jeg har kuttet noen, har vedkommende kuttet tilbake ganske kjapt, så det er tydeligvis en «følger du ikke meg, følger jeg ikke deg»-holdning blant veldig mange.
Ingen, så langt.
Jeg følger de jeg synes virker interessante. Hvis de viser seg å ikke være så interessante allikevel, tar jeg dem vekk igjen. Ellers følger jeg folk jeg kjenner på ekte i tillegg.
Jeg gir alle en sjanse som følger meg, bortsett fra dem som ikke har oppdatert ennå. Der er jeg forsiktig fordi slike kontoer iblant viser seg å være spam. Hvis de seinere oppdaterer, og sier noe direkte til meg, legger jeg dem likevel til.
Å fjerne folk gjør jeg ikke så ofte, bortsett fra hvis de bare gir meg en jevn og altfor hyppig strøm uforståelige meldinger av typen: har nettopp prøvd program XfriZ, nå tester jeg derimot applikasjon Ztudskrips. Innimellom går jeg gjennom og ser hvem som har fjernet meg, og hvis de er likegyldige for meg fjerner jeg dem også. For mye privat skravling med enkeltpersoner, dvs slike meldinger som heller burde vært sendt som DM, kan også få meg til å fjerne folk, men da gjerne bare midlertidig – jeg kan sjekke igjen senere om de har fattet twitterkulturen bedre. Generelt liker jeg at det finnes personlig stoff mellom lenker og faginfo.
Hittil har jeg ikke filtrert bort tweets, men følger etterhvert så mange at jeg vurderer det. Tror ikke jeg vil filtrere bort noen til vanlig, men på dager hvor jeg ikke har nettilgang (noen av oss lever jo fortsatt slike liv) – da skulle jeg gjerne hatt mulighet til seinere å kunne skumme gjennom hva favorittene sa igår, før jeg dykker ned i den aktuelle dagens twitterstrøm.
Og ja: Takk for reklamen, forresten 🙂